Åpningsutstillingen "Jeg kaller det kunst", Nasjonalmuseet

KUNSTKRITIKK
En annen fortelling om Norge

-Et loppemarked, hevdet Klaus Schuwerk etter å ha sett kunstverkene som akkurat nå fyller Lyshallen i Nasjonalmuseets tredje etasje. Og det var ikke ment som et kompliment. Schuwerk er arkitekten som har designet nasjonens nye storstue for kunst. En elegant, ryddig og utrolig smakfull bygning, satt sammen av vakre materialer, smekre møbler, og saler preget av lys, luft og kontemplativ ro. 

Det er klart at utstillingen «Jeg kaller det kunst» blir som en interaktiv rockekonsert på samfunnshuset i forhold. En happening der dramaturgien er vill og impulsiv, leken og omskiftelig, og i tett kontakt med menneskene og verden omkring.

Trond Nicholas Perry, "Treskeverk".

Men jeg synes det er nettopp det som gjør denne utstillingen så fin. Den peker på spennet mellom de kunstnerne som havner i samlingene og dem som ikke så lett blir sett. De som får evig liv, og de som få husker om hundre år. Dermed åpner Nasjonalmuseet sitt nye hjem med en refleksjon over mandatet sitt, makten sin, og hele sitt eksistensgrunnlag. Det er sympatisk. Det er gøy. Det er lærerikt. Og det er demokratibyggende.

I 2010 hørte jeg på et foredrag av den danske kunstneren Lars Wilks. Han besøkte Trondheim. Hvis jeg husker rett, sa Wilks at det er omlag 10.000 mennesker i verden som bestemmer hva som er god samtidskunst. En samling gallerister, kunstnere, kuratorer, kritikere og andre tett på de innerste sirklene. Og i disse sirklene ligger definisjonsmakten. Minst like mye som talent, er det nettverk og forbindelser som avgjør om en kunstner bryter lydmuren eller ikke.

Dette skjebnesvangre tenker jeg på mens jeg vandrer mellom strikke-dokker i helfigur, fargesterke broderier, en rund flate med hestebæsj, kapper i brokade og gull og en lavvo kledd med garvet, farget elgskinn.

 Pearla Piego, Different Kinds of Water III, og Different Kinds of Water IIII.

Sånn er kunsten

Dette er et møte med hele landet vårt. Fra nordligste nord til lengst sør. Dette er et møte med alle formater kunst kan oppstå i. Med sjangre som strekker seg fra teater og performance til installasjoner. Fra den visuelle kunsten og det auditive til det taktile og materialbaserte kunsthåndverket. Fra et abstrakt videoverk til en seng man kan legge seg i. Det er kritikk. Det er hyllest. Det er spørsmål. Det er latter. Det er uro.

Maleriene til Odd Marakatt Sivertsen henger ned fra taket i Nasjonalmuseets nye store utstillingssal, Lyshallen.

Kunstnerne er dels invitert inn og dels plukket ut via en søknadsprosess. Litt som ved Høstutstillingen og Nordnorsken: Du sender inn kunstverk, og håper å bli antatt. 1100 kunstnere søkte, og i alt 147 fikk adgang med tilsammen 200 kunstverk. Ingen av dem er representert i Nasjonalmuseets samlinger, og det er selvsagt hele poenget.

Utstillingen strekker seg gjennom tre enorme saler som har en slags kontekstuell ramme. Om enn svært vid. Det begynner i det åpne og undrende, der kunsten vender seg både innover og utover på samme tid. Det er store kunstverk og små arbeider. Det henger kunst oppe i taket, og det er kunst du kan gå på. Det er lyd, det er fornemmelse, du kan ta på og prøve.

Her er for eksempel et slags orgel som publikum kan spille på ved å løfte pipene opp og ned i sylindere med vann. Det har fått navnet «Treskeverk» og er laget av Trond Nicholas Perry fra Kristiansand. Orgelet tiltrekker seg naturlig nok både små og store. Det gjør også to, tynne tepper, skimrende i metallisk turkis og hvitt. De er laget av Pearla Piego som bor og arbeider i Oslo. Kunstverket heter «Different Kinds of Water III» og «Different Kinds of Water IIII», og skimmeret skyldes metalltråder som sammen med annen godt skjult teknikk gjør at publikum kan spille på teppet ved å bevege seg i nærheten av det. Flaten med lyd påvirkes av hvor nært man kommer med håndflaten eller med kroppen.

Og overalt har kuratorene montert speil som bryter og forstyrrer, utvider og endrer både rommet og din plass i det. Speilene fungerer som et kaleidoskop. Gjennom dem skapes nye mønstre og motiver, og ingenting er sikkert, varig eller stabilt.

Aage Gaup sin vindgudinne, "Biegg-olmmos", 2018.

Samisk tilstedeværelse

I dette rommet er det også samlet flere kunstnere fra nord. Her er malerier av Odd Marakatt Sivertsen. Her er en abstrakt skulptur, laget av Silje Figenschou Thoresen. Et av de vakreste kunstverkene er den store vindgudinnen som Aage Gaup lagde i 2018. Gaup er nylig gått bort, men har satt dype og viktige spor i det nordnorske kunstfeltet. Gudinnen, som på samisk heter «Biegg-olmmos» er laget av tre, og står du foran henne, fyller Gaups tre store, røde kulltegninger det åpne vingespennet hennes der de henger på veggen like bak. Tegningene er forstørrelser av morens skisser fra den flukten hun gjorde med Gaup som baby under andre verdenskrig.

Samisk kunst og kunst fra urfolk, er i vinden internasjonalt, og det er den også her. Ikke bare i dette rommet, men i hele utstillingen. Et stort flertall av kunstnerne fra Nord-Norge presenterer seg som samisk eller kvensk, eller har det samiske som en tematisk tilnærming i kunstverkene sine. Kanskje ville kuratorene av Nasjonalmuseets åpningsutstilling bøte på manglende representasjon etter alle årene med ignoranse og likegyldighet, og det er i så fall en fin holdning. Men selv om arbeidene jevnt over er av god kvalitet, blir utvalget allikevel påtakelig: Er kunstverkene plukket ut fordi de er laget av samiske kunstnere, eller er det fordi dette var det beste fra kunstscenen i nord?

Det andre rommet i åpningsutstillingen tar tak i det norske, det nasjonale, menneskene som fyller dette landet med ulik tilhørighet, ulik bakgrunn, meninger og perspektiver. Og rommet flommer over av farger og former. Her er det gøy å være. Her kan du fordype deg i malerier som utgjør en harselas over kongefamilien, eller betrakte tidligere politiker Per Sandberg som søt og litt følsom katt. Her står et enormt skulpturelt riksvåpen laget av Malk Sultan Al-Jabiri som takk til Norge for å ha tatt han imot som flyktning. Og her er en scene der teaterensemblet Susie Wang skal ha en forestilling om noen dager. Noe av kunsten kan oppleves her hele tiden, noe oppstår i en avgrenset tidsperiode.

Joar Nango sin kunstinstallasjon "A House for All Cosmologies" på Nasjonalmuseets takterasse.

Men alt blir allikevel smått hvis man sammenligner det med Joar Nango sin storslagne kunstinstallasjon «A House for All Cosmologies». Arbeidet fyller en stor del av Nasjonalmuseets takterasse, og består av trestokker, tømmer, stubber og greiner. Sentralt står en stor, vakker gamme som bygger videre på Nangos mangeårige undersøkelse av samisk arkitektur. Den er helt fantastisk.

Hjemme hos oss

I det tredje rommet er det det hjemlige og det nære som dominerer. Den tidligere Berlin-baserte kunstneren og scenografen Goro Tronsmo, som opprinnelig kommer fra Tromsø, har rett og slett bygget en leilighet her inne. Med soveplass, spisestue, kjøkken med peanøttsmør, trapper og ganger. Her er også en sauna hvor det henger det et håndkle. Men hvem er jeg når jeg vandrer i disse rommene? En kikker? En ny beboer? Har jeg noe ansvar?

Veggene og bordene og rommene i Tronsmo sin leilighet fungerer som utstillingsplass for andre kunstnere i utstillingen. Dermed får arbeidene deres flere lag. Det gjelder ikke minst for fotograf Susanne Hætta fra Vadsø. I et bortgjemt hjørne, like bak en enkel seng, henger et fotografi med tittelen «No pology». På avstand kan det minne om tåkete bilder av universet. Men det er det ikke. Det er blåmerker på hud. Kutt. Skraper. Skader. Under bildene står noen små, ubestemmelige figurer på et bord. De er laget av leire, iblandet hår, morsmelk og blod.

Susanne Hættas kunstverk ble laget til en markering i 2019 som tok for seg vold og overgrep i Sápmi. Plassert i denne leiligheten, som umiddelbart oppfattes som morsom og leken, presser alvoret seg fram. Samiske kvinner er betydelig mer utsatt for vold i nære relasjoner enn det norske kvinner for øvrig er.

Susanne Hætta, "No pology".

Norge i verden

Fra Lyshallen og utstillingen «Jeg kaller det kunst», leder trappa ned til kafeen i andre etasje. De helt enorme vindusflatene slipper sollyset og himmelen helt inn. Sjøen blinker. Menneskene myldrer langs bryggekanten. Jeg kan se Akershus festing, Vestbanen og seilskutene langs Aker brygge. Midt i alt dette ligger altså det nye Nasjonalmuseet og verner om landets kunstarv. Samtidig som det minner oss på det fantastiske mangfoldet som må til for å være en kulturnasjon.