Marita Isobel Solberg «Eatnamastin/Jording»

KUNSTKRITIKK
Sanger fra jorden

Jeg åpner båndet på den hvite papirposen jeg har fått med meg ut. Den dufter av salvie og ull. Her ligger et lite blåskjell og to små steiner av kvarts. Tørkede bær og en nøtt. Det lukter krydder. Her er en bitteliten glassflaske med noe flytende inni, og på et lite kort står det «Tyttebær Elixir». Dette er en gave, gitt til alle som var med på forestillingen Eatnamastin/Jording under Festspillene i Nord-Norge.

Marita Isobel Solberg er en mangesidig og nyskapende kunstner bosatt i Tromsø. Hun synger, joiker, danser og spiller. Hun lager bilder eller store installasjoner med mytiske, åpne rom. Hun åpner apotek der bare én publikummer får komme inn av gangen. Solberg kombinerer subkultur med tradisjoner. Mose og lav med blinkende lyspunkter, eller lar gjæret deig heve så lenge at den renner utover gulvet i utstillingslokalet.

Alt kan skje, og registeret er stort. Men ofte handler hennes kunst om natur, om folketro, kulturarv, samiske riter, norske, finske, ja, egentlig hele verden. Solberg krysser helt ubesværet grenser, og denne gangen står hun midt på gulvet, omgitt av bergkrystaller, ild, en tibetansk syngebolle, hvit karret saueull, bjørkestubber og tørkede nedfallsgrener fra et hellig tre fra Andesfjellene. Publikum sitter i en halvsirkel rundt og belysningen er dunkel.

En annen dimensjon

Eatnamastin/Jording er en sakral, meditativ og sanselig opplevelse bestående av scenekunst og musikk. Marita Isobel Solberg framstår som en veiviser, sjaman eller kanskje en hjelper. Hun er kledd i hvitt, og det lange, vide skjørtet når helt ned til gulvet. Små fluoriserende lamper får sminken hennes til å lyse gult fra øyelokkene, pannen og kinnene.

Lillesalen i kulturhuset i Harstad er fylt med toner, bevegelser og en mild duft av røkelse. På en digital skjerm i bakgrunnen vises et abstrakt motiv i svart-hvitt som lyser opp. Publikum har på seg 3D-briller, og dermed flyter motivene fra skjermen ut i rommet. De svever omkring oss som faktiske objekter. De er der og er samtidig ikke der. Et optisk bedrag, eller en alternativ dimensjon.

Marita Isobel Solberg skaper kunstneriske øyeblikk der fellesskap og åndelighet åpner rommet for alle.

Solberg joiker, nynner og framfører ulike musikalske toner med varierende volum. Hun danser med dyp innlevelse, og snurrer rundt seg selv som en sufi i ekstase før hun forsvinner i et løst karret teppe av hvit saueull. Luften fylles med en varm duft av dyrehår. På scenen har hun med seg sitt kompani Maras bestående av tre musikere som skaper et mangfoldig, lydlig rom som underbygger fornemmelsen av et hellig samvær. Stig Arne Sigmund Pettersen spiller trommer og perkusjon, mens Steve Vanoni er saksofonist. Risto Puurunen spiller cello, og han har også skapt scenografien de fire beveger seg i.

Også musikerne er kledd i hvitt. En av dem har små flak av karret ull over skulderen, en annen bærer en kappe. Sammen med Solberg inngår de i rollen som døråpnere mot en åndelig sfære. De musikalske tonene flyter, synker og stiger. Noe minner om østlig tradisjon, noe minner om vestlig samtidsmusikk. Det er behagelig å lytte til, det er nært, det er inkluderende og stort på samme tid.

Stig Arne Sigmund Pettersen på perkusjon

Fellesskap og inkludering

Noe av det mest interessante, både med denne opplevelsen og med Marita Isobel Solbergs kunstnerskap generelt, er hennes unik evne til å skape møtesteder der ingen er utenfor. De kulturelle referansene er hele tiden blandet sammen til en kontekst der alle kan finne en plass. Ingen er tildelt rollen som betrakter, ingen er tildelt rollen som kjentmann. Mange kan kjenne igjen noe. Ingen kan kjenne igjen alt.

Eatnamastin/Jording er en konsertperformance som har en reelt inkluderende tilnærming der publikum, uansett bakgrunn, blir en del av et fellesskap; som mennesker på jorden framfor å være passive tilskuere til en fortelling om ‘den andre’. Solberg sitt kunstnerskap har sånn sett i seg en antipolariserende kjerne. I en tid der de identitetspolitiske kampene bærer med seg en risiko for splittelse. Kunsten hennes inviterer i stedet deg inn – og du er en del av dette. Vi er alle en del av dette. Vi er alle åndelige vesener på jorden. Vi kan gi og vi kan få.

I et lite hefte som følger med forestillingen står det skrevet et slags dikt. Den første strofen innledes slik:

Når jeg legger meg nærmere bakken / kan jeg høre sanger fra innsiden / som om melodiene kommer / fra den innerste delen av jorden.  / Med nedsiden opp / innsiden ut / som speiler livet på en merkelig måte / på et språk alle kjenner / men fortsatt føles det uforklarlig.

Gaven som vi alle fikk med oss, blir et slags håndfast symbol på diktets budskap.
En blanding av velkommen hjem og velkommen ut.