L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Den 74. Nordnorske kunstutstilling 2020

Den 74. Nordnorske Kunstutstilling preges mer av nysgjerrighet og søken, enn bastante svar og høye rop. Og heller enn å være et samstemt kor, domineres utstillingen av sterke enkeltstemmer. Men det betyr ikke at stemmene ikke fortjener å lyttes til.

KUNSTKRITIKK
22.06.202000:00 SE KUNST

"DEN 74. NORDNORSKE KUNSTUTSTILLING", SVOLVÆR KUNSTFORENING
Tekst og foto: Anne Silje Kolseth, kunsthistoriker, frilans skribent og kunstkritiker
Publisert 20.06. 2020 | SeKunstMagasin nr 02 2020.

KUNSTKRITIKK
- ENKELTSTEMMENES BLANDEDE KOR

Årets Nordnorsken ble heldigvis besøkt av publikum i februar i Bodø kunstforening, for med Covid-19 hengende over landet fikk dørene dessverre aldri åpne for utstillingen i Svolvær kunstforening. Med planlagt åpning lørdag 14. mars rakk utstillingen knapt å monteres ferdig før både åpning og visningsperioden ble avlyst. Som utstillingens eneste publikummer fikk jeg tatt turen til Svolvær for å se utstillingen før nedpakking og retur til lagring i Bodø. På foreløpig ubestemt tid.

Det er merkelig stille både ute og inne. I leide lokaler nede på kaia ligger Svolvær kunstforening sammen med småbåter, skrikende måker og et vanligvis rikt restaurantliv. Kunstforeningen som ble etablert som Atelier Lofoten i 1971 er blant annet kjent for å ha stiftet LIAF, kunstfestivalen som nå administreres av Nordnorsk Kunstnersenter. Nordnorsken har de senere årene vært her på jevnlige besøk, sist i 2018.

Vinner av juryens pris Malin Lin Nordstrøm Moja på tvoja.Demokratisk
Landsdelsutstillingen er best kjent for en demokratisk og klassisk form hvor anonym innsendelse, juryering og utvelgelse av arbeider ender i en gruppeutstilling som sendes på turne. Nordnorsken 2020 følger formen og av 96 kunstnere som søkte med 216 verk er det valgt ut 23 kunstnere med 29 verk, hvorav åtte kunstnere er med for første gang. Årets utstilling er demokratisk også i antatte medier med et mangfold av ulike uttrykk, teknikker og størrelser i jevn fordeling. Med de innsendte enkeltarbeidene som grunnlag for juryens utvelgelse, kommer sammenheng og helhetlig sammensetning i annen rekke. Dette åpenbarer seg mens jeg går gjennom utstillingen der det blir tydelig at de sterkeste enkeltverkene er det som tar oppmerksomheten.

Anonymt juryerte utstillingers fortrinn er nettopp at de yngre og uetablerte kunstnerne gis mulighet til å stille ut på lik linje med de godt etablerte og erfarne kunstnerne. Dermed kan utstillingen også gi innblikk i hva som rører seg i utdanningsinstitusjonene og kanskje noen frampek mot den norske kunstscenes fremtid. Debutant Hamid Waheed, som i fjor gikk ut av Nordland kunst og filmskole, ble tildelt årets kritikerpris for installasjonen Papegøye. (Dessverre ble kunstverket aldri ferdig montert i Svolvær, men jeg fikk sett den da den var utstilt i Bodø kunstforening).

I Papegøye sitter jeg på et persisk teppe på gulvet. Videoen på veggen framfor meg viser en person kledd i japansk inspirert drag som henvender seg til publikum mens hen skriver et essay som prøver å formulere tydelige tanker og ideer om sinne og identitet. Essayet er søkende og tidvis naivt, og gjør at jeg både smiler gjenkjennende til ønsket om selvutvikling og klare meninger, og stivner til i fortellingen om utenforskap og ønsket om tilhørighet. Totalt stiller kunstverket spørsmål ved stereotypier og fordommer samtidig som kulturell appropriasjon og eksotisme settes på spissen gjennom karikering og humor.

Jeg snakker som deg
At utstillingen gir et tverrsnitt av hva som skjer i samtidskunsten på lokalt plan på et gitt tidspunkt er en påstand verdt å diskutere. Riktignok må søkere til Nordnorsken ha tilknytning til nord, men det er utflytende grenser for hva dette innebærer. Er det ikke nok at man gir et utvalg kunstnere plass til å vise hva de jobber med for tiden? Der jeg diskuterer med meg selv blir det allikevel fort synlig at flere av kunstverkene i årets Nordnorsken tematisk knytter an til nordlig historie og identitet.

Moja på tvoja av Malin Lin Nordström er et av disse som utmerker seg. Frasen ‘moja på tvoja’ er fra pidginspråket russenorsk og oversatt til norsk betyr det «jeg snakker som deg». Både sympatisk og poetisk. Nordströms prosjekt er todelt; på en europall ligger en bunke ark med russenorske uttrykk. Fra to høyttalere leses frasene, med én stemme i hver høyttaler. En person fra Nord-Norge og en fra Arkhangelsk snakker med hverandre på et språk de tilsynelatende ikke forstår.

Handelsspråket med ord fra russisk og norsk ble brukt i Nord-Norge og Barentsregionen i nesten 150 år i forbindelse med den tidvis ulovlige Pomorhandelen. Fra språket med en kjerne på ca 200 ord, har Nordström fjernet ordene direkte relatert til handel og slik også fjernet språkets opprinnelige formål. Tilbake står de resterende ordene som ble funnet viktige i forsøket på å forstå og nærme seg hverandre. Nordström kombinerer regional historie med språklig nysgjerrighet. Hvordan oppstår egentlig et nytt språk? Hvilke ord er viktige? Jeg blir stående og lytte fascinert til lyder, flyt og melodi i et språk jeg bare delvis forstår. Men med tittelen i bakhodet bevares troen på at ønske og innsats muliggjør et felles forståelig språk.

Den 74. Nordnorske Kunstutstilling i Svolvær kunstforening. Til høyre Ingunn Milly Hansen, Lysning, ikatinnfarging og vev.Mediale undersøkelser
Flere av kunstnerne utforsker de ulike materialenes muligheter. Deres lekenhet med teknikker i utstillingen gir meg nysgjerrighet og fornøyelse underveis. Påfallende nok er det lite digital utforsking, mens håndverket står sterkt, ofte knyttet til mediespesifikke problemstillinger. Marianne Bjørnmyr jobber med en undersøkende tilnærming til fotografiet som sannhetsvitne. En oppfatning som har fulgt fotografiet. Filmteoretikeren Andre Bazin har blant annet beskrevet fotografiet som et naturlig bilde som refererer til virkeligheten slik den virkelig er, med en unik forbindelse mellom den fotografiske avbildningen og det avbildede. Som et motsvar til denne oppfatningen peker Bjørnmyr på det usette, og hva fotografiet ikke viser.
Kari J. Nordheims maleri «I dypet»
Bildene fra serien Between a Rock and a Hard Place viser ett steinete landskap og to mindre fotografier med et hengende lodd. Ved siden av loddet står en stein eller en mineralklump på en rektangulær pinne. Bildene leder til flere spørsmål enn svar. Hvordan hører de sammen? Hva er historien bak? Et dypdykk inn i Bjørnmyrs serie viser hvordan hun ser nærmere på utvinning av mineraler og hvordan dette bidrar til både rikdom og konflikt, samtidig som det har ringvirkninger for samfunn og natur.

Den Nordnorske Kunstutstilling har et uttalt formål om å bringe kunsten ut i distriktene, og vise frem kunstnere i regionen. Utover sommeren vil turneen forhåpentligvis fortsette rundt til visningssteder i Nordland, Troms og Finnmark. I en utstilling uten et samlende tema eller innføring i kunstnerskap, kunne utstillingen og katalogen med fordel gitt mulighet for større innblikk og fordypning, og formidle mer av kunstnernes tanker og informasjon om kunstverkene. Totalt sett føles utstillingen som en litt for trygg affære. Den gir meg som besøkende en estetisk og komfortabel kunstopplevelse, men kanskje hadde både konseptet og stemmene hatt godt av å røskes i litt iblant?

Neste visningssted for Nordnorsken 2020 er Meieriet Kultursenter Leknes, Galleri Nord-Norge Harstad, Alta Kunstforening og Vadsø Kunstforening.

Vil du bidra til utstillingskalenderen, tipse oss om utstillinger, festivaler, arrangementer eller andre nyhetssaker? Ta kontakt med oss via magasin@sekunst.no