L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Intervju med kunstneren Inger Blix Kvammen

På sine reiser i Russland og i Sør-Kaukasus har Inger Blix Kvammen samlet inntrykk, tanker og opplevelser, og forvandlet dem til smykkelignende objekter. Sammen med fotografier og funne gjenstander fortelles tre historier om hverdagslivet til folk som bor i grenseområder, og om utdøende tradisjoner.

20.06.201500:00 SE KUNST

INTERVJU MED INGER BLIX KVAMMEN
”Memory”, Samisk Senter For Samtidskunst, 17.04.2015 - 31.05.2015
Tekst: Amalie Marie Selvik, SeKunstMagasin. Foto: Liv Engholm, Samisk senter for samtidskunst. Publisert 20.juni 2015 | Se Kunst Magasin nr 02 2015

Jeg er selv vokst opp i et grenseland

- Jeg er veldig glad over å kunne vise Memory her i Karasjok, i sentrum av Sameland. De nye lokalene til Samisk senter for samtidskunst er fantastiske. Det må være det beste utstillingsstedet i landsdelen, lokalmessig sett, til temporære utstillinger, forteller Inger Blix Kvammen.
Hun er svært fornøyd over å få 300 kvadrat til rådighet slik at utstillingens tre prosjekter har fått egne "definerte rom". På veggene henger store fotografier, og objekter i sølv ligger på høyreiste platåer på gulvet sammen med hverdagsgjenstander plassert her og der.
Memory handler om migrasjon og kulturell utveksling på tvers av landegrenser og urfolkskulturer. Historiene i prosjektene, Tundra Archives, Eriste Archives og The Other Side handler om hvordan folk lever sine daglige liv, og hvordan de forholder seg til identitet, tilhørighet og til hverandre. Inger Blix Kvammen mener det er helt naturlig at hun er så opptatt av kulturell utveksling på tvers av grenser. Hun har jo selv vokst opp i et grenseland.

- Jeg bor like ved Norges grense til Russland. Med en gang det ble mulig å krysse russergrensen med visum uten mye styr, dro jeg over. Å møte den forskjelligheten det bød på var, og er fremdeles, spennende å oppleve, forklarer hun.

Inger Blix Kvammen, "Slow Making In Nr 35", 1–4, Eriste Archives, fotografier, 70 x 50 cm.

Å reise til grenseområder
Det er tre urfolk i Barents; samer, nenetsere og vepsere. Blant disse er samene og nenetserne reindriftsfolk. Blix Kvammen syns det er viktig å sette seg inn i vilkårene disse urfolk har i de ulike områder. Hvilke muligheter har de for å utøve sin egen kultur? Hvordan påvirker nasjonal politikk og annen næringsvirksomhet disse mulighetene?

- Jeg er ikke politiker, så min måte å uttrykke mening på blir derfor ved å bruke visuelle virkemidler. I 2008 og 2014 fikk jeg på nært hold oppleve det nomadiske livet basert på reindrift i Nenets autonome Okrug. Den samiske reindriften i Norge er så mye mer modernisert, og på mange måter tatt ut av tradisjonen. Det var derfor en fantastisk opplevelse å se det som jeg føler tilhører det opprinnelige. Samtidig er det sårt at også her er denne levemåten truet, og vil forsvinne, påpeker Blix Kvammen.

I Tundra Archives har hun fotografert de kvinnene hun møtte, og tatt med seg brukte gjenstander som er vanlige i utøvelsen av kvinnenes kultur. I utstillingen henger det blant annet en kvinnedrakt fra Nenets med kjetting rundt. Den er laget av reinskinn utvendig, foret med kalveskinn, og har reinskinnsvotter påsydd.

Inger Blix Kvammen, "Far, Tundra Archives", halsklave, 2015, hekling, søm, 925 sølv, del av seletøy for rein (skinn av rein, horn, bein, plast). Bak henger fotografiene "Spisskammers", "Bestefars slede", "Jeg er tundra" og "Mitt liv er tundra". Foto: Liv Engholm, Samisk senter for samtidskunst

- Dette er en godt brukt Malitsa, laget for å beskytte mot den sterke kulden om vinteren på tundraen. Den er dekorert på tradisjonell nenetsisk vis med applikasjoner. I utstillingen har jeg surret den tett sammen av industriell kjetting. Armene er låst og kan ikke beveges. Den blir vanskelig å puste i den, og slik legges det opp til ulike fortolkninger hos publikum, utdyper Blix Kvammen.

Ideen om å bære et smykke
Som kunstner forvandler Inger Blix Kvammen sine observasjoner til kunst; Sterke inntrykk hun mener er viktig å ta vare på, som vi kan lære noe av. Hun startet med smykker som sin uttrykksform. Siden slutten av 1980-tallet bygget hun opp sin kompetanse om materialer og håndverksteknikker innen sølvsmedfaget. I dag bruker hun sølv, gull, kobber og annen bøyelig metall som egner seg for de tekstile teknikkene hun benytter til å lage sine skulpturelle objekter. Hun løfter frem det tradisjonelle kvinnehåndverket som hekling, veving og strikking. De siste årene har hennes arbeide blitt mer konseptuelt, og behovet for nye uttrykksformer oppstod. Blix Kvammen benytter derfor ikke lenger bare metall, men inkluderer også andre materialer og gjenstander som viktige bidrag til sin historiefortelling.

- Jeg kaller ikke objektene mine for smykker lengre. Selv om de ofte har form som halssmykker. Bruksfunksjonen er blitt mindre viktig. Men jeg liker fremdeles ideen om at når vi bærer et smykke, så sier vi noe om oss selv; hva vi verdsetter og hva vi pynter oss med. Videre forteller et smykke også noe om tilhørighet. Hva som er vår identitet, eller hva vi ønsker skal være det. Jeg ville lage smykker med seletøy for rein fra Nenets, fordi jeg gjerne vil smykke meg med dem. Nettopp for å vise at dette er en kultur som vi har mye å lære av, presiserer Blix Kvammen.

Ufiltrerte nedtegnelser
I The Other Side og Eriste Archives har Blix Kvammen reist til tyrkiske Kars og landsbyer i grenseområdet mellom Tyrkia og Armenia i Sør-Kaukasus. Geografisk ligger område mellom Russland i nord og Tyrkia og Iran i sør. Her har hun vært på turer oppe i fjellene rundt Ararat siden 2005.

- Jeg har fått mange venner der, og områdets diversitet gjør at det alltid vil være nye relevante historier som jeg ønsker å fortelle og sette i større perspektiver. The Other Side handler om multikulturelle aspekter, og det å bo ved en helt lukket grense, sier kunstneren.

De siste 15 årene har fotografiet blitt en viktig del av hennes kunstproduksjon. Hun har også begynt å notere ned sine samtaler. Hun innrømmer at språk ofte er en barriere, når man må bruke tolk, men det handler om å møte folk med respekt og åpenhet, som kan uttrykkes på mange andre måter, og er viktige barometre når man bygger tillit og nye vennskap.

- I The Other Side kombinerer jeg fotografiene med de ufiltrerte nedtegnede samtalene. Her uttrykkes folks tanker rundt viktige verdier i deres liv og identitetsfølelse. Jeg har truffet helt vanlige folk, som lever sine liv i områder hvor de har sine røtter, eller av ulike årsaker har måtte flyttet dit i tidligere generasjoner, forteller Blix Kvammen.

Spagetti tradisjoner
- På mine reiser observerer jeg folks hverdagsliv og er opptatt av deres tradisjoner og levemåter. Jeg er interessert i hva de omgir seg med av redskaper og hverdagsgjenstander og hvilke håndverksteknikker og materialer de benytter for å lage saker av. I Eriste Archives ble jeg også interessert i mattradisjoner. "Eriste" er en tyrkisk form for hjemmelaget pasta, og Eriste Archives handler mye om det visuelle inntrykket jeg fikk av kvinnenes spagettiproduksjon i den tyrkiske byen Kars. Her lager kvinnene sin spagetti til vinterforråd hver september og henger den til tørk på snorer på tvers av fortau og gater rundt omkring i byen. Det var et vakkert syn i bybildet, men også en viktig tradisjon å ta vare på inn i nye generasjoner, forteller Blix Kvammen.

I Eriste Archives har hun laget smykker vevet i papir og sølvtråd med lange spagettifrynser, og blant metallarbeidene har hun kapslet inn fotografier av kvinnene hun møtte.

- For meg er disse smykkene en slags honnør. Kvinnene fortjener smykker til ære for dem, fordi de er tradisjonsbærere. Både Tundra Archives og Eriste Archives handler om spørsmål rundt bærekraftige levemåter, om hva det er som får folk til å velge bort tradisjoner, og hvilken kunnskap som går tapt dersom vi ikke tenker over hvilken retning vi går i.

- Mine objekter handler like mye om å representerer tiden. Fordi det å være tålmodig, å bruke håndverket, å lage maten fra bunnen av, betyr at man også benytter tiden godt og tar den tilbake.

- Det er alltid spennende å se hvordan andre kulturer har utviklet sine estetiske uttrykk. Jeg tror det er sånn at i møter mellom ulike tradisjoner og kunnskapsutvekslinger oppstår det impulser til ny bruk av materiale og teknikk. Slik kan estetikk fornyes og utvikles videre, forklarer Inger Blix Kvammen, som ser frem til å vise deler av Memory i Nenets, i Kars og Guymri i Armenia i løpet av det neste året.