"She hunts" - intervju med fotograf Ingerid Jordal

BAKGRUNNSHISTORIENE

På jakt etter de sterke øyeblikkene

Ingerid Jordal bor i Voss, men har en god fot i Finnmark der hun har kommet tett på et av meget få kvinnelige elgjaktlag i Norge. Hennes første bekjentskap med fylket startet i Vadsø der hun søkte og fikk journalistjobb i lokalavisa Finnmarken. Hun hadde nettopp studert russisk og ville bo nært russegrensa i nord. Med seg hadde hun i tillegg en master i kunstfotografi fra England, noe hun håpte kunne komme godt med når hun skulle dokumentere livet i Varanger.

Utstillingen «She Hunts» inneholder fotografier av et rødt hjortehjerte, kvinner som drar døde dyr gjennom bratte skogsterreng, utslitte damer med blod på hendene, og eldgamle damer som har vært tett på mannlige jegere i 70 år. Ingerid Jordal har også fotografert kvinner med neglelakk og perleøredobber som pakker med seg leppestift, mascara og jaktgevær i samme sekk.

Jeger med kamera

Fotografen kjenner seg privilegert som får lov til å være deltaker i det kvinnelige jaktmiljøet. Hun er en kikker inn i andres liv, og kommer derfor tett på sterke følelser.

-Når det er som mest intenst under jakta merker ikke jegerne at jeg er der. Da mister de selvbevisstheten og går helt inn i det de gjør. De bryr seg ikke om at jeg knipser – de gjør seg ikke til foran kamera. For meg er det fantastisk – jeg får ekte bilder.

Ingerid Jordal mener vi alle er jegere og er på en eller annen form for jakt i våre liv. Mens de hun har framfor kamera i dette prosjektet jakter på ville dyr, jakter hun på gode bilder. Alle vil ha et blinkskudd på en elg for å spare jaktlag og dyr for mye ekstraarbeid og lidelse, og som fotograf jakter Jordal også på blinkskudd. Det kan gi henne trofeer og oppmerksomhet.

   -Det er utrolig hardt arbeid å være i denne bransjen, så når det klaffer med noen blinkskudd blir mitt arbeid mer synlig, og det blir lettere for meg å overleve.

En vakker dag ringer kanskje en redaktør meg og sier at de vil ha akkurat meg til et fotoprosjekt, forteller fotografen.

Nasjonal oppmerksomhet 

Ingerid Jordal var i så måte stolt da et av hennes fotografier havnet på førstesiden til et av Norges mest profilerte og leste helgemagasiner i 2018. Elgjeger Mia i Vestre Jakobselv i Øst- Finnmark stod med hender fulle av blod på førstesiden av Dagbladet. Senere har fotografiene fra serien «She Hunts» havnet både i Aftenposten, Klassekampen og i magasinet Jakt og Fiske. Nå er hennes utstilling på Norgesturné, og til våren blir fotoprosjektet bok. Et tysk forlag har sagt ja til å produsere boka for det internasjonale markedet.

Foto: Mia Karine Mækelæ Johansen, elgjeger, Vadsø, 2017. © Ingerid Jordal

-Det blir spennende å se hvordan utlendingene reagerer, sier Jordal, som mener nordmenn har et nærmere forhold til jakt og natur enn utlendinger flest. Hun tror at mange ikke bare vil se bilder av vakker norsk natur, men også mennesker som brukere av naturen.

I tillegg til den kommende bokutgivelsen er Ingerid Jordals fotografier allerede å se rundt om i verden. Noen av bildene hennes er å finne på Helsinki Photo Festival, og i Australia og Kina har mange sett norske kvinner med dyreblod på hendene.

Kunstner eller fotograf?

Ingerid Jordal tok en Master i fotografi ved University of Westminster, i London. Utdanningen hadde en nokså teoretisk tilnærming til faget og var veldig kunstnerisk. Hun måtte lese mye om Freud og psykoanalyse, og alt ble satt i en sammenheng. Det bidro til å arbeide med fotografi mer komplisert og oppkonstruert enn det egentlig var, hevder Jordal.

-Jeg forstod vel egentlig ikke så mye av det jeg studerte. Jeg er bedre på virkeligheten og er ikke så god på å finne opp ting. Jeg kan selvfølgelig finne på prosjekter, men de må være forankret i noe som er virkelig. Jeg verken kan, eller vil for eksempel fotografere følelsene mine! Jeg kan ikke tenke ut noe mer interessant å fotografere enn det som folk holder på med.

-Jeg sier jeg lever av å fotografere og skrive, og at jeg betrakter meg som en fotojournalist eller dokumentarist.

-Da er vel også dine bilder mer dokumentarfoto enn kunst?

-Jeg snakker om «She Hunts» som et fotoprosjekt, men folk oppfatter det ulikt. Siden jeg nå stiller ut i Vadsø kunstforening blir det antakelig oppfatta som et kunstprosjekt.

Foto: I utstillingen hos Vadsø kunstforening vises bilder av utslitte elgjegere med blod på hendene, et blodig hjerte og et elggevir.
Foto: Susanne Hætta

-For meg er det viktigst at bildene er dokumentariske og ikke konstruert og iscenesatt, konstaterer Ingerid som selv har et rødt, ferskt og kraftfullt hjortehjerte på stueveggen hjemme – fordi hun synes det er vakkert.
 

Ønsker bare å ha det fint

 Det er hardt arbeid og å jobbe som frilanser.

 -Egentlig ønsker jeg bare å futte rundt og ha det fett, ler ordal, som innrømmer samtidig at det ikke er så artig når hun sitter under en fjellduk på den femte timen i pøsregn.

Men det blir stas etterpå når det skjer noe, når folk blir fra seg av begeistring, når det syder av følelser og hun er heldig å ha med seg et kamera som kan dokumentere akkurat disse øyeblikkene av urinstinkt og sterke utbrudd. Og det hele uten at de involverte merker at hun er der.

   -Vi mennesker er jo fra gammelt av jegere alle sammen. Og det å dra ut for å hente et bytte vi kan ta med hjem er noe som ligger i oss fra langt tilbake i tid. I dagens samfunn trenger vi å komme oss bort fra datamaskinene og mobilene og over i noe annet. Vi trenger tilhørighet til noe. Det handler «She Hunts» mye om. Som jeger er man ikke bare på besøk i naturen, man deltar også i kretsløpet.

Negative reaksjoner

Ingerid ønsker at folk ikke er likegyldige til bildene hennes – det må være det verste. Men det har hendt at folk sender meldinger om at hun må være psykopat fordi de mener hun forherliger drap av dyr, og mennesker med blod på hendene.

   -Jeg ønsker jo bare å dokumentere noe av det folk i Norge holder på med – men jeg vil ikke bare vise det som er pent. Ofte ser jeg jakt blir fremstilt gjennom iscenesatte motiver hvor blodet er tørket vekk for at det skal se rent og pent ut, men jakt er ikke slik. Selvfølgelig viser jeg ikke alt jeg er med på. Jeg prøver å vise respekt både for dyr og mennesker når jeg plukker ut hvilke bilder jeg skal vise verden.

Hun viser meg et av de bildene hun liker aller best; av 91 år gamle Ruth som har jaktet siden 1948, og som pynter seg med bluse og brosje når hun skal ut på jakt. Et bilde som er i skjæringspunktet mellom kunst og dokumentar – arrangert som det er foran et overveldende utstoppet elghode på en stuevegg i Begnadalen.

Foto: Ruth har jaktet siden 1948, og pynter seg gjerne når hun skal ut på jakt. © Ingerid Jordal

Psykopat-anklagene blekner heldigvis i møte med de som sier at det Ingerid Jordal gjør med sitt arbeid er fantastisk. Dette fordi det finnes en del kvinner som har vokst opp på gård, men som aldri fikk gå på jakt – fordi de var kvinne. Fotografen tror derfor fotoprosjektet har gjort det mer akseptabelt å være kvinne og jeger.

Artikkelen er en del av tekstserien "Bakgrunnshistoriene" produsert med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

DET SKJER MYE PÅ KUNSTSCENEN I NORD - VI FØLGER MED!

Bestill abonnement for å sikre deg tidsskriftet i postkassen!

Se Kunst Magasin utgis fire ganger i året. I hver utgivelse som er på over 50 sider, kan du lese kunstkritikk, reportasjer, artikler og intervjuer med kunstnere, m.m.

Abonnement bestiller du på nett via tekstallmenningen.no