Turnéperiode: 25.10.2012-12.05.2013
Produksjon: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Turné og formidling i Nord-Norge: SKINN – Se Kunst i Nord-Norge. 2012-2013.
Formålet med utstillingen er å synliggjøre illustrasjonene til de norske folkeeventyrene som en viktig del av vår felles kulturarv og et høydepunkt i norsk illustrasjonskunsts historie. Ved å knytte an til samtidige kunstneres visuelle tolkninger av folkeeventyrene bidrar vi til at eventyrene og illustrasjonstradisjonene lever videre som en essensiell del av vår kollektive kulturarv.
I utstillingen «Eventyrlig. Gamle fortellinger i ny drakt», knyttes Theodor Kittelsens og Erik Werenskiolds illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr til samtidige kunstneres visuelle tolkninger av de samme eventyrene. Rune Johan Andersson, Finn Graff, Harald Nordberg og Annine Qvale føyer seg inn i rekken av illustratører som har gitt eventyrfortellingene nye billedlige fortolkninger.
Kjennskap til de klassiske illustrasjonene bidrar til økt bevissthet om denne delen av norsk kunsthistorie, og sammenstillingen med de nyere illustrasjonene vil kunne inspirere unge kunstnere slik at den verdifulle illustrasjonstradisjonen vil leve videre hos nye generasjoner.
Utstillingens utgangspunkt er de klassiske illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr med vekt på Erik Werenskiolds og Theodor Kittelsens tegninger. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe spilte betydningsfulle roller, ikke bare i innsamlingen av eventyrtekstene på midten av 1800-tallet, men også for utgivelsen av de første eventyrbøkene for barn. Asbjørnsen var også sentral når det gjaldt utgivelsen av de første illustrerte eventyrbøkene for barn som ble utgitt på Gyldendal Dansk Forlag i København i perioden 1879–1887. Fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag er det utgitt en rekke reviderte utgaver med både klassiske illustrasjoner og bidrag fra senere illustratører.
Trebindsverket Samlede eventyr. Norske kunstneres billedutgave (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1936) er imidlertid den første samlede illustrerte utgaven. Den inkluderte de fleste av folkeeventyrene med illustrasjoner av til sammen tre kunstnergenerasjoner.
I Nasjonalmuseets rikholdige samling finnes en rekke tegninger som danner grunnlag for de trykte illustrasjonene. Disse tegningene utgjør en betydelig del av kulturarven som museet forvalter og ønsker å formidle til publikum. Mange av eventyrtegningene er spesielt skjøre og lysømfintlige, noe som medfører at de svært sjelden stilles ut. I «Eventyrlig» får publikum mulighet til å møte kunstskattene på en ny måte. I tillegg til den historiske forankringen ønsker vi å knytte eventyrillustrasjonene an til nyere tid. Utstillingens originale eventyrtegninger av samtidige kunstnere kan betraktes som en videreføring av tradisjonen fra 1800- og 1900-tallet. Noen har tydelige referanser til forgjengernes illustrasjoner, mens andre vektlegger nye elementer i sin tolkning av eventyrskatten.
Begrepene nasjonsbygging og norsk identitet sto sentralt på slutten av 1800-tallet, og utgivelsen av de illustrerte utgavene av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr kan ses som et viktig innslag i den nasjonale bevisstgjøringen. Den naturtro og beskrivende tegnestilen, kombinert med det innholdsmessige, utgjør kjernen i Werenskiolds og Kittelsens eventyrillustrasjoner. Her finner du fantasifigurer, ulike mennesketyper, inspirasjon hentet fra norske bygdemiljøer og ikke minst et nært samspill mellom natur og mennesker. Disse illustrasjonene ble svært godt mottatt i samtiden, og nærmere 120 år senere er deres posisjon i det norske folks bevissthet fortsatt sterk.
De fleste nyere illustratører har på ulikt vis forholdt seg til de klassiske eventyrtegnerne, enten som inspirasjonskilde, som direkte referanser eller ved at de bevisst har forsøkt å skape distanse ved å lage nye og originale bilder av eventyrfigurene. Ivo Caprinos filmatisering av norske folkeeventyr med dukkefilmene fra 1950- og 60-årene, har flere referanser til blant andre Erik Werenskiolds eventyrskikkelser og er fortsatt sentrale i norsk barnekultur. I spillefilmen Trolljegeren fra 2010 finnes flere tydelige referanser til Theodor Kittelsens trollskikkelser.
I et historisk perspektiv kan vi trekke en linje fra den muntlige fortellertradisjonen til innsamling og nedskriving av eventyrene, og videre til bokutgivelser og etter hvert reviderte utgaver som har fulgt de norske språkreformene fra 1850-årene og fram til i dag. Et annet interessant aspekt er forholdet mellom folkeeventyrenes internasjonale opprinnelse og dagens norske samfunn preget av et sammensatt kulturelt fellesskap. Framtidige illustrasjoner til de norske folkeeventyrene vil trolig berikes med nye referanser og impulser fra andre kulturer. Et besøk i utstillingen vil bidra til utvikling av estetisk kompetanse og kulturforståelse samt gi trening i visuell kommunikasjon. Det er en tett forbindelse mellom muntlig fortellertradisjon og den helheten som teksten og illustrasjonene utgjør.
