L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

"Half Hidden" av Anne Haaning.

"Half Hidden" gjør som tittelen lover og holder mye skjult i historien om danskenes mineralutvinning på Grønland. Men opplevelsen av det delvis skjulte er et viktig grep i forsøket på å forstå den digitale kolonialismen og den begrensede lagringsplassen på vårt kollektive minne.

KUNSTKRITIKK
14.10.202000:00 SE KUNST

ANNE HAANING "HALF HIDDEN" 27. JUNI – 2. AUGUST 2020, TROMSØ KUNSTFORENING
Tekst: Hilde Sørstrøm, kunsthistoriker, frilans kunstkritiker og skribent. Foto: Anne Haaning
Publisert 14.10. 2020 | SeKunstMagasin nr 03 2020

KUNSTKRITIKK
HALVE HISTORIEN

"Half Hidden" gjør som tittelen lover og holder mye skjult i historien om danskenes mineralutvinning på Grønland. Men opplevelsen av det delvis skjulte er et viktig grep i forsøket på å forstå den digitale kolonialismen og den begrensede lagringsplassen på vårt kollektive minne.

Kryolitt er mineralet som revolusjonerte aluminiumsproduksjonen. Den har spilt en helt enormt viktig rolle, ikke bare i Dansk historie, men for den globale teknologiske utviklingen. Blant annet har aluminium gjort det mulig for oss å produsere fly, båter og tog. Utvinningen av kryolitt ble gjort av Danmark i tettstedet Ivittuut på Grønland fra 1850-årene til 1986. Denne nå nedlagte kryolittgruven, og teknologiutviklingen mineralet har bidratt til å føre frem, har vært utgangspunktet for den kunstneriske forskningen til Anne Haaning. De siste årene har Haaning vært ph.d. stipendiat ved Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) på UiT Norges arktiske universitet, hvor hun har undersøkt og re-kontekstualisert diverse arkivmaterial fra det danske nasjonalarkivet og materialer fra Ivittuut. Haanings forskning er et forsøk på å sette den teknologiske utviklingen i et bredere perspektiv som involverer ressursutnytting, gruvedrift og imperialisme. I «Half Hidden» presenteres resultatet i form av ulike installasjoner og skulpturelle kunstverk hos Tromsø Kunstforening.

Fotogrammer, bomullshansker og esker med arkivmaterialer og replikaer utgjør sammen med ledninger og expoxysøl installasjonen «Archive of uncertainities» Foto: Anne Haaning

Mystiske arkivesker
Utstillingen brer seg over to utstillingsrom i første etasje og det første jeg møter er installasjonen Archive of Uncertainties. Det er et stort bord der skinnende sort epoksyharpiks har rent nedover bordkanten og størknet på gulvet som speilblanke sorte tjæredammer. Kvervler med ledninger henger ned fra bordet. Her ligger flere par med hvite bomullshansker, lik dem man bruker i behandling av arkivmaterialer, og museumsgjenstander. Blant dem ligger et titalls utskrifter av arkivbilder med symboler som avslører at disse, svært uskarpe bildene, er tatt med en mobiltelefon. Fire arkivesker med ulike gjenstander – blant annet en bit hvit kryolitt - står med lokket åpent langs den ene siden av bordet.

Manglende informasjon om innholdet i eskene gjør det hele litt mystisk. En boks har for eksempel et forstørrelsesglass montert over et skinnende plastlokk med setningen ‘’The Figety ones were here’’. Plasten har et fargerikt skjær som gjør ordene nesten uleselige. Ifølge kunstnerens verksbeskrivelse av innholdet i denne arkivesken, så er dette ‘’traces of Nakasuk’s account of stone spirits’’, uten at jeg blir så mye klokere av den grunn. I likhet med de andre gjenstandene på bordet forblir også denne åpne esken et lukket mysterium.

På andre siden av bordet står fire små dataskjermer som viser bilder i rødt og sort fra noe jeg antar er den nedlagte kryolittgruven i Ivittuut. Det er imidlertid vanskelig å si sikkert da skjermene går i sort før jeg rekker å få se hva som egentlig vises. Alle de ulike gjenstandene på bordet blir som dører som åpnes og lukkes samtidig. Hver og en av dem gir noen vage hint om at de er tilknyttet gruvedrift på Grønland. Samtidig er det umulig å trenge gjennom til tematikkens kjerne når informasjonen tilsløres av streng design og teknologiske forstyrrelser. Mystikken ligger som et lokk over Archive of Uncertainties og danner dermed en klar referanse til utstillingstittelen.

Skulpturen Polarizer av tykke trebjelker foran videoinstallasjonen «Half Hidden».
Foto: Anne Haaning

Dette ‘delvis skjulte’ trer også frem på tre blåkopier på papir som er montert på veggene lengre inn i rommet. En av dem viser et skip mens de andre to viser kart. I alle fall det ene er et detaljert kart av Arsuksfjorden på Grønland. Det andre – som minner om et kart – er en minimalistisk variant hvor landområdene gjengis kun med noen enkle linjer. Felles for alle tre er at de presenteres som skulpturelle objekter når papiret bølger seg ut i rommet. Om det er noen spesiell grunn til at Haaning har valgt å gjøre akkurat det, er utydelig for meg. Det som interesserer meg mest med disse trykkene er teknikken. Blåkopiering, eller cyanotypi, ble brukt mye som en grafisk metode for å reprodusere tegninger tidlig på 1900-tallet, og produksjonen krevdes blant annet jern-ammoniumcitrat. Slik gjør den kjemiske prosessen som ligger bak teknikk og motiv at Haanings blåkopier fremheves som en del av den historiske teknologiutviklingen.

Trådene knyttes sammen
I det siste utstillingsrommet danner lange trebjelker en stor arkitektonisk skulptur som ligner stillaser i gruvedriftsområder. Den krever virkelig sin plass der den konfronterende møter meg rett innenfor døren. Skulpturen, som har tittelen Polariser, fungerer best når vi er flere som beveger oss mellom trestokkene. Mellom trematerialet er det montert plater av akrylglass. Glassene har filter som gjør at jeg noen steder ser personene som befinner seg på andre siden av glassene, mens de andre steder blir usynlige. I likhet med de tidligere verkene er referansene til Haanings utstillingstittel «Half Hidden» absolutt til stede også i Polarizer som for meg blir en metafor for spørsmålet om hva, og hvem, som er synlig – eller ikke synlig – i historien om forholdet mellom Danmark og Grønnland.

Industri og teknologi kobles til dansk kolonialisme i utstillingen gjennom størknet epoxy som ligner tjæredammer og lednigner. Foto: Anne Haaning

Den 18 minutter lange to-kanals videoinstallasjonen «Half Hidden» er uten tvil utstillingens viktigste verk – hvor Anne Haaning knytter trådene sammen. I fragmenterte seksjoner forteller filmen om Ivittuut, og scenene veksler mellom animasjon og dokumentariske fremstillinger. Her møter jeg igjen flere av objektene i utstillingen og brikkene faller delvis på plass. For eksempel kan de speilblanke tjæredammene på gulvet i Archive of Uncertainties minne om det stille vannet fra det forlatte gruvedriftsområdet. Til og med ledningene og stikkontaktene – som for øvrig er svært synlig gjennom hele utstillingen – har også fått en svært synlig plass i filmen.

Den viktigste brikken er kanskje setningen ‘’The Figety ones were here’’ som dukker opp igjen i en korrespondanse mellom Anne Haaning og sjamanen Nakasuk. Deres dialog forteller om ånder som holder til i landskapet – og dermed i kryolitten – på Grønland. Korrespondansen vises som tekst på en mobilskjerm, og mens de to skriver til hverandre fylles rommet av lyden fra tastetrykkene. I tillegg durer en liten rund robotstøvsuger over gallerigulvet med jevne mellomrom. Teknologien er i det hele tatt en svært synlig komponent, Ikke bare på skjermene, men i hele videoinstallasjonen som fyller store deler av det siste rommet.

Digital kolonialisme
Anne Haanings «Half Hidden» er en avansert og krevende utstilling. Kanskje vil mange bare nyte (eventuelt irritere seg over) utstillingens elegante design som er gjennomgående både i de skulpturelle objektene og i det filmatiske. Denne forførende overflaten bidrar til at det blir vanskelig å trenge inn til tematikkens kjerne, og dermed også til at historien på noen områder mister mening. Men kanskje er nettopp det et poeng i seg selv?

At noe er delvis skjult forutsetter imidlertid at noe er også delvis synlig. Og det som absolutt er synlig er teknologien, som fysisk materialiserer seg som en lang kabel gjennom utstillingen. Det er teknologiens virke, eller eksistens, i vårt kollektive minne som jeg opplever er Anne Haanings egentlige kunstneriske forskningsprosjekt. Teknologiens tilstedeværelse åpner for spørsmål om hvilken rolle teknologiutviklingen og drivkreftene som har brakt den frem, har hatt for temaet den her blir kveilet inn i, nemlig historien om Danmarks mineralutvinning på Grønland, eller rettere sagt; dansk kolonialisme.

Anne Haanings fokus på det man kan kalle digital kolonialisme legger opp til at informasjonsteknologien – som vi paradoksalt nok gjerne ser på som en kilde til uante mengder informasjon – potensielt kan være det som hindrer oss i å erkjenne vår egen historie. Det er en viktig, og litt skummel, erfaring å ta med seg videre inn i den digitale tidsalder.

Vil du bidra til utstillingskalenderen, tipse oss om utstillinger, festivaler, arrangementer eller andre nyhetssaker? Ta kontakt med oss via magasin@sekunst.no