Vårutstillingen 2021 – Hilde Honerud, Kjersti Vetterstad

Kjersti Vetterstads kortfilm i Stormen Kunst/dájdda er vakker. Den har et rikt billedspråk og et pirrende lydbilde som fenger fra første scene. Her berøres komplekse spørsmål tilknyttet identitet og utnyttelse av naturen, alt med et preg av en skremmende uvisshet. I Atelier NŌUA problematiserer Hilde Honerud vårt forhold til hverdagens billedflom med fotografier som hentyder til det dokumentariske. Gjennom en dempet realisme, og med motiver som kommuniserer menneskelig integritet, krever bildene noe av oss – som betraktere.

KUNSTKRITIKK

"Vårutstillingen 2021 – Hilde Honerud, Kjersti Vetterstad"
8. – 29. mai 2021 Atelier NŌUA og Stormen Kunst/dájdda, Bodø
Tekst: Sofia Lång – frilans kunstskribent
Foto: Hilde Honerud / Kjersti Vetterstad/ Dan Mariner
Publisert i septemberutgaven 2021 | Se Kunst Magasin nr 03 2021

 

KUNSTKRITIKK
Drømmer, ønsker og begjær

Vårutstillingen ble etablert i 1976 for å gi fotografiet sin rettmessige plass som kunstform på den norske kunstscenen. Vårutstillingen er kunstnerjuryert, og vises hvert år på Fotogalleriet i Oslo. Årets 40. utstilling arrangeres for første gang med en satellittutstilling hos Atelier NŌUA og i Stormen Kunst/dájdda i Bodø.


Ett av Hilde Honeruds fotografier viser hender bak en rygg. Foto: Dan Mariner / NOUA

Fotografiene til Hilde Honerud som stilles ut hos NŌUA karakteriseres av en klarhet og skarpstilt dynamikk. Bildene viser motiver av kropper i bevegelse; et akrobatisk sprang høyt opp i luften, sirlige armer som er snudd rundt hverandre, en myk rygg som har gått ned i bru, en lett bøyd nakke og krumme skuldre. Bildene er et utvalg fra Honeruds fotoserie «The Contrast Between the Photographed Moment and All Others», som kunstneren har jobbet med i de siste tre årene.   

Hilde Honeruds fotografier karakteriseres av en klarhet og en skarpstilt dynamikk. Foto: Dan Mariner / NOUA

                                                                                                            

Honerud har besøkt Mória flyktningleir på den greske øya Lesvos der hun har møtt og fotografert personer fra leiren som tar del i aktiviteter arrangert av den frivillige, humanitære organisasjonen Yoga and Sports with Refugees (YSR). Gjennom Honeruds fotograferte øyeblikk fremstår noen av de kroppslige bevegelsene, utført av ungdommer og barn, nærmest fysisk umulig av hva en kropp kan klare. Bildenes subtile flertydighet uttrykker samtidig en lavmeldt hverdagslighet. Jeg innser at for disse unge menneskene er dette helt nødvendige, meningsfulle avbrekk i en ellers så trettende, ensformig tilværelse i leiren.

Foto: Dan Mariner / NOUA

Virkelighetens natur

Hilde Honerud ønsker utvilsomt også å fortelle oss om hva vi ikke blir presentert – om alle de andre øyeblikkene i disse personenes liv. Bildenes styrke ligger i måten dette gjøres på. Gjennom å ikke vise oss det vi allerede vet – at mange flyktningeleirer er nærmest ubeboelige. At mange flyktninger tvinges til å bli boende alt for lenge slike leire, hvor livet blir satt på vent. At flyktningkriser globalt er pågående humanitære katastrofer.

Når jeg står og ser på fotografiene blir jeg som betrakter istedenfor bedt om å ta i bruk min egen forestillingsevne. Bildene krever noe av meg som betrakter. Mitt blikk. 

Å møte et blikk er den mest essensielle måten å oppnå kontakt med et annet menneske på. Å derimot vende blikket bort kan bety flere ting. Kanskje bryter du blikkontakten fordi den andres blikk føles for overveldende, eller invaderende. Kanskje ønsker du bare ikke den oppmerksomheten det kan gi. Eller kanskje er den andres blikk tomt. Å ikke kunne møte et blikk betyr også at du avslår muligheten til deltakelse og anerkjennelse – muligheten til nære møter.

I Hilde Honeruds bilder møter vi ingen ansikter – ingen blikk. Likevel fungerer fotografiene heller som innganger til å se og forstå mer av andres virkelighet. 

Hilde Honeruds åpenbart manipulerte bilde er med på å adressere vår posisjon som betraktere i møte med hverdagens billedflom. © Hilde Honerud

Honerud har åpenbart manipulert enkelte av bildene som et kunstnerisk grep. Det største bildet på NŌUA, som kan sees fra gaten igjennom et av galleriets store vinduer, er et slikt manipulert bilde. Det viser en halv sykkel som liksom er vokst sammen med en palme, og et metallgjerde som vises så vidt i bakgrunnen. Helt siden fotografikunsten var ung har bilder blitt manipulert med ulike teknikker. Likevel har fotografiet i lang tid primært vært ansett for å dokumentere virkeligheten. Hvem sin virkelighet, kan man imidlertid spørre, og finnes det virkelig en nøytral og autentisk sannhet som kan dokumenteres og deretter rapporteres om?

Disse grunnleggende spørsmålene om fotografiet er til stede i Honerud sitt arbeid; hva blir fotografert, hvorfor og for hvem? Det er et valg som blir tatt og er med på å forme hva vi ser. Men også det som jeg har kunnskaper om fra før, innvirker på hvordan jeg forstår det jeg ser og tolker bildet. Så for meg er det lett å assosiere en ufullstendig sykkel, et immobilt tre og et gjerde til noe som innskrenker retten til bevegelsesfrihet. Samtidig taler et levende tre om et forsiktig håp.

Bevegelsens grunnleggende natur

De fotograferte øyeblikkene i Honeruds fotoserie «The Contrast Between the Photographed Moment and All Others» gir uttrykk for en kraft og en styrke. De gir uttrykk for et menneskelig potensial. Den menneskelige utviklingen henger sammen med kroppens fysiske bevegelser, vi kravler, lærer å gå. Kroppens bevegelser er det mest grunnleggende ved mennesket, det er bevegelsen som er morsmålet vårt, sier danseren og filosofen Maxine Sheets-Johnstone. Evnen til å bevege oss er med andre ord også noe vi alle har til felles. Vi har dessuten andre, selvsagte ting felles – uansett kulturell tilhørighet – som å få grunnleggende behov dekket. Slik som å beholde kroppsvarmen.

Midt i gallerirommet ligger et av Honeruds fotografier på skrått mot gulvet med et abstrahert motiv av en gullglitrende tekstur. I det øverste hjørnet skimtes en bit blå himmel. Det som er avbildet her er et redningsteppe av varmereflekterende aluminium. Et livreddende hjelpemiddel i fortvilte livstruende situasjoner som vi alt for ofte er vitne til gjennom det aktuelle nyhetsbildet. En påminnelse om hva et menneske trenger.

En gullglitrende tekstur, et redningsteppe i varmereflekterende aluminium. © Hilde Honerud



Gull som glimrer

I det mørklagte galleriet til Stormen Kunst/dájdda har filmkunstner Kjersti Vetterstad fordypet seg i menneskets problematiske relasjoner til hverandre, til seg selv, til den materielle tilværelsen og ikke minst til naturen. Vann er en livsnødvendighet som bare naturen kan gi oss, og i filmen The Lure of Gold (2020) sildrer det rent vann fra en gullkran i et hvitmalt kjøkken. I en elegant, gullfarget bue, renner vannet klart og rent, og i sterk kontrast til filmsekvensen før hvor Vetterstad dveler ved en vannoverflate i et våtmarksområde. Lag av grønske skimtes i det lett grumsete vannet. Gulgrønne toner blandes sammen med mørkere skygger fra nærliggende busker og trær, og en lyseblå himmel reflekteres i vannets stille strøm. 

Gjennom tydelige, men nyanserte motsetningsforhold tar Vetterstad oss betraktere med på en ferd fra urbane omgivelser til en fjern våtmark. Hun fører oss også inn i psykens dypere regioner, for å illustrere våre behov og vårt begjær. Vi ser gullfarget porselensservice i et elegant kjøkken. Interiører dekorert med grønne monsterablader- og andre eksotiske potteplanter i kunstig hvit belysning som fremstår forlokkende og trygge, men samtidig mer sanselig utarmet enn de fargemettede og varierte naturlige omgivelsene. Vetterstads filming av dyr- og planteliv ved strandkant og i skog er intenst og til tider nesten overveldende i sitt mangfold av detaljer.     

En følelse av adskilthet

Kjersti Vetterstads sinnrikt sammenvevde bilder i «The Lure of Gold» viser menneskets bemerkelsesverdige forhold til naturen. Sumper og våtmarksområder har en variert flora og fauna som fungerer naturlig drenerende for elver. De er samtidig verdens mest truede områder. Tørrlegging og demninger leder til å redusere artsmangfoldet og skaper flom. Et av premissene for Vetterstad sin film er nettopp menneskets adferd, som utmerkes av en følelse av å være adskilt naturen, både fysisk og mentalt. En adferd som fremstår som selvmotsigende i lys av at den menneskelige innvirkningen på jordens organiske liv er åpenbar – og et faktum.

Mens et snev av poesi i grumsete vann fører mine tanker hen til det lett ubehagelige, bygger stemningen i Vetterstad sin film seg sakte opp mot redsel og sekvenser av en større følelse av ulyst. Alt i en delikat helhet av subtilt sammensatte bildesekvenser, et stemningsmettet lydlandskap komponert av Irinel Anghel og tekst av Adriana Gheorge som nå og da følger billedspråkets rytme, men mest av alt danner utvidede betydninger for billedforløpets gang.

Tid som tidsfordriv

Teksten i filmen er som en fortellerstemme om iakttagelser som noen ganger fremtrer med reflektert avstand til hva den beskriver. Noen ganger trekker ordene og bildene meg lenger inn i den flerbunnede stemningen. Lydbildet er derimot sildrende, singlende, klaprende og samtidig langsomt, mykt og tungt. Noen ganger hører man svake hviskinger.

Filmens tittel er hentet fra det upubliserte manuskriptet The Lure of Gold skrevet av etnografen og fotografen Edward S. Curtis (1868-1952), kjent for sine fotografier av amerikanske urfolk.  Mens leting etter gull har ført menneskene til oppdagelser, kan den også kobles til erobringer og maktbruk. 

Kjersti Vetterstad spiller på det ubehagelige og det sanselig forlokkende i sin undersøkelse av menneskets forhold til naturen og det naturlige i filmen "The Lure of Gold", stillbilde.

I Vetterstads film følger vi en kvinnelig skikkelse, danseren Giorgiana Dobre. Når hun beveger seg ute i våtmarksområdet, rolig og utforskende er hennes hud malt blå. Når hun vandrer inne i leiligheten, blant store grønnplanter, er hun kledd i en barnslig, blå tigerpysjamas og blond parykk. Hun er som en tam versjon av villdyret på maskerade, mens fortellerstemmen gir oss begrunnelser om gjenstander og handlinger som fungerer mest som tidsfordriv.  

Tiden som opplevd 

Kjersti Vetterstad nærmer seg nokså velkjente eksistensielle spørsmål om hvem og hva vi er, og hvor hen vi er på vei – og om hvem udyret egentlig er.

Når den blå danseren bærer den blonde parykken er det en truende ubevegelighet i hennes vesen; et betvingende nærvær som senere veksler til en utstrakt blå hånd som langsomt følger den slyngende elven hun ferdes på. Hennes arm og hånd begynner å bevege seg i sakte, med bølgebevegelser, innover – og utover.

Det er vanskelig å vite om de naturlige foreteelsene vi blir vitne til i filmen faktisk er uttrykk for naturlig forfall og naturens gang, eller om de bærer preg av forurensing og menneskeskapte miljøproblemer. Kanskje er det en påminnelse om vårt forhold til tilværelsen som lett blir til et tidsfordriv, mens vi lukker øynene for hva som ubønnhørlig er i ferd med å skje. Samtidig som vi vet at tiden er i ferd med å gå tapt, og at noen prosesser høyst sannsynlig allerede er irreversible.


Speidende blikk i The Lure of Gold, stillbilde.

Kvinnen med sin blåmalte hud – himmelens og bølgenes farge – lukker ikke øynene. Isteden er blikket hennes løftet og iakttagende. Hva ser hun, når hun skuer ut mot, eller inn over sin jordnære og sanselig rikholdige tilværelse blant grønne vekster, trær, øgler og innsekter? Hva ser hun når hun er inne i leiligheten og speidende ser mot speilbildet sitt?  

Hun balanserer blant høyt voksende siv og lister seg rundt blant buskene i vannkanten. Huden hennes dekkes av trærnes skygger, og hun smelter sammen med omgivelsene. Hun gir inntrykk av å ta hensyn til verdenen som den utfolder seg for henne i denne stund, slik Maxine Sheets-Johnstone gjennom sin fenomenologiske tilnærming beskriver danserens bevegelser i improvisatoriske uttrykk. Hun tar hensyn til verdenen slik den fremtrer for henne her og nå. (NOTE 1) Det er en tilværelse, et liv, som ikke bygger på adskilthet, men ser ut til å bygge sin eksistens på samspill. 

Samhandlingens blikk

Gjennom sine bildeunivers problematiserer Vetterstad og Honerud kritisk aktuelle temaer i vår tid, og stiller tidløse spørsmål om hva det innebærer å være menneske med drømmer, ønsker og begjær – og om medmenneskelighet. Når det gjelder vårt forhold til naturen, er sannheten den at vi er mye mer avhengige av naturen, enn naturen er av oss. Kanskje kan væremåten til Vetterstads blåmalte danser gi oss hva vi trenger. Hennes skuende blikk representerer forhåpentligvis mennesket som åpen og kapabel til samspill uten ødeleggende utnyttelse.

NOTE 1: Sheets-Johnstone, Maxine 1966/2015: “The Phenomenology of Dance”. Preface to Fiftieth Anniversary Edition. s. xxviii, Temple University Press. 


Tidsskriftet bestilles online på tekstallmenningen.no

Du kan også bestille årsabonnement og motta 4 utgivelser i året.

Hilde Honeruds fotografier karakteriseres av en klarhet og en skarpstilt dynamikk. Foto: Dan Mariner
Hilde Honeruds fotografier karakteriseres av en klarhet og en skarpstilt dynamikk. Foto: Dan Mariner