I kuratorens kleskott

Koronakrisen ansporer til nyskapende kuratorpraksis, og for tiden er et av de mer spennende rommene for kunst et klesskap i Tromsø sentrum. Da koronaåret 2020 la en demper på kulturlivet i Tromsø, tok kurator og kunstner Vsevolod Kovalevskij grep og inviterte kunstnere til å stille ut i hans eget klesskap.

KUNSTKRITIKK
09.12.202114:36 Se Kunst Magasin

Tekst: Inger Emilie Solheim – kunstner, frilans skribent og kunstkritiker
Foto: Vsevolod Kovalevskij / InTheCloset
Publisert 20.juni 2021 | Se Kunst Magasin nr 02 2021

KUNSTKRITKKK
I kuratorens kleskott

Ikke alle betrakter rom på samme måte. Alle tomrom, åpne plasser, avlukker, nisjer, kott, kriker og kroker og skap har potensiale til å være et visningsrom for kunst. Dette gjelder ikke minst for den Tromsøbaserte kuratoren og kunstneren Vsevolod Kovalevskij, eller Vseva blant venner.

Rom som snakker til oss

Kun én person kan besøke utstillingen om gangen, etter å ha avtalt tidspunkt på forhånd. Det litt uvanlige utstillingsrommet finner man innerst på soverommet. Etter å ha passert diverse hverdagslige objekter som ligger rundt omkring, som sko, manualer, en robotstøvsuger og noen poser, finner jeg det lille rommet. Dette blir en viktig del av opplevelsen, og bidrar, sammen med meldingene og kontakten med selve kuratoren, til å gi visningsrommet intimitet og personlighet.

InTheCloset, er det upretensiøse navnet på konseptet som Kovalevskij har tilbudt utvalgte kunstnere å fylle med sine arbeider. Siden desember 2020 har han gjennomført utstillinger i skyvedørsgarderoben annenhver helg. Og hvis det var noen tvil, InTheCloset er et profesjonelt initiativ. Vseva Kovalevskij jobber til daglig som kurator ved Tromsø kunstforening, og samtlige utstillere er aktive kunstnere. Flere av dem er av internasjonalt format, som for eksempel kunstnerne Anouk De Clercq og Anne Haaning. Førstnevnte har blant annet har stilt ut i Tate Modern i London og sistnevnte hadde nylig soloutstilling på Den Frie, Københavns svar på Kunstnernes Hus. 

I tillegg til å få tilsendt kunst langveisfra, som Canada, Korea og London, stiller kuratoren også ut lokale kunstnere som bor og jobber i Tromsø. Noen av dem er venner og bekjente, dessuten har han også gjort plass til seg selv i utstillingsrekka. Ikke en unaturlig løsning sett i lys av at prosjektet drives på egen fritid uten økonomisk støtte, foreløpig.

Inn og ut av skapet

Tittelen på utstillingskonseptet InTheCloset refererer naturligvis til metaforen om ‘å være i skapet’, et uttrykk som beskriver en person som er homofil, men som ikke er villig, eller ikke har mulighet til å være åpen i offentligheten om dette. Et opphold i skapet er ikke kun forbeholdt seksuell legning, men også alle slags tabubelagte, eller avvikende sider ved personligheten som man skjuler for omverden. Kovalevskijs prosjekt handler blant annet om å adressere hvordan samfunnets "psyke" ofte feiler når det kommer til aksept av det ukjente. Han ønsker å sette fokus på dette samt stille spørsmål til samfunnets moral og det man kaller det tradisjonelle – og han ønsker å skape et rom for diskusjon og refleksjon.

På 1700-tallet tilsvarte metaforen, å komme seg ut av skapet, noe i nærheten av å komme seg ut i verden. Dette for å teste kunnskapen sin opp imot virkeligheten gjennom møter og interaksjoner. Skapet refererte den gangen til en antikvarisk, isolert, introvert og muligens snobbete arbeidsform. Et sted der den lærde eliten forskanset seg, for å dykke inn i sin boklige verden. (fotnote 1) Det er selvfølgelig ikke dette Kovalevskij har i bakhodet i sitt prosjekt, men i det kunsten trekker seg inn i skapet så trekker den seg på en måte inn i en egen skjult verden. Når jeg som besøkende gjest sitter innelukket i skyvedørsgarderoben i leiligheten til en fyr og ser på film, en absurd situasjon, føler jeg meg relativt bortgjemt. Samtidig er det å trekke seg tilbake til et kott eller kontor, i dag ikke synonymt med å kutte bånd til utenomverden. Via internett har man i dag bredere kontakt med verden, om enn i en litt annen form enn de som rusler utenfor på gaten. Som kunstneren Thomas Grødal nevner i sin utstillingstekst til videoarbeidet "Loop Soup 1.0" om denne situasjonen, så befinner hele verden seg nå i skapet, og for å se den og for å være fri, må man inn dit igjen.

Senere, på 1800-tallet oppsto metaforen "å ha skjeletter i skapet". Skapet ble et skjulested for ekle og farlige hemmeligheter. Skapmetaforen ble også etter hvert brukt som et sted der stygge kvinner, eller utstøtte individer som kastet skam over samfunnet, burde skjules. Til slutt, på 1900-tallet, under etableringen av en homofil frigjøringsbevegelse, ble uttrykket ‘å komme ut av skapet’ brukt av homofile om erkjennelse av egen legning. (fotnote 2)

Filmelsker

Vseva Kovalevskij benytter seg av nettverket han har bygget opp som kurator og kunstner. Han har, så vidt jeg vet, ingen skjeletter i skyvedørsgarderoben. Derimot har han ikke mindre enn tre mastergrader i samtidskunst, deriblant en MA i Artist’s Film and Moving Image fra anerkjente Goldsmiths University of London (2018). Hans interesse for film og bevegelige bilder viser seg i utstillingsprogrammeringen til InThecloset, og flesteparten av kunstnerne i prosjektet, deriblant De Clercq og Haaning, jobber innenfor mediet.

Men selv om flere av utstillingene har vært kunstfilm, har alle vært installert og presentert forskjellig. De Clercqs film "Atlas" ble vist på 8mm film der selve filmprojektoren sto utenfor skapet. Filmen "Enduring Body" av Ukrit Sa-unguanhai ble projisert på den ene kortveggen mens den besøkende satt fullstendig innelukket bak skyvedørene. Vseva selv kombinerer presentasjonen av sine filmer med skulpturelle former, og har stilt ut verket "Serpents of knowledge", en gren eller slangeformet figur der "fruktene" er hvite fungerende iPhones.

En kunstner som la seg nært utstillingskonseptet – om det å skjule det tabubelagte bak lukkede dører – var Rebecca Erin Moran med installasjonen "Pleasure Altar" i mars. På veggene hang buttplugformede stearinlys med spesialutviklet tilhørende duft. Etter å ha tatt med meg en liten bit stearin hjem, tok det ikke lang tid før jeg måtte pakke den omhyggelig inn i flere plastposer, og selv da klarte den kraftige tjære- og plastaktige duften å snike seg fram. Moran hadde plassert en stor pute på gulvet, og mens man lå der fylte de duftende (eller stinkende) stearinlysene rommet. Jeg kan bare forestille meg hvor tungt det må ha luktet i kuratorens leilighet den helgen. Morans kunstinstallasjon var et kraftig symbol på hvordan sterk seksualitet ikke lar seg skjule for omverden.

En frihavn

Jeg har satt stor pris på de små kunstopplevelsene som InTheCloset har gitt meg denne vinteren. De har vært hyggelige og lite krevende, og man rakk alltid å se alt ved ett enkeltbesøk. Du har dessuten en uformell kurator tilgjengelig for spørsmål og synsing om kunsten i etterkant.

At covid-19 og begrensingene av det sosiale livet har ansporet til denne virksomheten er vel bare en liten del av hvorfor InTheCloset eksisterer; denne kriseperioden fungerer vel heller som en passelig anledning. Koronakrisen skapte et vakuum som Kovalevskij har kunnet utfoldet seg i, fordi det ikke skjer så mye annet.

Den dype motivasjonen bakenfor kommer fra kreativitet og et engasjement for kunst, queer identitet og de tilknyttede sosiale normene. Her har Vsevolod Kovalevskij skapt en frihavn for kunstnere til å vise fram sider av seg selv de vanligvis holder litt på matta, eller eventuelt oppbevarer i sitt eget skap.

Fotnote 1:
Danielle Bobker, “Coming Out: Closet Rhetoric and Media Publics”, essay, History of the Present, Vol. 5, No. 1 (Vår 2015), s. 31-64, Illinois University Press

Fotnote 2:
Danielle Bobker, “Coming Out: Closet Rhetoric and Media Publics”, essay, History of the Present, Vol. 5, No. 1 (Vår 2015), s. 31-64, Illinois University Press

, click to open in lightbox
Rebecca Erin Moran, Pleasure Altar, audiovisuell installasjon med håndlagde alterlys med spesialduften ‘Fecund’ utviklet i samarbeid med Smell Lab Berlin.
, click to open in lightbox
Ruth & Alexander, Conservation.
, click to open in lightbox
Plantegning til InTheCloset.
, click to open in lightbox
Bildetekst: Anouk de Clercq, Atlas, 8mm film av sorthvit 16mm negativ filmet gjennom et elektronmikroskop.
, click to open in lightbox