L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

"Oppleve: Kunsthåndverk" - Nordnorsk Kunsthåndverkmuseum

Nordnorsk Kunstmuseum er så tydelig på egne ambisjoner at kunstverkenes tvetydighet, usikkerhet og annerledeshet blir overkjørt.

KUNSTKRITIKK
14.10.202000:00 SE KUNST

"OPPLEVE: KUNSTHÅNDVERK", 09. MARS– 13. SEPTEMBER 2020, NORDNORSK KUNSTHÅNDVERKMUSEUM
Tekst: Anki Gerhardsen - frilans journalist og kunstkritiker. Foto: Anki Gerhardsen - Kjetil Rydland / Nordnorsk Kunstmuseum
Publisert 14.10. 2020 | SeKunstMagasin nr 03 2020

KUNSTKRITIKK
NÅR KUNSTMUSEET MISTER TROEN PÅ KUNSTEN

Det er ikke kunsten det er noe galt med, tenker jeg, der jeg vandrer mellom gyngeinnsektet til Toril Bertelsen, luen av Maja Dunfjeld, og den rustikke keramikkvasen Drømmende aftenrød av Karin Aasen, mens jeg prøver å finne sammenhengen mellom presentasjonen av utstillingen og utstillingens faktiske innhold.

Det er kanskje ikke alt her som er like spennende, men det er kunsthåndverk, det er vakkert, og det går an å fordype seg i det, slik tittelen «Oppleve: Kunsthåndverk» oppfordrer til. Arbeidene som vises er komplekse eller enkle i formen, de har en klar eller en helt uklar funksjon. Uansett er det særegne og unike kunstverk, og helt åpne for tilskuerens tanker og assosiasjoner.

Aase Dommersnes har laget en skulptur som ligner en stol med tittelen «Minne».
Foto: Kjetil Rydland / Nordnorsk Kunstmuseum

Ta Aase Dommersnes Minne for eksempel. En stol av tynn ståltråd. I nesten naturlig størrelse, men allikevel umulig å sitte i. Skjør og hard på samme tid. Vever og nesten usynlig i det åpne, hvitmalte rommet. Hva er det for slags minner som bor i denne stolen?

Nei, det er ikke kunstverkene det er noe galt med. Det er heller presentasjonen og innrammingen. Det er nærliggende å spørre seg om Nordnorsk Kunstmuseum og kurator Lise Dahl har blitt så begeistret for oppmerksomheten de har fått som et aktivistisk og ikke-nøytralt museum, at kunsten spiller mindre rolle enn imaget. Denne gangen står i alle fall museet foran sin egen utstilling og roper: Vi vet det! Vi har forstått verden! Og nå skal vi forklare deg hvordan allting er.

Den åpne og retningsløse tittelen på utstillingen står sånn sett i skarp kontrast til den innrammingen jeg snart skal gå nærmere inn på.

Oversett kunstart
Men først: Nordnorsk Kunstmuseum ønsker å gi mer oppmerksomhet til samisk duodji og annet kunsthåndverk – særlig fra Nord-Norge. Det er fint, og det føyer seg inn i den filosofien museet har hatt under den nylig avgåtte direktøren Jérémie McGowans ledelse: Nordnorsk Kunstmuseum skal sette søkelys på det glemte, det som ikke er anerkjent, det som ikke har blitt tatt alvorlig, men som burde bli det.

Og kunsthåndverk blir ofte behandlet nokså stemoderlig. Det faller gjerne helt utenfor i samtidskunstens ti på topp, og det er det verdt å reflektere kritisk over. Kunsthåndverket kombinerer omfattende innsikt i metode, håndverksteknikker, tradisjon og kunnskap om materialets egenskaper med nyskapende former, funksjoner, ideer og en estetisk fornemmelse som kan berøre tilskueren dypt. Skjønnheten i tingene. Tingenes farlighet. Ting som spør og undrer. Ting som nesten ikke er til å kjenne igjen.

Tovelise Røkke-Olsen, Bøtte, 1993. Foto: Kjetil Rydland / Nordnorsk Kunstmuseum

Slik er det her også. Bøtten som Tovelise Røkke-Olsen har laget i keramikk og som slett ikke ligner en bøtte. Den ufattelig vakre vasen i det lyst, turkise glasset. Eller kanskje det ikke er en vase. Veggteppet av Astrid Ræstad i lyse tekstiler, og med tittelen En følelse av strand.
Den dyprøde, fløyelsesmyke, men allikevel ormeaktige og nesten truende skulpturen Klump av Hanne Friis.

Det er altså stor variasjon i uttrykkene, og selv om mye av det som er mest gripende i utstillingen ligner mer på skulpturer og installasjoner enn kunsthåndverk, er det allikevel denne dype og tilstedeværende stoffligheten overalt. Treverk. Leire. Ull. Glass. Pels.

Uklare forbindelser
Det det derimot er lite av, er kunstverk med et åpenbart og eksplisitt politisk uttrykk. De er her, særlig i underutstillingen «Rope uten ord» som er kuratert av Tiina Portti og Marja Reibo. Her er bildeveven Atomkraftsdansen fra 1979 av Eli Marie Johnsen det mest åpenbare eksemplet. Men det politiske, det aktivistiske er ikke en stor del av utstillingen. Det er altså en svak og svært uklar sammenheng mellom Nordnorsk Kunstmuseum sin påstand og beretning om utstillingens innhold og intensjon, og det som faktisk møter publikum.

Jeg skal prøve å forklare hvordan.

Med store bokstaver skrevet direkte på veggene står det at kunsthåndverk kan være et verktøy for kritikk, protest og motstand. Museet spør om ikke kunsthåndverket kan være motvekten til klimakrise, konsumerisme og evig økonomisk vekst. I utstillingsteksten på hjemmesiden har museet også lagt til at de vil være et annerledes museum, et som er proaktivt, et som vil skape endring og som engasjerer seg i samtidens presserende saker.

Rundt omkring, og også mellom kunstverkene, er det lagt ut litteratur som ikke har noen direkte relasjon, hverken til objektene eller kunstnerne som er representert: «Crafting with feminism». «How to be a craftivist – the art of gentle protest». Her ligger også Greta Tunbergs bok og en publikasjon som heter «Queer threads».

Reolene, som kunsten er plassert på i underutstillingen «Rope uten ord» er dessuten kledd med en collage av avisutklipp som på ulike og helt generelle måter handler om protest, demonstrasjon og motstand i ulike samfunnsspørsmål. Det er helt uklart for publikum om disse avisutklippene er tatt inn for å forsterke utstillingens tematiske intensjon, eller om collagene er laget av en kunstner. På direkte forespørsel opplyser museet at collagen er produsert og montert av kuratorene.

Marit Ellisiv Landsend, "De uskyldige". Foto: Kjetil Rydland / Nordnorsk Kunstmuseum
Griper inn i lesningen
På veggen ved et av kunstverkene har museet hengt opp en tekstplakat som gir helt konkret veiledning i hvordan De uskyldige laget av Marit Ellisiv Landsend skal leses og forstås. Kunstverket består av at et titalls hvite, leir-ryper som klumper seg sammen på gulvet. På tekstplakaten står det at rypene spør om menneskene tar klimakrisen på alvor. I tillegg er det informasjon om hva klimatiske endringer betyr for rypenes livsbetingelser.
Det er nokså uvant å besøke en kunstutstilling der utstiller og kurator legger så intense føringer på publikums tolkninger av kunsten. Ekstra påfallende blir det når det er så åpenbart at majoriteten av de objektene publikum kan få studere, ikke lever opp til den lesningen utstilleren insisterer på.

Nordnorsk Kunstmuseum har som tidligere nevnt valgt en pågående og proaktiv linje, og dermed også satt dagsorden flere ganger. Den midlertidige opprettelsen av et samisk kunstmuseum i 2016 er ett eksempel. Det feministiske skulpturprosjektet «Like Betzy» i 2019 er et annet. I begge disse eksemplene stod imidlertid kunsten i sentrum. Denne gangen, som et midlertidig kunsthåndverksmuseum, ser grepet mer ut til å være en rekvisitt i forestillingen om Nordnorsk Kunstmuseum.

Les flere aktuelle saker

Vil du bidra til utstillingskalenderen, tipse oss om utstillinger, festivaler, arrangementer eller andre nyhetssaker? Ta kontakt med oss via magasin@sekunst.no