L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Intervjue med fotograf Andrea Gjestvang

Andrea Gjestvang er egentlig journalist av profesjon, men har gjort seg vel så bemerket innen fotojournalistikk. Med erfaring både fra journalistenes gravende arbeid og fotokunstnerens søkende blikk, har hun i utstillingen, Everybody Knows This Is Nowhere, kommet gripende nær ungdommene i Øst-Finnmark.

20.09.201300:00 SE KUNST

INTERVJUE MED ANDREA GJESTVANG
Andrea Gjestvang - "Everybody Knows This Is Nowhere", Vadsø kunstforening 07.08.–11.08.2013
Tekst: Marit Jul Overreinn, kunstskribent og masterstudent i kunstvitenskap ved UIT. 
Foto: Andrea Gjestvang
Publisert 20.september 2013 | Se Kunst Magasin nr 03 2013

Med linsen rettet mot ungdom i Øst-Finnmark

Under Varangerfestivalen (7.–11. august) kunne man se Andrea Gjestvangs monumentale fotografier utendørs i Vadsøs gater. Første gang Gjestvang besøkte Finnmark var tilbake i 2010. Hun var da plukket ut til å delta i en masterclass i regi av World Press Photo. Arbeidstemaet var persistence – eller utholdenhet på norsk.
– Ideen min var at livet i Finnmark innebærer mye utholdenhet – naturen, den mørke og lange vinteren, lyse sommernetter, historien etc. Samtidig er ungdomstiden en ventetid – i det lille perspektivet venter man på at noe skal skje, i det store perspektivet venter man på å bli voksen, kunne ta sine egne valg, erfare nye sider av livet, forklarer Andrea Gjestvang.
Gjestvang har allerede gjort et prosjekt på Grønland der barn og unge er sterkt representert, samt en serie portrettfotografier av ofre etter 22. juli, der ett av fotografiene ble kåret til Årets Bilde i 2012 av Pressefotografenes klubb. Vi kan ane en ektefølt interesse og nysgjerrighet hos henne som fotograf ovenfor unge mennesker som på en eller annen måte har (fått) et annerledes liv enn alle «oss andre». Selv forklarer hun denne interessen med at barn og ungdom opplever livet og verden så sterkt, både på godt og vondt.
– Det ungdommelige universet er fylt av store følelser. Samtidig er det ofte her nye ting oppstår, trender, subkulturer, de er i bevegelse, sier Gjestvang.
– Når det gjelder portrettene av Utøya-overlevende handlet det mest om et ønske om å formidle deres historier, og etter å ha jobbet med ungdomskultur i Finnmark var det nærliggende for meg å gripe fatt i dette, presiserer hun.

Bildetekst:
Ruben og Kristoffer feirer Kristoffer sin 18-årsdag i Båtsfjord.
Endelig var begge kameratene gamle nok til å komme inn på puben.

Fjernt, men tiltrekkende

Gjennom prosjektet som kulminerte i utstillingen Everybody Knows This Is Nowhere søkte Gjestvang å fange spenningen mellom det de unge er opptatt av, og det som omgir dem. Samtidig ønsket hun å undersøke hvordan det påvirker ungdommene å vokse opp i Finnmark. I løpet av en toårsperiode tilbrakte fotokunstneren mange uker og måneder på ulike små og større steder i Øst-Finnmark, og fikk anledning til å jobbe med sin interesse for steder og mennesker som befinner seg i utkanten av populærkulturens urbane fokus. Gjestvang har tidligere uttalt at selv om Finnmark er en del av Norge, så oppleves det veldig fjerntliggende for henne selv. Jeg spør henne om hun tror dette vises i fotografiene hennes.
– Som fotograf titter man alltid inn, og blikket mitt er selvfølgelig farget av min bakgrunn og personlighet. Et nøytralt blikk finnes ikke. Finnmark og ungdomskulturen der representerer noe fjernt for meg, forteller hun, med tanke på at hun er mamma, 32 år og bosatt i Berlin.
– Det er derfor ikke flust av fellesnevnere med ungdomskulturen i Vadsø. Men jeg har selv vokst opp på et lite sted i Hedemark, og kjenner til den motstridende følelsen av å lengte vekk og være bundet til et sted på samme tid. Geografisk sett er Finnmark, for mange, langt unna mye.
– Men ungdom i Finnmark har de samme referansene, interessene og drømmene som annen norsk ungdom, påpeker Gjestvang.

Bildetekst:
Jeg møtte Heidi og Julie i Båtsfjord. De gikk mellom Rimi og Mix og ventet på at noe skulle skje, selv om de visste at det ikke kom til å skje noe. På mange måter syntes jeg det var ganske beskrivende for hvordan mange ungdommer oppfattet sin egen hverdag. Med en utenforståendes blikk, skjedde det jo en hel masse mens de gikk der og ventet.


Å bli en del av miljøet

Men hvordan tar ungdommer imot en voksen fotokunstner, som i utgangspunktet er der nettopp for å dokumentere ungdommenes dagligdagse tidsfordriv?
– Jeg forsøkte å komme tett på, men å bli en del av miljøet er umulig, siden jeg er mye eldre, og til syvende og sist var der for å fotografere dem. Min metode var å gjøre det samme som ungdommene; gå gatelangs og henge rundt i byen. Vente. Være åpen om prosjektet, gi av meg selv og delta på mest mulig, både små og store hendelser i ungdommenes hverdag, sier kunstneren selv.
– Jeg opplevde å bli tatt veldig godt i mot. Kanskje ungdommene syntes det var spennende at deres liv var interessant for andre.

Gjestvang lette derfor aktivt etter historier og settinger som kunne tilføre prosjektet noe eget; ungdommenes vennskap og familierelasjoner, følelser og stemninger, aktiviteter og hendelser i naturen og i byrommet. Gjestvang synes det er vanskelig å trekke frem enkelthendelser i Vadsøs ungdomsmiljø som gjorde ekstra sterkt inntrykk, men forklarer heller at hun opplevde en overraskende sammensatt gruppe unge mennesker i den lille byen. I følge Gjestvang er kanskje Vadsø er et sted der det i større grad enn andre tilsvarende steder finnes mange ulike subkulturer, nasjonaliteter, interesser og grupperinger. Til tross for dette, la kunstneren merke til noe særegent ved stedet.
– På en måte enset jeg en villskap, eller grenseløshet, som jeg ikke har sett andre steder, forteller hun.

Et levende lokalsamfunn
Gjestvangs prosjekt har et sterkt dokumentarisk fokus på ungdommenes liv og hverdag. Landskapet og omgivelsene er både et viktig visuelt element, i tillegg til i innholdet og i utformingen av utstillingen. Fotografiene ble nemlig utelukkende stilt ut utendørs, godt synlig i Vadsøs byrom. Gjestvang synes selv dette var et spennende valg, og et valg som på en måte lot fotografiene komme hjem og til å skli rett inn i bybildet.
– De passet inn, på den måten at bildene er tatt i disse omgivelsene, det er ungdommens verden. Samtidig passet de ikke inn, bildene viser mye natur, og man er vant til å se fotografier stilt ut i et galleri. Å se bilder av ungdom på delvis litt triste og slitte vegger, ble kanskje en påminnelse om at vi må holde lokalsamfunn levende for de som er
framtida, avslutter Gjestvang.

Les flere aktuelle saker