Dansefestival Barents 2020 - Dansekunst i havgapet

Hammerfest har blitt en viktig arena for dansekunst i Norge. En liten by med en sterk posisjon som landets viktigste møteplass for kunstnere innen dans og performativ scenekunst. Således er Hammerfest en spennende kulturby der DanseFestival Barents er et høydepunkt for kunst og kulturliv – og et møtested for scenekunstnere på tvers av Barentsregionen.

14.12.202007:34 SE KUNST

DANSEFESTIVAL BARENTS 2020, 4. NOVEMBER - 8. NOVEMBER 2020, HAMMERFEST
Tekst: Øystein Voll - kunsthistoriker, frilans kunstskribent og kritiker. Foto: Øystein Voll, Jamie M. Bivard, Sigurd Johan Heide.
Publisert 14.12. 2020 | Se Kunst Magasin nr 04 2020

DANSEKUNST I HAVGAPET

Barentssamarbeidet er viktig for festivalen, for nettverksbygging kunstnere mellom, og for å kunne nå ut til et bredt publikum. I koronaåret 2020 er selvsagt alt annerledes, og de tradisjonelle møtene mellom internasjonale kunstnere begrenset. I stedet sto nordnorske dansekunstnere i fokus. Mens i både Divaine Damers Finding the balance – changing the world og i Moving Barents´Out of Urgency ble aktører i Sverige, Finland, Russland og USA involvert i sanntid ved hjelp av teknologi og digitale verktøy.

Festivalen hadde ingen overordnet definert tematikk i år. Likevel ble fokuset på det nære og det fjerne, og styrken i samholdet innad i Barentsregionen gjentatt flere ganger i løpet av festivaldagene. Tolv forestillinger ble presentert på seks ulike steder utendørs og innendørs i Hammerfest by. Arktisk Kultursenter (AKS) var festivalens hovedarena med SLH Studio, storsalen Frityren og utendørsscenen Frysa. I tillegg benyttet festivalen Gjenreisingsmuseet og populære Mollafjæra rett utenfor sentrum.

Bevegelse, vann og lyd
Å planlegge for utendørs kunstopplevelser på Finnmarkskysten i november er både spennende og spenstig. I strandkanten, der Barentshavets novemberkalde saltvann blir til bølger som ruller inn mot land og forsøker slå Karianne Andreassens over ende, da er man på god vei mot en grense for hva man kan forvente. Hennes Opp/Hav er svært performativ, både i bevegelse og uttrykk og ikke minst i valg av scene. Andreassen beveger seg tilsynelatende ubesværet med vann til over knærne. Jeg og resten av publikum står i tykke vinterklær, mens vinden tar musikken bort fra oss, og ei haglskur slår oss i ansiktet. Da får man stor respekt for kunstneren som står i vannet og viser oss at bevegelser i vannkanten kan bli til dans også i polare farvann. Karianne Andreassen viser oss at havet rommer livet, at det rommer vår opprinnelse og overlevelse, og vi minnes på at havet også rommer døden.

For en kunsthistoriker å møte performativ kunst og dansekunst blir språket og blikket preget av erfaringer og referanser fra visuell kunst, snarere enn danseterminologi. Det er kanskje derfor jeg så like mye performancekunst som dans i mange av forestillingene under Dansefestival Barents.

"I Lyden av stillhet" blir en henslengt jakke forvandlet til et orkester i møte med en danser og teknologi. Foto: Jamie M. Bivard

I Lyden av stillhet av Mari Bø, Maria Ulvestad og Gaute Barlindhaug er to dansere, én tekniker, mange kabler, mikrofoner og datamaskiner på scenen. Og en jakke borte i hjørnet. I denne forestillingen brukes elektronikk til å forvandle lyden av nesten ingenting til forvrengninger av hverdagens lyder. Bø og Ulvestad blir, på samme måte som elektronikken, en slags rekvisita som med sine elegante bevegelser, repetisjoner, humor og direkteprodusert skurrende kunstig lyd viser oss en alternativ virkelighet. Høydepunktet er når Bø tar på seg jakken og teknologien forvandler jakken til et lite orkester. Det åpner for undring. Hva hører vi egentlig? Er det Bø og Ulvestad som lager lydene? Eller lager lyden danserne?

Danser og publikummer møtes i "LuxTempus". Mathilde Caeyers danser i en egen verden. Hun er beskyttet, men kan ikke gjemme seg. Foto: Øystein Voll

Nytelse og brutalitet
Inne i en mangekantet installasjon med gule, grønne, blå, røde og rosa plexiglass av Mari Lotherington, lyssatt av Torbjørn T. Sandnes, danser Mathilde Caeyers. Hun er beskyttet mot vær, vind og virus inne i rommet, mens publikum står i beskyttende båser rundt installasjonen. Plassert på utesecenen Frysa ved AKS ser vi kunstneren utføre sine delikate bevegelser, men det er usikkert om hun ser oss. Hun er i en egen verden. Beskyttet, samtidig som hun ikke kan gjemme seg. Opplevelsen av LuxTempus er en estetisk nytelse, og selv om sur vind og regn prøver å drive meg innendørs er det en egen varme i uttrykket som gjør at jeg holder ut.

"When Boys Cry". Foto: Jamie M. Bivard

When Boys Cry er kroppens desperate bevegelser i rommet, teaterblod dryppende fra skrittet og kunstnerens egen pust og rop som eneste lyd i rommet. Publikum sitter på scenen der Thomas of Norway tar oss med tilbake til da han som tolvåring ble voldtatt av en overfallsmann. Gjennom de neste førti minuttene lider vi sammen med kunstneren gjennom marerittet som han gjenopplever. Han danser over gulvet i sterkt lys, mens publikum sitter i mørket tett på. Vi blir vitne til et levende tablå, hvor kampen for liv og verdighet foregår rett foran øynene på oss. Det er rått og brutalt. When Boys Cry rammer hardt med sin ærlige sannhet om levde erfaringer og opplevelser.

Dansefilm fra nord
Der dans og performance på en scene er direkte og umiddelbart, er film mer distansert. Men film kan være et sterkt medium. Og i en serie med dansefilmer fra nord formidles vare, vakre, underlige og underfundige bilder og stemninger. I Stellaris DansTeaters Svaner i stein - Veidefolket beveger tre fortidsmennesker seg mellom oldtid og nåtid, i scener med foruroligende musikk og dvelende bevegelser. Skikkelsene danser i det store landskapet som for dem representerer hjemmet og livsvilkårene, men som også utgjør fare og død. Det er en poetisk og universell fortelling om menneskets tilknytning til Jorden, men også om nødvendigheten av hjelpemidler og samhold. Som et løsrevet kunstverk er dette et godt eksempel på hvor intenst filmmediet er i seg selv, og hvordan to kunstarter koblet sammen kan gå opp i en høyere enhet.

I Human Habitat av Flavia Devonas Hoffmann danser Marthe Engdal i storslåtte naturomgivelser, og det framstår som en veksling mellom virkelighet og drøm eller mareritt. Det er vakkert, det er tankevekkende og det forteller om menneskets plass i naturen. Hvor lite et menneske er, samtidig som det også får oss til å tenke på hvor stor skade ett menneske kan gjøre på sine omgivelser. Filmen blir en påminnelse om at naturen klarer seg godt uten oss mennesker, men vi mennesker er helt avhengige av naturen.

Abstrakte mønster oppstår når dansere beveger seg i snøen til suggererende musikk i "Langedansen". Stillbilde fra filmen "Kalde mønster" © Sigurd Johan Heide

Kalde mønster av Sigurd Johan Heide beskrives som en episodisk novellefilm. Ungdommer fra prosjektet Arktisk Takt i Troms viser oss ulike folkedanser slik de har kommet til uttrykk i fylket. Bevegelsene er tradisjonelle, men musikken og presentasjonen er nåtidig. Spesielt utmerker Langedansen seg med suggererende musikk fra Resignasjoner av Benjamin Mørk, og hvor danserne ses ovenfra filmet fra drone, mens de beveger seg i snøen og lager abstrakte mønstre.

De ulike dansefilmene fra nord forteller sine historier hver for seg, men som helhet viser de nordnorsk dansehistorie fra folkedans til samtidsdans, og med det til felles at den barske naturen er sterkt tilstede i alle filmene. Om det ikke er eksplisitt i hver film så blir likevel budskapet tydelig; ta vare på historiene, og ta vare på naturen så vi kan fortsette å fortelle våre historier her nord.

Traumer og nytt liv
Selv om festivalens fokus på det nære og det fjerne kunne virke noe selvfølgelig og intetsigende, vokste det fram en egen form for tematikk i løpet av uken. Flere forestillinger handlet på ulike måter om traumer, men også om en søken etter nytt liv. Divaine Damers Finding the balance – changing the world var en form for traumebehandling og kunstterapi på direkten. Thomas of Norway forteller direkte om overgrep og traumer i When Boys Cry. Mathilde Caeyers formidler ro i egen tilværelse, men også søken etter nærhet med andre mens huns danser inne i det definerte rommet i LuxTempus. Vi prøver alle å finne det inne i oss som gjør oss til den vi er. Det er mye som forstyrrer og ødelegger, men det er også mye som bygger opp og gjør oss sterke. Særlig når vi er sammen med andre. For meg sammenfatter Karianne Andreassen årets DanseFestival Barents, når hun trosser vær og vind i Mollafjæra: Hun vil danse i havet. Derfor gjør hun det.

I desember kommer Digitale etterdønninger fra årets festival på dansefestivalbarents.no