Hilde Skancke Pedersen

Hedrer håndverk og gjenbruk i kunsten

Hilde Skancke Pedersens omfattende separatutstilling «Vuoiŋŋastat/Åndedrag» ble vist hos Sámi Dáiddaguovddáš, SDG, i Kárášjohka/Karasjok denne våren, men kunstneren mener hun fortsatt har sitt kunstneriske høydepunkt foran seg.

Bassi várri/Hellig fjell, 7,5 meter tekstilarbeid er hovedverket i «Vuoiŋŋastat/Åndedrag». Foto: Aslak Mikal Mienna / SDG

Anerkjennelse av kunstnerskapet

Egentlig vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Hilde Skancke Pedersen er en kunstner med et tverrkunstnerisk virke som strekker seg over mange tiår, og hun har en formidabel mengde skapende prosjekter bak seg.

"Áhkut". Installasjon med gouachmalerier som hyller kvinner hun har observert i hjembygda Kautokeino. Foto: Tor Egil Rasmussen/SDG

Sámi Dáiddaguovddáš (SDG) i Kárášjohka har de siste årene viet sine enorme utstillingssaler til kunstnere som er nær, eller over pensjonsalderen. Presentasjonen av Hilde Skancke Pedersen ble på mange måter derfor en anerkjennelse av hennes kunstnerskap, som kanskje har kommet noe i bakgrunnen for hennes kunstpolitiske arbeid, og tallrike oppdrag med kostyme og scenografi for film og teater.

Kunsten krever full tilstedeværelse

Sist jeg snakket med Skancke Pedersen om et besøk i hennes atelier, ville jeg ha vasset i vårens flomvann til langt opp på lårene. Hun bor nær elva som renner gjennom Guovdageaidnu/Kautokeino, i bygda som har vært hennes hjem i 20 år. Når jeg endelig får besøkt henne er det høysommer, og jeg kan gå tørrskodd fra bilen. Her, i et stort hus i Boaronjarga, både bor og jobber Skancke Pedersen.

Jeg har fått klar beskjed om at vi ikke kan fotografere i atelierdelen. Det er for rotete, noe jeg jeg vant til å høre når jeg besøker kunstnere. Men kunst er ikke bare store fysiske objekter; tankearbeid, tekster, søm og mindre verk kan faktisk like godt skapes ved kjøkkenbordet, noe som viser seg å være riktig i Skancke Pedersens tilfellet.

– Både det å arbeide med tekst og billedkunst krever full tilstedeværelse, men på hver sin måte. Jeg kan ikke ha noen forstyrrelser eller musikk under tekstarbeid, til forskjell fra når jeg jobber med visuell kunst, sier Skancke Pedersen.

Hun veksler hovedsakelig mellom de to uttrykkene, og har en lengsel mot det andre etter en stund. Scenen har i det hele tatt vært et sted Skancke Pedersen har vendt tilbake til, blant annet som forfatter av scenetekster. Men nå, i to-tre år, har hun jobbet mot sin separatutstilling i SDG, og lett frem gamle og brukte materialer.

"Geahččaleapmi/Forsøk", serie med miniatyrbilder malt på påleggspakker. Foto: Tor Egil Rasmussen/SDG.

– Jeg arbeider med gjenbruksmaterialer. Ikke som et påfunn, men som en dyp overbevisning om at vi skal ta vare på gamle materialer og bruke minst mulig nytt.  Påleggspakkene som utgjør mine 42 miniatyrer i utstillingen, har jeg samlet på i mange år. Så har jeg samlet brukte klær og stoffer til tekstilverket Bassi várri, forteller hun.

Bassi várri betyr hellig fjell på samisk, og dette hovedverket i utstillingen er både monumentalt og sanselig.

Søppel som kunstnerisk ressurs

– Vi håper fjellene skal stå til evig tid, men vi må faktisk passe på dem. Det ligger mye kjærlighet i det verket. Tilknytningen til landet og naturen er så sterk, også for de som ikke bor nær naturen, sier hun.

Skancke Pedersens utstillingsprosjekt «Vuoiŋŋastat/Åndedrag» er et enormt kunstnerisk løft. Hun fremviser både et mangfold og et stort antall verk. Utstillingssalene i kunstsenteret er luftige, men velfylte; til og med en del av kontordelen er brukt som visningsrom for film.

Den talende tittelen «Vuoiŋŋastat/Åndedrag» kan forstås helt kroppslig etter å ha hatt munnbind på, mer eller mindre som en fast del av antrekket i offentligheten i lang tid. Det kan også tale om en slags frihetslengsel? Materialene står sentralt, og det er mye tekstil, gamle og nye blandet. Skancke Pedersen ser søppel som en kunstnerisk ressurs, og gjennom bearbeidelse blir dette metamorfosert til minner gjennom søm og sirlige sting, malerier og fotografier. Følelsen av nostalgi og økosorg (en sorg over natur- og klimaendringer) snek seg på da jeg besøkte utstillingen og betraktet hennes arbeider. Jeg fornemmet også en ærefrykt hos kunstneren for tradisjon, duodji, håndverk og naturens iboende hellighet.

Pedersen er opptatt av gjenbruk og hennes monumentale Magic Carpet, er laget av tomme pillebrett samlet inn fra institusjoner i Finnmark. Foto: Tor Egil Rasmussen/SDG.

– Kreativiteten gjør oss aldersløse

Det var tekstiler og søm som først ble gjenstand for Hilde Skancke Pedersens kreative interesse. Dette gjelder flere samiske kunstnere, spesielt kvinner som er oppvokst med duodji i hjemmet. Ikke alle blir tekstilkunstnere eller duojárat, men sømmen tråkler nye veier inn mot andre kunstformer, enten i stedet for, eller i tillegg til.

Skancke Pedersen er så ungdommelig og frisk i sitt vesen at jeg ikke helt klarer å forstå at hun faktisk er over pensjonsalderen. Hun har ingen grunn til å slappe av, nei, arbeid har hun nok av.

– Vi kunstnere holder på med så mye forskjellig. Det kreves en så stor kreativitet på mange plan, at vi holder oss fleksible og neste aldersløse, sier hun og smiler, men er dønn oppriktig.

Etter gymnaset i barndomsbyen Hammerfest hadde den unge Skancke Pedersen kostymedesign i tankene da hun søkte seg til Trøndelag for å gå på husflidlinjen utenfor Trondheim. Ikke uventet kom hun deretter inn på Statens Kunst- og Håndverksskole i Oslo, noe hun kan takke tegneferdighetene sine for.

– Vi hadde en hel dag med tegning på husflidslinja, og det bidro til at jeg kom inn i Oslo året etter. I Oslo kombinerte jeg utdanningen med arbeid på NRKs kostymeavdeling. Etter at jeg gikk ut i 1978, arbeidet jeg med kostymer på film og teater noen år, men lengselen nordover førte meg til systua på Hålogaland Teater i Tromsø, forteller Skancke Pedersen. Årene i Tromsø ga henne etter hvert muligheter til å arbeide med både scenografi og kostymer.

Knapt to kilometer unna her vi sitter, ligger det samiske nasjonalteateret Beaivváš’ nye tomt. Etter en treårig lang byggeprosess skal nasjonalteateret få et etterlengtet eget bygg, 40 år etter den spede starten. Beaivváš er en av institusjonene Skancke Pedersen har jobbet for en rekke ganger, både med scenografi, scenetekster og kostymer. Nå antyder hun at hun har et nytt teaterstykke på gang som forhåpentligvis skal bli fremført etter byggets åpning i 2024.

Arbeider for fellesskapet

Hilde Skancke Pedersen er ikke bare en kunstner med lang fartstid, men i høyeste grad et organisasjonsmenneske. Faktisk er hennes engasjement så stort at hun lovet seg selv å trappe ned når hun ble pensjonist. Nå sitter hun bare i SDGs kunstneriske råd (som hun er medlem av etter at hun selv fikk utstillingsplass), og hun sitter i styret i Samisk Kunstnerforbund, SDS.

– Jeg har jobbet mye for fellesskapet. Vandreutstillingen «Áigemátki», som ble satt opp til det samiske 100-årsjubileet i Tråante i 2017, reiste jeg rundt med i fire år til syv steder i Norge og Sverige; fra Sollentuna i sør til Kárášjohka i nord, forteller hun.

Hedrer det gode håndverket

"Luottat/Spor", 2000, Sametinget. Foto: Denis Caviglia / Sametinget

Hilde Skancke Pedersens mest kjente verk er utvilsomt ett vi alle har sett utallige ganger. Det monumentale verket Luottat - Spor (2000) som henger i Sametingets plenumssal. Det er en enorm blå, labyrintisk sirkel med innslag av gull og messing, under en beskyttende lávvu-lignende form. Baksiden av verket, som kan sees i lobbyen, er uten farger, og symboliserer at saker alltid har (minst) to sider. Er dette det hun regner som sitt kunstneriske høydepunkt, spør jeg? Hun tviler, men svarer benektende.

– Jeg ønsker å tro at jeg har høydepunktet foran meg.

På kjøkkenbordet ligger en av påleggspakkene Skancke Pedersen har benyttet til å lage sin serie med miniatyrbilder kalt Geahččaleapmi/Forsøk som fyller en av veggene i utstillingen, og tankene mine vandrer til de nesten utslitte rátnut, vevde grener, hun har basert kunstverkene Árbi/Arv på.

– Gir du disse gamle tekstilene en ny mening, en oppreisning? spør jeg.

­– Ja, de vevde grenene har vært brukt i lang tid inne i lávvuer, er sotete og ofte sammenlappet. Men fargene er fine og det er lagt så mye arbeid ned i de bruksgjenstandene, noe man ser i håndverket til mange urfolk. Dette er viktig å se, hedre og løfte frem. Teppene er nærmest oppbrukte og det er bare minner igjen, sier hun.

Skancke Pedersen har også utviklet et tekstil som ser ut som transparent, avhåret reinhud. Det har hun trukket over fotografiske verk, blant annet serien Protected land.

– Jeg vil det skal være en slags membran; en måte å beskytte naturen på, som jeg har trukket over naturfotografier. Det er en symbolsk handling, som er min måte å si at dette må vi beskytte, sier hun. 

"Protected land 6", fotografi og reinskinn. Foto: Aslak Mikal Mienna

Utvikler utstillingen videre

Å være kunstner kan være en ensom tilværelse. Både Hilde Skancke Pedersen og jeg selv har funnet et felleskap i Dáiddadállu, kunstnerkollektivet i Guovdageaidnu. Mens jeg bor i Vadsø, er hun en mer naturlig integrert del av kollektivet, siden hun bor i bygda.

– Det er både en formidlingsarena og en energibombe av et kollektiv! utbryter Skancke Pedersen.

I tillegg til arbeidet med sin store separatutstilling i år, har Skancke Pedersen nylig avsluttet et oppdrag med en offentlig utsmykning av fasaden på nye Alta Omsorgssenter. Neste år skal hun også delta med ett kunstverk i Nasjonalmuseets storslagne åpningsutstilling.

– «Vuoiŋŋastat/Åndedrag» skal videre til Dansefestival Barents i Hammerfest i november, og jeg utvikler den med nye arbeider for nye versjoner av utstillinga. Ellers jobber jeg mot Kochi-Muziris Biennale i India, som skal arrangeres når pandemien er slått ned, avslutter Hilde Skancke Pedersen.

Det er som jeg mistenker: ingen er så travle som pensjonerte kunstnere.

HILDE SKANCKE PEDERSEN

Født 1953 i Hammerfest, bor og arbeider i Kautokeino.
UTDANNING fra sømlinje i Trondheim, Kunsthøyskolen i Oslo og Forfatterstudiet i Tromsø - UiT. 
AKTUELL med utstillingsprosjektet «Vuoiŋŋastat/Åndedrag» som ble vist hos SDG 08.05.–20.06. Festivalutstilling under Dansefestival Barents 10. – 14.11 i Hammerfest og  Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst» i 2022.