Fotokunstner Marianne Bjørnmyr

Tapte ting foran kameraet

Det er i Stormen kunst/dájdda vi treffes, og ikke i Marianne Bjørnmyr sitt atelier i den andre enden av Storgata i Bodø sentrum, hvor også NŌUA befinner seg i samme bygning. NŌUA er en arena og et visningsrom for fotografi som samtidskunst etablert av Bjørnmyr og samboer Dan Mariner. 

I utstillingslokalene til Stormen kunst jobber Bjørnmyr med sin kommende separatutstilling «Epitaph» som åpner i november. Rundt oss står det kasser med nedpakkede objekter og langs veggene store innrammede fotografier. Et mobilt fotostudio med studiobakgrunn er plassert nært vinduet. En blitslampe på stativ står ved siden av et stort arbeidsbord med stabler av faglitteratur.                                                                                    

Fotografiets dokumentariske aspekter

Hvordan vi oppfatter en historie er ofte en drivkraft i Marianne Bjørnmyr sitt kunstneriske virke. Som fotograf er hun svært interessert i fotografimediets diskuterbare forhold til det å representere sannheten, eller å gjengi virkelighet.

An Authentic Relation (c) Marianne Bjørnmyr

I 2015 kom Bjørnmyr over historien om den nederlandske fangen Leendert Hasenbosh som i 1725 ble etterlatt på en ubebodd øy i Atlanterhavet – dømt for å ha et forhold til en annen mann. Straffen var å bli etterlatt på Ascension Island av skipet han jobbet på. Mannen ble aldri gjenfunnet, men hans dagbok ble i 1726 bragt til England. Dessverre er den originale dagboken tapt, men flere oversettelser av dagboken eksisterer. Det som fanget Bjørnmyr sin interesse var at det i etterkant har blitt gjort sammenligninger mellom detaljer i dagboken som beskriver forbiseilende skip, øyas flora og fauna, med historiske fakta. Det tok derfor ikke lang tid før hun selv reiste til Ascension Island for å fotografere stedene som Hasenbosh omtaler i sin dagbok. 

-Jeg tenkte at jeg ville bruke fotoet som et medium til å dokumentere denne historien som fantes før fotografiet ble oppfunnet. Så jeg dro bare, forklarer Marianne Bjørnmyr, og forteller at bildene fra Ascension Island resulterte i den selvutgitte boken An Authentic Relation (2016) som også inneholder en versjon av Leendert Hasenboshs dagbok.

Kameraets evner og våre persepsjonsevner

Da Marianne Bjørnmyr studerte fotografi ved London College of Communication (LCC), en del av University of the Arts London, fikk hun innpass ved Book Arts-avdelingen, og har utforsket frihetene knyttet til selvutgitte bøker. Hennes atelier rommer derfor også et lite bokbinderi. Etter en delt bachelorgrad i sosialantropologi og foto valgte Bjørnmyr kunstnerveien, og fortsatte sitt utdanningsforløp i London med en mastergrad i fotografi.

Med et kunstnerisk uttrykk som noen ganger ligner en presis og vitenskapelig metode, utforsker hun aspekter av det fotografiske som repetisjoner og replikasjoner – og om det autentiske. 

– Jeg har jobbet mye vitenskapelig de siste årene, og det tekniske i forhold til foto. Men også med egenskapene til fotoet i forhold til mennesket, hva kameraet kan som vi ikke kan, og vice versa.

Mennesker har for eksempel brukt linsebaserte innretninger for å fremskaffe bilder av stjernelandskap som vår egen persepsjonsevne ikke makter.

I prosjektet Your Penumbra (2015–2017) laget Bjørnmyr fotogrammer av ekte stjernestøv  – hvor det som avbildes plasseres direkte på et lysfølsomt underlag. Med bruk av stjernestøv undersøkte hun fotografimediets evner til å forandre avstanden mellom oss og stjernene – en distanse som er helt uoppnåelig for oss mennesker å tilbakelegge. Skapt uten bruk av kamera og objektiv, gir disse fotografiene begreper som nær og fjærn nye betydninger.

 – Man kan bestille stjernestøv fra institusjoner i Tyskland. Rent teknisk er det nok en meteoritt som er pulverisert, man kjenner lukten av det metalliske!

Inngripen i kulturelle uttrykk

- Jeg har også vært opptatt av fotografiets begrensninger som medium. At det ikke går å ta bilde av noen ting fordi de er for langt tilbake i tid.

Da Marianne Bjørnmyr som femte generasjon for noen år siden overtok en liten fjellgård i Sulitjelma som fritidseiendom, ble hun nysgjerrig på familiens samiske aner som rydningssamer.

–Det er en folkegruppe som har blitt helt og holdent utryddet. Jeg hadde aldri hørt om dem før, og hvis du googler «rydningssame» så finner du ingen informasjon. De var samer, men jeg vet ganske lite om det. De jobbet med å rydde mark, og klargjøre mark til gårdsbruk. De bodde gjerne hos andre familier, og fikk ikke lov til å kjøpe egne tomter. Jeg tipper at de på 1800-tallet, under fornorskningsperioden, har gått vekk fra det samiske. Sånn har vi nå den tomten vi eier.

Dette fikk Bjørnmyr til å tenke på ting som er tapt for alltid. Brukte rydningssamene kulturelle markører, som egne klesdrakter? Hadde de et eget språk, egne tradisjoner og ritualer? Spørsmålene ble utgangspunktet for Marianne Bjørnmyr sitt nye utstillingsprosjekt.

– Et viktig poeng er at en kultur gjør ulike inngrep i andre kulturer. Det har skjedd i menneskehetens historie gjennom årtusener, og det skjer fortsatt, forklarer Bjørnmyr.

Tapte objekter

Å ikke kunne ta bilder av gjenstander fordi de har gått tapt har dermed ført henne til å skape objekter – som hun så fotograferer. I mangel på dokumentasjon og presise beskrivelser må fotografen se til andre kilder for informasjon. Basert på egen research om hendelser i historien rundt om i verdenen har prosjektet tatt form.

Gjenstander støpt i gips som er del av prosjektet som vises i Stormen kunst/dájdda.

–At man aldri kommer til å få vite hvordan gjenstandene egentlig så ut, synes jeg er litt klaustrofobisk. Objektene kunne altså ha sett ut sånn. Det er en tenkt form, basert på den historiske perioden, tekster, skisser og tegninger.

Bjørnmyr har fått laget digitale 3D-modeller og printet dem ut, for deretter å lage silikonformer for å støpe objektene i gips. Arbeidsprosessen vekker refleksjoner om gipsavstøpninger og fotografier som kopier av virkeligheten. I museer har samlinger med gipskopier av historiske skulpturer og arkeologiske funn, spilt en rolle i å fortelle om menneskehetens historie.

Men Bjørnmyrs objekter og fotografier er ikke etterligninger laget med historisk eller arkeologisk sannhetsverdi. Isteden gir kunstnerrollen henne en frihet til å stille spørsmål ved etablerte sannheter, til å vise ting fra andre sider.  Samtidig kan hun føle på en indre konflikt for å fremstille noe som er vitenskapelig usant.

–Jeg hadde nok aldri bare kunnet påstå noe. Som kunstnere har vi et ansvar til å fortelle hvor nær sannheten vi skal være. Men vi har friheten til å sette ting på spissen, trekke frem ting i lyset, hive dem opp i lufta. Like mye som den faktiske kunnskapen handler det om å reflektere rundt den, og de kanalene vi får informasjon fra som media, lærebøker og arkiver.   

Fotografering av objekter. Marianne Bjørnmyr jobber alltid analogt og hennes atelier rommer også et mørkerom.

Noe foran kameraet

På spørsmålet om sitt eget forhold til fantasi ler hun muntert. For nesten ti år siden jobbet hun med et fotoprosjekt på Island. I prosjektet Shadows/Echoes (2012–2014) fotograferte hun steder markert på et kart hvor det var blitt registrert observasjoner av alver. Hun fant det fascinerende at i det islandske samfunnet tror en del av befolkningen på tilstedeværelsen av alver. 

–Jeg kan selv ikke se alver og var dermed overlatt til kartet. Det var imidlertid viktig for meg å ikke sette spørsmålstegn ved, eller latterliggjøre det, at noen tror på alver. Det handlet heller ikke om å bevise at de finnes, men om en mellomting.

–Jeg bruker ikke fantasien min til å fremstille noe. Fotografimediet er veldig matter of fact. Fotografiet viser det det viser. Men jeg ble nok litt påvirket og begynte å legge tilbake steiner jeg sparket borti, i tillfelle det var noen alver sine hus.

–På den annen side, i prosjektet jeg jobber med nå, så er det jo en viss form for fantasi, fordi jeg er nødt til å lage disse objektene som jeg ikke vet hvordan ser ut. Jeg ser derfor til gjenstander i andre lignende kulturer, stiltyper og form.

Et fremtredende spørsmål i Bjørnmyrs arbeid er fotografiets evne til å direkte gjengi og dokumentere virkeligheten.

–Til fotografiets filosofi hører tanken om at fotografiet alltid er et bilde av virkeligheten, eller en avbildning av noe man finner i verdenen. Du må alltid ha noe foran kameraet for å kunne ta et bilde. Men i det aktuelle utstillingsprosjektet er gipsobjektene som jeg har foran kameraet, grodd ut av en tanke. Fotografiene er avbildninger av noe som faktisk ikke finnes, forteller Bjørnmyr.

–Man kommer jo aldri utenom det at fotoet alltid er en kopi av noe. I mitt prosjekt er alle objektene resultater av en teknisk prosess. Jeg er ingen kunsthåndverker. Slik det er nå, er gjenstandene et virkemiddel og en del av prosessen, selv om jeg også har valgt å stille dem ut i utstillingen. Det kan jo eventuelt utvikle seg til at også objektene blir til endelige kunstverk, sier Bjørnmyr og påpeker at det i dag er få fotografer som jobber rent innenfor foto, og at fotokunsten i dag har mange sjangere.

Bjørnmyrs fotografier er bilder av det som bokstavelig har gått tapt, samtidig som de leder oppmerksomheten til betydningen av objekter som er blitt utryddet fra historien.

Persepolis, 2021, sølvgelatin fotografi av gjenskapte historiske objekter i utstillingen «Epitaph». © Marianne Bjørnmyr

–Kulturminner er viktige. Tenk på Buddha-statuer som blir bombet istykker av ISIS, og kirker som blir bombet i konflikten i Kaukasus. Det å angripe de materielle kulturytringene skaper stor oppmerksomhet i verdenspressen, og blir brukt av terrorister. Disse kulturminnene blir tapt for alltid.

Refleksjoner sammen med publikum

–Jeg tror mange kan relatere til tematikken i mitt prosjekt og har refleksjoner rundt den. Det er også en inngangsport for meg til å høre om nye historier gjennom tilfeldige samtaler, som drar prosjektet videre. Det gjør mitt arbeid mer dynamisk enn tidligere.

Å kunne utvikle en kontakt til mennesker hun møter i hjembyen Bodø, og føre samtaler over måneder synes hun tilfører noe verdifullt til sitt kunstnerskap. Bjørnmyr har stilt ut på Unseen i Amsterdam med 40.000 besøkere. Noe som føltes som et høydepunkt, samtidig som kontakten til publikum ble begrenset til de få dager hun selv var til stede på utstillingsstedet. Å stille ut i Stormen er derfor et annet høydepunkt.

–Det har vært en veldig fin prosess å jobbe fram mot denne utstillingen, fordi det er i min by.

Den visuelle kunsten trenger et løft

Utstillingsprosjektet som Marianne Bjørnmyr skal vise i Stormen kunst/dájdda har vokst frem i mørkerommet på 15 m². Behovet for et større atelier har begynt å gjøre seg gjeldende.

–Et atelierfelleskap er noe jeg virkelig ønsker meg, og det er også andre som gjør det. Dan og jeg har etablert egne produksjonsarealer her, etter å ha vært nødt til å sende alt ut av Bodø det første året. Men på fellesverksteder, slik man har i Oslo, har kunstnere helt andre muligheter til å lage produksjoner, installasjoner og utsmykninger.

Marianne Bjørnmyr mener derfor at den visuelle kunsten i Bodø trenger et løft.

–Hva hadde ikke vært mulig å få til, hvis den visuelle kunsten hadde de samme mulighetene som musikken har i byen.

Sammen med samboer og fotograf Dan Mariner har Bjørnmyr etablert NŌUA. Et av ganske få kunstnerstyrte arenaer for formidling av foto som samtidskunst i Norge. Her arrangeres foredrag, kunstnersamtaler og utstillinger om fotografiets rolle i dagens kunst i samarbeider med internasjonale og nasjonale kunstnere, kuratorer og skribenter. I høst har de fått utvidet sitt utstillingsareal i tidligere Godtemplarsalen i 2. etasje i samme bygning.

Bjørnmyr og Mariner er i gang med et prosjekt til sommeren sammen med en kurator fra Frankrike, og spørsmålene om gjennomføringen er mange. Hvordan er det mulig å få til et kunstevent i verdensklasse, slik det er mulig for musikk i Stormen konserthus og Svømmehallen Scene, når den samme infrastrukturen i Bodø ikke er tilgjengelig for den visuelle kunsten? 

–Jeg har jobbet mest med utstillinger i utlandet, men ønsker å jobbe mer lokalt, fordi det er her man har en dialog med publikum. Selv om Nordnorsk kunstmuseum sin nye avdeling i Bodø blir et fint tillskudd, er utfordringen likevel at byen har få kunstinstitusjoner og få stipender. Det er ikke så mye tilrettelagt for at man skal kunne jobbe lokalt som kunstner.

Bjørnmyr og Mariner har funnet et godt fellesskap blant andre kunstutøvere i Bodø, men tror tiden etter Bodø 2024 vil være et naturlig tidspunkt å vurdere et videre nærvær i byen, eller ikke.

– Det er blitt vanligere å flytte fra de store byene. Da oppstår spørsmålet om hvordan man kan flytte kunst også til små plasser som ikke har store institusjoner. Man er nødt til å endre presentasjonsmulighetene, og det oppstår flere eksperimentelle visningsrom. Det bidrar også til at kunsten ser annerledes ut.

– Vi blir nok her. Men jeg merker jo veldig godt at mulighetene til å delta i det som skjer rundt omkring i Europa er mer begrenset, og særlig under pandemien har savnet etter et kollegialt fellesskap gjort seg sterkere gjeldende. På en annen side så syns jeg det er spennende med kunst i periferien. Det er noe vi kommer til å jobbe mye med på NŌUA i neste års program.

Marianne Bjørnmyr har derfor forhåpninger til det å være kunstner i en liten by som Bodø, som har potensiale og store muligheter i vente. 

MARIANNE BJØRNMYR

FØDT 1986 i Bodø, bor og arbeider i Bodø.

UTDANNING MA Photography ved London College of Communication og BA Photography with Social Anthropology ved Roehampton University, London, England.
AKTUELL med utstillingen i Stormen Kunst/Dáidda I Bodø. Separatutstilling hos fotogalleriet MELK i Oslo våren 2022.