L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Intervju med kunstneren Anne Kathrine Dolven

Kulturkvartalet Stormen feirer åpningsfest i disse dager, og det er AK Dolven som har skapt den permanente kunsten på stedet

20.12.201400:00 SE KUNST

INTERVJU MED ANNE KATHRINE DOLVEN
KUNST I OFFENTLIG BYGG - KULTURKVARTALET STORMEN, BODØ
Tekst: Anki Gerhardsen, frilands journalist og kunstkritiker. Foto: Ernst Furuhatt/Stormen bibliotek og AK Dolven Studio

Om å tenke verden på nytt
Kulturkvartalet Stormen feirer åpningsfest i disse dager, og det er AK Dolven som har skapt den permanente kunsten på stedet. Hun har lett mellom urtid og framtid, mellom lyd og bilde, mellom det lokale og det allmenngyldige for å finne et nytt blikk på virkeligheten.

- Dette er faktisk Rune Johansens tippoldeforeldre. Anne Katrine Dolven lener seg over rekkverket i den brede trappa som utgjør sentrum i Bodøs splitter nye bibliotek, og fester blikket på et stort, medtatt fotografi på veggen midt imot.

Tre og et halvt år med byggeplass, maskiner, heisekraner, gule refleksjakker og ”adgang forbudt” er over, og i skrivende stund er det bare dager til dørene åpnes i både konserthuset og i biblioteket. Bøkene er på plass i hyllene, store sofaer er klare til å ta imot folk som vil lese, skravle og hvile. Mellom reolene er det sittegrupper. Her og der et bord, og gjennom den store vindusfasaden mot havet, presser det karrige novemberlyset seg inn i lokalet.

Det lukter nytt treverk og ny maling og nye møbler overalt, men på veggen foran oss ber altså et fotografi fra begynnelsen av forrige århundre om oppmerksomhet. Det viser et eldre ektepar fra Beiarn. De er fattigslig kledd og sitter på trappa foran det som trolig er hjemmet deres. Fotografiet har mange spor av tidens tann, men det er først og fremst de nitidige skrapemerker ved ekteparets føtter som preger bildet.

Foto: Ernst Furuhatt 

- De er samer, og har egentlig kommager på seg. Men kommagene er skrapet bort og det samiske gjort usynlig, forteller Dolven.
Fotografiet er trykket på et stort lerret, forstørret og strukket over en lyskasse i størrelse fem ganger tre og en halv meter. Derfra kikker ekteparet på alle som beveger seg i biblioteket, og forteller taust om tiden som går og om forholdet til egen identitet og opprinnelse. Dolven har funnet bildet i fotograf og kunstnerkollega Rune Johansens familiealbum, og på mange måter er det karakteristisk for hele verket hennes: Det er funnet, og det beveger seg i grenselandet fortid, nåtid og framtid.

Fotografiet er altså ett av flere elementer i Dolvens bidrag til Stormen kulturkvartal. Kunstneren, som delvis bor på Kvalnes i Lofoten og delvis i London, har en omfattende nasjonal og internasjonal merittliste. Hun ble spesielt invitert til å delta i konkurransen om å få skape kunst til Bodøs nye storstue, og den konkurransen vant hun. Prosjektet hun presenterte for juryen bar titttelen: ”Jeg fant, jeg fant, alt er ikke som du tror det er, ser du”. Denne askeladdenaktige tilnærmingen til verden preger det kunstneriske fundamentet for hennes fire verk: Alt er funnet lokalt, men samtidig forsøkt plassert i en ny og overraskende ramme.

- Hjelp meg å se ting på nytt, for da kan jeg tenke på nytt, forklarer Dolven og sitere komponisten John Cage; "Change my way of seing. Seing is about thinking."

Lyden av Bodø
Den nye tanken som Dolven inviterer til er basert på én utendørs lyd- og lysinstallasjon, 272 oljemalerier, det allerede nevnte fotografiet fra Johansens familiealbum, samt to enorme granittsteiner fra Gildeskål. Steinene har det vært debatt om. Mer om det senere.

Lyd- og lysinstallasjonen har form som en 18 meter høy lyktestolpe, og står plassert mellom biblioteket og båthavna. Den er laget av stål og kobber og utformet i samarbeid med et lokalt firma. I toppen av stolpen er det montert lyspunkter og en høyttaler som aktiveres hvis noen tråkker på en pedal på bakken. Lyset kastes ned i en kjegleform, og innenfor denne kjeglen renner så lyden av mennesker i Bodø ned på den som står nedenfor og lytter.

Foto: Ernst Furuhatt 

Lydene er opptak Dolven selv har funnet. Hun har har vært på fødeavdelingen og tatt opp lydene fra en nyfødt guttebaby, hun har fanget en samtale mellom en eldre kvinne og hennes to oldebarn. Hun har stemmen til en av Bodøs unge bloggere, og hun har vært på Aspmyra og funnet lyden fra fotballspillere som trener.

- Alle deltagernes navn og fødselsdato skal inngraveres på en plakett ved foten av installasjonen Bodøstemmer 2014. Det blir et stort spenn både aldersmessig og geografisk. Flere av spillerne til Glimt kommer jo fra helt andre kanter av verden, poengterer Dolven, og legger til at dette er Bodø 2014, året da Stormen åpner.

Maleriene er malt på plater av aluminium og montert på en åpen vegg mellom to etasjer i det bygget som utgjør bibliotek og litteraturhuset. Rad på rad med rektangler, malt i nyanser av hvitt og svake blåtoner utgjør en slags meditativ refleksjon over nordnorsk lys. Står du langt borte, forsvinner detaljene, men kommer du nært dukker ulike mønstre og fragmenter fram på flatene.

- Jeg ser på dem som et slags partitur, sier Dolven og peker mot de to siste bildene på nederste rad. De er malt i helt sort og utgjør nærmest et slags kolon: Noe kommer etterpå. Det er ikke slutt her. Alt fortsetter.

Men så var det altså de to steinene.

Foto: Thierry Bal 
Den minste, en formfullendt sak på fem tonn med myke kurver, ligger i uterommet på toppen av biblioteket. Uterommet er en del av barnas avdeling, og steinen er en lydskulptur full av eventyr. De har Dolven har funnet i Just Qvigstads samlinger i Bodøs gamle bibliotek. Qvigstad var rektor ved lærerhøyskolen i Tromsø, filolog, folklorist og forsker på samisk språk. Han skrev ned en rekke samiske eventyr som Dolven har fått skuespiller og svolværjente Marit Adeleide Andreassen til å lese inn. Ungene kan klatre på steinen, lene seg mot den, eller sitte foran den på skinnfeller mens de lytter til eventyrene fra et par timers lydspor som går i en kontinuerlig loop.

- Steinen er hult ut for å få plass til høyttalere, og den tåler all slags vær, forsikrer Dolven.

Det var imidlertid jakten på den største steinen som skapte all furoren. For da det ble kjent at Dolven ville hente en enorm stein fra naturen i Nordland og plassere den inni kulturhuset uten å gjøre noe mer med den, ble det bråk. Mye av bråket stod hennes egen kollega, Karl Erik Harr for. Harr gikk hardt ut i et leserbrev i Avisa Nordland, og karakteriserte steinprosjektet som vanvidd og galskap og sløsing med penger. Harr trakk også Dolvens kunstneriske skjønn og ferdigheter i tvil, og lurte på hva i all verden en stein på et gulv hadde med kunst å gjøre. Ikke uventet kastet mange lesere seg på den sinte bølgen. Avisa Nordland måtte i perioder sensurere leserkommentarer på grunn av innhold og form. Dolven vedgår at det gjorde vondt alt sammen. Såpass vondt at hun sluttet å lese det avisa publiserte om kunsten hennes.

- Men det kom noe godt ut av det til slutt, sier Dolven.

- Det var all medieomtalen som gjorde at folk tok kontakt for å tipse meg om steiner som kunne passe til prosjektet.

Både den store og den litt mindre steinen fant hun etter lang tids leting i fjæra i Gildeskål. Den største veier bortimot tjue tonn og har innslag av kvarts som danner underlige mønstre og spor. Langsiden er høy og slett og lett å lene seg mot der den ligger taus og urokkelig på gulvet foran baren.

- Store steiner har alltid fungert som et møtested for folk, sier Dolven og stryker hendene langs den ru overflaten.

- Og så er det dette med tid. Granitt er blant verdens eldste bergarter. Denne steinen er mange tusen millioner år gammel. Jeg er opptatt av minner og tid. Fortid og framtid. Tid er som et materiale i seg selv. Stemmene i lydskulpturen handler også om tid. De er nåtid i dag, men om noen år…

Det nære og det allmenngyldige
Stein. Natur. Lyd. Lys. Menneske. Det samiske. Det norske. Det nordnorske. Folk her. Historiene her. Minnene herfra: Det stedsspesifikke er altså en sentral premissleverandør for Dolven, men hun understreker allikevel det allmenngyldige i verket.

- Jeg jobber alltid på denne måten. Jeg tar utgangspunkt i stedet jeg er på, men det er samtidig avgjørende at verket også skal kunne fungere i en helt annen kulturell kontekst. Alt er funnet her i Nordland, alt er laget i samarbeid med folk her i Nordland, men alt skal være så autonomt at det skal kunne stå og virke hvor som helst.

Foto: AK Dolven Studio
Foto: AK Dolven Studio

Les flere aktuelle saker