AASE TEXMON RYGH «EVIGHETENS FORM», GALLERI 2, 22. MARS – 3. JUNI 2018
Tekst og foto: Anki Gerhardsen – frilans journalist og kritiker.
Publisert 20.september 2018 | SeKunstMagasin nr 03 2018
KUNSTKRITIKK
VEIEN MOT EN TANKE
Jeg står inne på Galleri 2 i Stamsund, Lofoten, og lurer på hvorfor jeg blir så rørt. Hva er det med disse glatte steinformasjonene som gjør sånn inntrykk på meg? Linjene som vrir seg om seg selv og blir både opp og ned, foran og bak, del og helhet. Den kalde fornemmelsen mot håndflaten når jeg lar fingrene gli langs disse linjene. Figurløse. Abstrakte. Åpne. Fullendte.
Er det den tause elegansen? Er det det vakre i matematikkens prinsipper og former? Er det det fullstendig tidløse og det overveldende evige som slår så sterkt og virker så veldig? En higen etter det åndelige, slik kunstneren selv forklarer arbeidene sine.
Det er Aase Texmon Rygh sine skulpturer jeg betrakter og berører. Utstillingen er initiert av Nasjonalmuseet, og er for tiden på vandring rundt omkring i Norge. At den også har funnet veien til dette lille galleriet i dette lille fiskeværet, passer i grunnen med historien som ble denne kunstneren til del. Hele sitt liv har Aase Texmon Rygh jobbet med form og skulptur. Nå er hun en svært gammel dame. Hun er 93 år, og har først de senere årene blitt anerkjent som den store kunstneren hun er. Hun var den første som arbeidet med abstrakt skulptur i dette landet, og hun gjorde det allerede like etter andre verdenskrig. Mange tror det er Arnold Haukeland som var pioneren innen dette feltet. Det er feil. Det var Aase Texmon Rygh. Hun skar ned, hun skrelte av, hun tok bort detalj etter detalj, til hun til slutt stod igjen med det innerste, det absolutte, det som kanskje kan kalles for kjernen i alle ting, i alle figurer, i alle bevegelser. I et videointervju sier hun det slik: «Forenkling. Enda enklere. Det nakne til slutt.»
Men selv om Texmon Rygh altså var den første, og selv om hun gjorde det så sterkt, så vakkert, så presist og så grundig, ble hun ikke tatt godt imot. Nasjonalmuseets vandreutstilling er sånn sett et arbeid for kompensasjon, og for å løfte henne fram i det lyset hun skulle ha vært i for lenge, lenge siden. Utstillingen viser en rekke av skulpturene hennes, både i stein, metall og tre. Men her er også en lang rekke tekstplakater med informasjon, historikk, bilder og kontekst. Her er flere videoer med intervjuer. Av kunstneren selv og andre kunstnere, kunsthistorikere og kuratorer med hensikt å belyse så vel kunstnerskapet som den ignoransen Texmon Rygh har blitt utsatt for. Dette er med andre ord en sterk fortelling om å bli oversett.
Systematisk tilsidesatt
I en av videoene sier Øyvind Haug Bjerke, professor i kunsthistorie, at Texmon Rygh ble systematisk tilsidesatt gjennom hele sin karriere: Ingen separatutstillinger, det tok lang tid før hun fikk slippe til på Høstutstillingen, hun ble ikke møtt med nysgjerrighet, og hun ble heller ikke tatt imot av sine egne. I et avisintervju i Morgenbladet fra 1959 kommer årsaken tydelig fram: ”Slipper vi henne inn, godtar vi en retning, forklarte en av hennes kollegaer, som la til at han var svært skeptisk til den abstrakte skulpturen på generelt grunnlag.
Så selv om kritikerne var begeistret og selv om hun ble oppdaget utenfor Norges grenser, var dørene lukket her hjemme. Bjerke mener Texmon Rygh ble rammet av kunstfeltets manglende evne til å innrømme feil: Når noen først har bestemt seg for at noe eller noen ikke skal inn i det gode selskap, så handler det om å forsvare ståstedet sitt for alt det er verdt. Texmon Rygh måtte fylle 89 år før hun fikk presentere sin første separatutstilling. Det er ikke til å fatte. Selv uttrykker hun avvisningen slik: ”Det var ugress det jeg drev med”.
Harmoni og meditative øyeblikk
I lys av denne historien, denne tilsidesettelsen og dette totale fraværet av anerkjennelse, gjør det et sterkt inntrykk å se videointervjuet med hovedpersonen selv. Så blottet for bitterhet, så varm, så rolig og fortsatt så engasjert. Kanskje handler det om at Texmon Rygh hele livet har søkt etter det åndelige framfor det materielle, og at denne søken vanskelig lar seg kombinere med et indre raseri. Kanskje handler det om personlighet. Kanskje handler det om bevisste valg. Kunsten hennes er inspirert av oldtidens forenklede og geometriske skulpturer, og her er det nettopp harmoni, balanse, evighet og det uendelige som får oppmerksomhet. Ikke det harde, konfronterende eller hevngjerrige.
Uansett grunn er skulpturene hennes en invitasjon til et kjærkomment meditativt øyeblikk der figurene får fungere som utgangspunkt. Formene får være det helt sentrale, og de er laget med den matematiske presisjonen som også speiler universet. Det er her det store skjuler seg i det lille: Linjenes bevegelser og muligheter folder seg ut og er, hinsides argumentasjon, påstand eller narrativ. Aase Texmon Rygh har laget noe fantastisk. Det var på høy tid hun fikk vise det fram til oss alle.