Barents-Spektakel 2021-"The-Essentials"

BARENTS SPEKTAKEL «THE ESSENTIALS» 17. – 21. FEBRUAR 2021, KIRKENES
Tekst: Hilde Sørstrøm – Kunsthistoriker, frilans kunstkritiker og skribent
Foto: Michael Miller / Pikene på broen
Publisert 15.mars 2021 | Se Kunst Magasin nr 01 2021

KUNSTKRITIKK
FELLESSKAPET SOM FORSVANT

Jeg tror ikke jeg har skrevet en eneste anmeldelse det siste året hvor pandemien ikke har vært nevnt. Denne anmeldelsen er heller ingen unntak. Heller tvert imot. For når Pikene på Broen stiller spørsmålet «Hva er essensielt?» så er det, som de selv også hevder, en direkte konsekvens av det siste år hendelser.

Pandemien og de medfølgende restriksjonene har selvsagt ikke bare påvirket festivalens tematikk. Den er også tydelig gjennom den fysiske gjennomføringen av årets Barents Spektakel i hybrid-utgave, med digitale live-streaminger og utstillinger og arrangementer i Kirkenes, Murmansk, Nikel og Petrozavodsk. Jeg er i Kirkenes hvor Pikene på broen, i likhet med tidligere år, har aktivisert store deler av byens offentlige rom og Terminal B, samt Samfunnshuset, Paviljongen og Sydvarangerparken. I år ble også den historiske Lokstallen, som har en spesiell betydning for lokalsamfunnet, benyttet til å presentere blant annet Janna Thöle-Juuls kunstprosjekt «Jeg volder varsomt», Sergey Kostyrko & 1999Q «Nolanders: fortellinger om usynlige generasjoner i nord» og Nadya Yukhnovets «Samling av lydopptak / Transsibirske jernbane #100E».

Publikum og Stream Cube ute på torvet. Foto: Michael Miller / Pikene på broen

På torget i Kirkenes dannet fire storskjermer en hvit kube hvor publikum kunne sitte å se performancer av kunstnere på russisk side, konserter og kunstnersamtaler. Det skjedde altså en hel del i Kirkenes. Et sentralt element var likevel ikke tilstede i årets utgave.

Savn etter barfelleskap
Utenfor Terminal B står skulpturen «Flying Bar Knife 8» som i følge beskrivelsen skal ligne en støvel brukt for å «blåse opp» en Samovar. Den står på en slede, men står bedrøvelig stille gjennom hele festivaluka. Den har noen små luker som jeg åpner og titter inn i, men finner bare et tomt mørkt rom. Plassert nede på skulpturen, i kne høyde, får jeg øye på en liten tv-skjerm hvor det vises en film. Den tomme «boksen» fungerer ikke spesielt godt som visningssted. Skulpturen er laget av kunstnergruppen North 7, som i år egentlig skulle stå for festivalbaren. 

En bar i seg selv er vel kanskje ikke livsnødvendig, men den er unektelig et viktig sosialt møtested i en festival. Jeg er nok ikke den eneste som det siste året har kjent på savnet etter barkrakk-terapi med gode venner og gode samtaler med gamle og nye fjes i de sene sosiale nattetimer. De siste fem årene jeg har vært på festival i Kirkenes har festivalbaren under Barents Spektakel spilt en sentral rolle. Hvert år har nye kunstnergrupper hatt i oppgave å skape festivalbar som uten tvil har vært et svært viktig samlingspunkt. Når da North 7s sosiale kunstprosjekt her har stivnet i en skulptur er det en vemodig påminnelse om hvordan også det sosiale liv har stivnet det siste året.

Kvae & Bark «Taxi Take Away».
Foto: Michael Miller / Pikene på broen

Fellesskap i en Take Away-bag
Kvae & Bark sitt performative og sosiale kunstprosjektet «Taxi Take Away» gjorde en god jobb med å rette opp i savnet etter barfellesskapet. Kunstnerduo Karoline Sætre og Øyvind Novak Jenssen har gjort Kvae & Bark til et kunstprosjekt der kokkelering med råvarer fra bestemte lokasjoner er i fokus. I Kirkenes inntok de Taxisentralen der folk kunne bestille og få levert tre ulike matretter basert på rein, kongekrabbe og gjedde. Matrettene hadde poetiske lange titler som for eksempel «Oransje skygge under grønn tang». Bestillingen skjer per telefon hvor en telefonsvarer serverer korte historier med poetiske beskrivelser av kunstnernes møte med råvarene.

I take away-posene følger en utskrift med del to av historien man fikk på telefonen og instruksjoner til gjennomføringen av måltidet. I tillegg fulgte en oransje tekstil-lapp som matcher kokkenes uniform. Det er en parfymeprøve laget av kunstner Simon Daniel Tegnander Wenzel. Parfymen som fungerer som en duftende «forrett», er basert på Finnmarksborsen som Kvae & Bark luktet mye av da de gjorde forarbeidet til kunstprosjektet.

Det siste året har smaks- og luktesansen nærmest fungert som en slags koronasymptomtest og med denne leveringen får jeg i alle fall bekreftet at mine sanser fremdeles fungerer.

Jeg var heldig å få nyte måltidet med en liten gjeng på fem. Sammen tilberedte vi maten mens samtalen gikk, slik jeg regner med kunstnerne hadde håpet, om ingrediensene og deres opphav. Hvem har fisket gjedde før? Hvor kommer reinkjøttet fra?

«Taxi Take Away» er fint forankret i lokalområdet og kan føye seg inn i rekken av prosjekter som går aktivt inn i spørsmål om ressursforvaltning og bærekraftighet. Men det er kanskje kunstprosjektets relasjonelle og sosiale karakter som gjør mest inntrykk i dagens kontekst der det har blitt atskillig færre restaurantbesøk og store middagsselskap. Kanskje sitter mange på følelsen av at pandemien har tatt fra oss dette fellesskapet. Og det kan man jo på mange måter si at den har. Men denne tanken utfordres likevel i leveringen fra Taxi Take Away som fremmer verdien i det nære, både med tanke på råvarer og sosiale liv. De beste måltidene er jo tross alt ofte de vi lager hjemme på kjøkkenbenken med nære venner og av lokale ingredienser.

Ingeborg Annie Lindahls monumentale krittegning «Shifting Baseline - Beyond the tipping point».
Foto: Michael Miller / Pikene på broen

Pandemi og tid
I Sydvarangerparken finner jeg Ingeborg Annie Lindahls krittegning «Shifting Baseline - Beyond the tipping point». Den ti meter lange hvite krittegning på sort bakgrunn er inspirert av palsmyrene i grenseområdet mot Russland hvor torvhaugene er formet av permafrost. Omgitt av kritthvit snø i Kirkenes oppstår en fin enhet når krittets temporære karakter går i dialog med den temporære snøen. Sett med «pandemiens blikk» blir Lindahls landskap om mulig, en enda mer passende respons til temaet tid og temporalitet. Hvor lenge vil pandemien vare? Kan vi møtes på en pandemifri festival i Kirkenes 2022?

Inne i Terminal B kan jeg delvis flykte fra tanker om pandemien. Britt Hennie Halvorsens svært sanselige ullinstallasjon «Så Nær» dekker tre vegger med tykk, myk saueull. Her strømmer ikke bare lukten av ull ut i rommet, men også lydinnspillinger av barneviser og vuggeviser sunget på norsk, finsk og russisk. Lyden er forholdsvis lav, og krever at jeg lytter og finner roen. Sangene fra hver ullvegg (adskilt i ulike farger) skaper en slags grense mellom de tre landene. Samtidig oppstår det også en sterk samhørighetsfølelse i rommet når lydene siver inn i hverandre.

Matti Aikio «The archives of Matti Aikio: the idea and image of nature and why self-determination of indigenous peoples is so crucial for all of us.». Foto: Michael Miller / Pikene på broen

Matti Aikios kunstprosjekt er det festivalbidraget der koronakrisen kommer mest i skyggen av andre økologiske kriser, eller rettere sagt den settes inn i et større system. Alt henger tross alt sammen, minner Aikio oss på i «The archives of Matti Aikio: the idea and image of nature and why self-determination of indigenous peoples is so crucial for all of us.».

I et bredt utvalg arkivopptak presentert via tv-apparater, innrammede fotografier, walkie-talkier og papirdokumenter, blir ulvens herjinger med reinsdyr utgangspunkt for å diskutere vår forståelse av natur. Aikio bygger her videre på et prosjekt som har opptatt han i årevis. En lengre tekst, som jeg antar er skrevet av kunstneren selv, projiseres setning for setning på veggen og fungerer som en slags samling av refleksjoner omkring temaet. Det er, på flere nivå, et vidstrakt arbeid Aikio presenterer. Aikio minner oss ikke bare på at alle disse krisene som vi nå hanskes med, som vi har en tendens til å dele opp i egne kategorier (det være seg koronakrisen eller klimakrisen), er alle del av samme system – alt henger sammen. I teksten som ruller over veggen proklamerer kunstneren tydelig at dette har urfolk alltid forstått fordi de ikke har «avskåret» naturen for å behandle den som noe eksteriørt.

Janna Thöle-Juuls «Jeg volder varsomt», roterende grantre i Lokstallen. Foto: Michael Miller / Pikene på broen

Pandemien har bekreftet at gode fellesskap er avgjørende for et godt liv. Men hva og hvem utgjør disse fellesskapene? Kanskje må det noen endringer til i vår fellesskapsforståelse. Når Aikio i sitt prosjekt interesserer seg for naturbegrepet kan det forstås som en oppfordring, eller kanskje et krav, til å tenke nytt om fellesskapene vi skaper. Til å inkludere det mer enn menneskelige i vårt forsøk på å forstå naturen og hva som skjer rundt oss. Og for å gjøre det er det særlig et perspektiv som er essensielt for å komme på rett spor igjen, og det er urfolksperspektivet.