INTERVJU MED FOTOGRAF RUNE JOHANSEN
Barents Spektakel 2015, Kirkenes, 04.02 – 08.02
Tekst: Amalie Marie Selvik. Foto: Monica Anette Svorstøl, Rune Johansen
Her er jeg i Russland
– Min opplevelse av Russland er at vi nordmenn har noe å lære av russerne. De bor trangt, men har en fantastisk gjestfrihet. Det samme opplevde jeg i USA. Folk er imøtekomne, inviterer meg inn og stiller seg opp akkurat slik de selv vil. Jeg iscenesetter ingen ting. Jeg trykker bare på en knapp – og så er det gjort, forteller Rune Johansen.
Foto: Monica Anette Svorstøl.
Han sitter i den gamle sjømannsklubben. Veggene er lysegule og nakne. Vinduet ut mot den snødekkede havna viser at klubben ligger nært de fortøyde båtene. På bordet foran ham ligger en åpen, svart boks med 30 fotografier (papirkopier) i A4 størrelser. To lamper henger lavt over bordet og gir et godt lys.
I seks dager var Johansen på reise mellom Kirkenes og over grensen til byen Nikel og Zapoljarny. Han har fotograferte forfalne hus, personportretter, interiører og detaljer i landskapet langs med veien. Han fotograferer rett på, med et nært utsnitt, dette for å oppnå en følelse av helhet. "Sånn som dette", sier han og peker på ett bilde av to bokhyller fylt med pocketbøker og gamle analoge fotoapparater, kronet av en rad flotte modellskip med hvite seil på toppen.
– Dette er hos Aksel. Mannen som står midt i bildet lager modellskip og er hobbyfotograf. Hver sommer tar han bilder av innsekter, forteller Johansen, og tar tak i et nytt fotografi for å bla videre.
Det fysiske formatet
– Det er helt nytt for meg å være tilstede i min egen utstilling på denne måten. Vanligvis rammer jeg inn fotografier mine og henger dem på veggen. Her får interesserte besøkende møte både meg og fotografiene nært og fysisk. Du tar tak i fotografiet med fingrene og drar det over til den andre siden av boksen, for å betrakte to fotografier av gangen, forklarer Johansen.
– Ingen fremkaller bilder på papir lenger. Jeg er derfor ikke så glad i det digitale formatet. Det har ingen sjel. Man kan ikke få noe bedre resultat enn å fotografere analogt med negativfilm. Film er som vinyl. Det er i det fysiske formatet kvaliteten ligger. De unge forstår dette nå og kjøper vinylplater. Men vi over femti har jo alltid visst dette, påpeker Johansen. Men selvfølgelig må man akseptere at verden går fremover, og Johansen sier han respekterer nyvinninger.
Da Johansen gav ut sin første fotobok traff han en nerve hos publikum. Hans bilder er enkle og folkelige. Å gå inn i hverdagen så nært som han gjør begeistret mange. Barn synes det er spennende med alle detaljene, de gamle blir nostalgiske, mens de unge synes motivene hans er hippe.
På vei mot Grense Jakobselv
- Dette er Willy. En gammel kommunist, sier Johansen og peker på bildet av en smilende mann med blå treningsdress og joggesko. - Han er den mest kjente nordmannen i Russland. I årevis har han jobbet som trener i bryting. En ildsjel som har reist i Barentsregionen på stevner og turneringer, og tilrettelagt for at norske og russiske ungdommer har møttes, opplyser Johansen.
Selv hater Johansen sport, og var glad for å komme over en igjengrodd fotballbane hvor ugresset har tatt overhånd på grusbanen.
- Det finnes forfall i Norge også, men i større grad i Russland. Dette bildet liker jeg. Her ser man virkelig hva som er betraktet som verdifullt. Det gamle huset forfaller, mens snøskuteren er godt pakket inn, og blir tatt vare på.
– Her er jeg i Russland. I Nikel. Er det ikke rart at disse statuene av Stalin fremdeles får stå i fred? Slike garasjer med skorsteiner og varmeovn har vi ikke i Norge. Dette er mennenes oppholdssted, hvor de kan mekke på biler og være sosiale, sier Johansen, og fortsetter å bla gjennom bunken med fotografier.
Johansen er opptatt av å avbilde det vi ser hver dag, men ikke legger merke til. For ham består magien av å få noe ut av det vanlige. Gjøre det om til et stykke kunst. Han har nok alltid arbeidet antropologisk og dokumentarisk uten helt å egentlig være klar over det.
- På 1990 tallet var det å arbeide med fotografi i Norge noe nytt. I motsetning til Finland har vi ingen solid tradisjon innenfor fotografiet. Først senere har man trukket frem Kåre Kivijervi som et eksempel på fremragende fotografer med et øye for hverdagsestetikken, forklarer han.
- Jeg har aldri tidligere fotografer industri, så jeg gjøre dette på min egen måte. Nikel har ufortjent dårlig rykte som et skittent sted med forurensende industri. Men til tross for dette kan faktisk omgivelsene rundt være vakker. Det samme gjelder i Zapoljarny. Snur du ryggen til industriområdet så trer det frodige naturlandskapet frem, sier han.
Foto: Monica Anette Svorstøl.
Det finnes så mye vakkert her
Mens Johansen snakker ankommer en gruppe russere med guide inn i rommet. De setter seg rundt bordet. Johansen blar på nytt gjennom fotografiene og forteller om motivene. Guiden oversetter fra norsk til russisk så godt hun kan. Russerne kjenner igjen naturen, de forfalne boligblokkene i Nikel, industripipene og husene. De snakker entusiastisk i munnen på hverandre. Når de ser et fotografi av en nedlagt togstasjonsbygning som Johansen fant inne i industriområdet i Zapoljarny uttrykker de ivrig et ønske om at fotografiene også må bli stilt ut i Nikel og Zapoljarny. Om bare befolkningen ville forstå at det finnes så mye vakkert.
- Det ville vært fint å kunne snakke russisk, sier Johansen etter at gruppen har forlatt lokalet. Mon tro hvor langt jeg da ville ha kommet frem i verden. Men jeg eier ikke språkøre. Det var godt å ha en egen tolk og sjåfør med på bilturen, innrømmer Rune Johansen.
Søndag er Barents Spektakel 2015 over. Da reiser han hjem etter fire dager.
- Det vil absolutt være spennende å få presentere disse fotografiene i Russland også. Blir jeg invitert så kommer jeg.