Tekst: Anne Silje Kolseth, kunsthistoriker, frilans skribent og kunstkritiker
Foto: Anne Silje Kolseth, Linn Rebekka Åmo, Stormen kunst, Raymond Engmark.
Publisert 19.juni 2020 | Se Kunst Magasin nr 02 2020
Spor av noe levd
En staselig inngang og lange trapper fører meg opp i loftsetasjen på Nordland Kultursenter på Bodin i Bodø. Det sjarmerende atelieret er Linn Rebekka Åmos skapersted. En stor skrivepult, en vev, hyller og skap med stabler av fargerike tekstiler fyller rommet. På ledige knagger henger utklipte former og remser i tekstil, alt i et velorganisert kaos.
Jeg liker å tenke på de som potensielle nye kunstverk. I arbeidet med sine tekstile collager setter Åmo sammen slike frittstående elementer av farge, form og materialer til gjennomarbeidede komposisjoner med maleriske kvaliteter. Hennes kunstneriske signatur er godt gjenkjennelig også i skissene på atelieret.
- I begynnelsen jobber jeg gjerne spontant. I en fase hvor jeg tegner, skriver ned, samler materialer og klipper. Jeg bruker det som finnes av materialer, og brukte tekstiler jeg kommer over og arbeider kontinuerlig med å samle små historiske referanser, erfaringer og fragmenter av levd liv, forteller Linn Rebekka når vi møtes en lørdag i februar.
Det er kun et par timer til hun åpner utstillingen «IRL» i den store utstillingssalen i Stormen kunst sammen med kunstnerne Christine Malnes og Hilde Frantzen. Utstillingstittelen «IRL», et uttrykk hentet fra engelsk ‘In real life’ (i det virkelige liv), og impliserer en motsetning til det digitale livet, og et skille mellom det fysiske og immaterielle. En uant treffende timing denne våren hvor de fleste av oss under koronaepidemien har hatt utstrakt bruk av digitale kanaler som erstatning for menneskelige møter.
I «IRL» viser Christine Malnes en fireskjerms videoinstallasjon om kropp, teknologi og digitale strukturer, mens Hilde Frantzen måler landskaper med utradisjonelle metoder. Linn Rebekka Åmo har jobbet frem nye tekstilarbeider til utstillingen med naturen som viktig inspirasjonskilde.
- Til IRL har jeg jobbet mye med kropp og natur, og blant annet lest mye om trær og hvordan de kommuniserer og hjelper hverandre. Trær har mange likheter med menneskekroppen, forteller hun, og viser til hvordan blodårene i kroppen vår fungerer på lignende vis som vevet av årer i trærnes røtter og blader.
Linn Rebekka Åmo, Trea, fra utstillingen «IRL» i Stormen kunst. Foto: Raymond Engmark
Den ene serien i utstillingen har da også fått tittelen Trea. I de store vegghengte tekstilene ses trærnes grener og blader som nærmest klemmer seg rundt stammen. Åmos presist plasserte, tidkrevende, håndsydde sting går på vandring rundt de organiske formene. Fargene er preget av natur, med innslag av neon. I Trea 2 går tråder i lyserosa renner gjennom den beige bakgrunnen, tette sting fra toppen ender under treet med frynser som røtter.
Den andre serien Revet består av mellomstore tekstile collager hvor stoffer i naturlige materialer, med duse rosa og jordlige bruntoner ligger lagvis. Tekstilenes kvaliteter, overflater og tekstur spiller mot hverandre. Mykt og røft, gjennomskinnelig og tett. Blant de organiske, abstrakte formene lever bølger, vekster, en båt og noe som minner om et blått fiskegarn.Linn Rebekka Åmo, Synkront, veggmaleriet i Sjøgata 21. Foto: Linn Rebekka Åmo
- Jeg lar meg inspirere av naturens skapninger og former, og bruker dem fritt i forskjellige tekstiler. Arbeidene blir til konstruerte landskaper der historien fra materialet formidles, men samtidig dekkes til, bearbeides og abstraheres, forklarer hun.
Åmos håndapplikerte tekstilcollager, satt i kontrast og dialog med de to andre kunstnernes arbeider har resultert i en utstilling som stiller spørsmål og peker på aspekter ved våre liv i 2020. Hvordan vi svever mellom det digitale og det analoge, hvordan teknologien påvirker, vår inngripen i naturen og vår bruk av tid.
- For meg er et slikt samarbeid viktig. Både for å få andres perspektiver og syn på ting, og ikke minst er det spennende å sende fra seg kunstverkene, slippe kontrollen og se hvordan de endres i ny kontekst.
Hjembyen og kunsten
I Bodø er Åmo en essensiell pådriver for å initiere kunstprosjekter i byen, og hun har stilt ut kunstverk av kollegaer fra nært og fjernt. Å være kunstner i Bodø har både fordeler og ulemper.
- Alt handler om balanse og tid. Om å møte kolleger med samme interesser, og samtidig få tid til å jobbe så mye som mulig med egne prosjekter.
Linn Rebekka Åmo flyttet hjem til Bodø året etter at hun gjorde ferdig mastergraden ved Kunsthøgskolen i Bergen. En god venninne fikk overtalt henne.
Utklipte remser i tekstil i et velorganisert kaos. Foto: Anne Silje Kolseth
- Hun fant dette bygget som da stod tomt, og overbeviste meg. Nå, ni år etter jeg flyttet tilbake, har jeg hatt atelier samme sted siden. Her bor og jobber jeg på den beste plassen i Bodø. Jeg kan heller reise vekk om det er ting jeg vil oppleve.
- Jeg savner storbyenes tilbud, men en stor fordel her er at det er enkelt å sette i gang prosjekter og få ting til å skje. Bodø har et lite og godt kunstnermiljø, men kunne hatt et større kollegialt miljø. Det er mange flinke folk som kommer herfra, men få som kommer tilbake. Kommunen burde legge bedre til rette, for eksempel med flere atelierer.
I fjor vant Åmo konkurransen om å utføre et større utsmykningsoppdrag i lobbyen på bygården som ligger i Sjøgata 21 i Bodø. Det store veggmaleriet Synkron preges av en komposisjon med kunstnerens karakteristiske sterke farger, abstraherte former og bevegelse som fremtredende elementer.
I vinduet til kafeen Babel i Torvgata henger et annet kunstverk laget av Åmo. Digitaltrykket «Det Landskapet» er en del av prosjektet NorlandiART hvor 21 kunstnere i Nordland omskapte Bodø til et stort utegalleri.
Tid, sted og rom
En foretrukken arbeidsmåte for Linn Rebekka Åmo er å være på lengre gjestekunstopphold. Her kan hun både møte andre kunstnere og få konsentrert tid til å arbeide. Til eksempel ble arbeidene i «IRL» påbegynt ved et fire ukers opphold på Kunstkvarteret i Lofoten i fjor. I 2014 var hun i Murmansk. Her gikk hun rundt i den russiske byen og lot seg inspirere av kvinnene, arkitekturen og russiske ortodokse ikoner. Arbeidene herfra presenterte hun i utstillingen Vindauge på Rake visningsrom i Trondheim, hvor hun ble co-kuratert av kunstneren Kamilla Skrinde.
- Jeg planlegger mine utstillinger ved å jobbe frem mot rommet jeg skal stille ut i, og arbeider med form, rom og arkitektur.
Rake visningsrom (som ble drevet av Charlotte Rostad og Trygve Ohren frem til høsten 2019) var et helt særegent arkitekttegnet visningsrom laget av gjenbruksmaterialer, dører og vinduer fra en revet høyblokk. Åmo benyttet blant annet glassgangen for å la tekstilarbeidene rammes inn av vinduene. Slik ble Rake forvandlet til en katedral uten et religiøst budskap eller et rom for beskyttelse.
Trondheim er også byen hvor Åmo gjennomførte sine masterstudier ved kunstakademiet i Trondheim. Første studieårene tok hun ved Kunsthøgskolen i Bergen, og ved kunstakademiet, som med sin fleksible fagprofil tillater studentene å veksle mellom ulike medier.
- Kunstkarrieren min startet med fotografi. Det var for meg noe som var håndterlig, og noe jeg visste hva var. Bodø har en lang tradisjon med dyktige fotografer, og som historieinteressert arvet jeg mange eldre fotografier.
Men det var tid, prosess og noen tilfeldigheter som gjorde at hun endte opp å arbeide innen tekstil. På Kunsthøgskolen i Bergen valgte hun et kurs i tekstil og landet der. Tross bytte av kunstnerisk medium har hennes kunstneriske praksis med foto og tekstil fortsatt mange likheter.
- Etter å ha jobbet noen år og modnet som kunstner, ser jeg at jeg fortsatt jobber med mange av de samme problemstillingene nå, som jeg gjorde med foto.
Hyller og skap med stabler av fargerike tekstiler. Foto: Anne Silje Kolseth
Viktigheten av små og store historier
Interessen for å samle fragmenter og fortelle historier ligger i bunnen av Åmos kunstneriske utforskertrang. Kvinnehistorie og politikk ligger som en iboende del av tekstilmediet og tidkrevende håndarbeidsteknikker, uten at hun selv jobber direkte politisk.
Begeistret trekker hun frem de senere års oppvåkning og interesse for tekstilkunst og håndarbeid, hvordan kunstnere og kuratorer har sett nærmere på eldre tekstilkunstnere og tatt seg tid til å grave i historiske materialer.
-Det er trist at alt arbeidet og all kunnskapen om håndverket bak ikke har blitt satt pris på tidligere. Det er en enorm stor jobb, påpeker Åmo.
For Linn Rebekka Åmo innehar tekstilene mange muligheter og fortellinger. Alt fra små til store historier om folks liv med tekstiler. Det gir henne inspirasjon til å skape nye kunstverk.
- Det som tiltaler meg med tekstil, er at tekstil kan være så mye forskjellig. Alt fra det man kler på seg og varmer seg i – til tekstiler man har på vegger, eller gulv. Alle mennesker har et nært forhold til tekstil uten å tenke så mye over det, forklarer Linn Rebekka Åmo.
- Gamle tekstiler kan være ekle og menneskelige, men samtidig fine og intime, og med mange historier å fortelle. I arbeidene mine tar jeg ofte i bruk gamle og brukte tekstiler, også de som er gamle og flekkete. Det gir følelsen og spor av noe levd.
