Intervju med kunsthåndverker Solveig Ovanger

Fiskeskinn som bærekraftig kunst

-Det er spennende å se forandringen fra et vått og glatt fiskeskinn til et holdbart materiale som kan brukes til noe. Materialet inspirerer meg; jeg har alltid følt glede ved å eksperimentere, og med å teste materialer og teknikker. Det er en sanselig opplevelse som er vanskelig å forklare.

Da Solveig Ovanger (f. 1952) vokste opp på 1950 og 60-tallet, var redesign dagligdags og nødvendig for de fleste husmødre, selv om ordet ennå ikke var oppfunnet. Solveigs mor tok vare på garn og stoffrester, knapper og glidelåser, og sydde om klær og sydde nye klær av det hun hadde tilgjengelig. Lille Solveig satt tett inntil sin mor, der hun fulgte nøye med og lærte.

-Jeg hadde anlegg for å skape med hendene. Jeg strikket klær til dukkene mine før jeg var gammel nok til å starte på skolen, forteller hun.

Fristaden Christiania som campus

Som ung voksen skulle hun finne seg en passende utdannelse, men det viste seg å være vanskelig.

-Jeg kom inn på flere skoler, men det ble ikke til at jeg begynte på noen av dem. Jeg syntes ikke de var relevante for det jeg hadde lyst til å holde på med. Jeg ville helst søke Kunst- og Håndverkskolen. Jeg fylte ut skjema og fullførte oppgavene som skulle legges ved, men hadde ikke mot nok den gang til å sende inn søknaden.

Unge Ovanger reiste fra hjemplassen og fant fristaden Christiania i den danske hovedstaden i stedet.

-I Christiania bodde flere kunstnere og kunststudenter, og der var mange verksteder hvor alt mulig ble produsert eller restaurert. Jeg fikk jobb i et lærverksted, og merket fort at lær var et materiale jeg likte å arbeide med. 

Likevel ble hun fort lei av masseproduksjonen i verkstedet, kjøpte inn materialer og enkle verktøy og begynte så smått å lage ting etter eget hode.

-Etter en tid fant jeg ut at det var lær jeg ville satse på. Jeg startet for meg selv, arbeidet videre med egne ideer, og sugde til meg alt jeg kom over av kunnskap om lær, lærverktøy og teknikker. Jeg lærte fra andre, fra bøker og fra mye prøving og feiling.

Lær yter motstand

Ovanger kom etter hvert hjem til Tromsø igjen. Der kom hun i kontakt med flere billedkunstnere og kunsthåndverkere, og ble en del av kunstnermiljøet. (NOTE 1) Som kunsthåndverker og billedkunstner er hun autodidakt – selvlært, og har etter aktiviteten og produksjonen å dømme ikke savnet å ha en formell utdannelse.

-Lær har en egen stahet. Og det har jeg også. Det har vært nyttig.

Hva er det med lær som er så fascinerende?

-Det er vanskelig å sette ord på. Det er en følelse.

Kunstneren må tenke seg litt om før hun fortsetter.

-Det er noe med fingerspissfølelsen, med hudens kraft og sensualitet. Motstanden materialet gir, tilfredsheten når det gir etter, føyer seg, og lar seg forme.

Ut av denne fascinasjonen for et materiale, eget håndlag og lærte teknikker har Ovanger skapt både bruksting, skulpturer og objekter i tykt okselær.

-Først laget jeg vesker og belter, deretter ble veskene mer skulpturelle. Symbolbetydninger ga meg inspirasjon; for eksempel en veske eller beholder som et symbol på det omsluttende, feminine. Oksen som symbol for maskulin kraft. Og huden, symbol for beskyttelse.

-Siden har jeg arbeidet tredimensjonalt, uten tanke på bruksfunksjonen.

Ovanger har jobbet med både okselær, kalveskinn og reinskinn.

-Jeg kjøpte inn hele oksehuder som var ferdig garvet. Det er et kostbart materiale og jeg var veldig nøye med planleggingen av alle detaljer før jeg satte kniven i det.

Det er hardt arbeid å jobbe med og forme lær. Det krever mye krefter, og det krever mye av kroppen, særlig armer og skuldre.

-Jeg ble sykemeldt i over et år for omtrent tjue år siden på grunn av den fysiske arbeidsbelastningen. Jeg ble derfor tvunget til å tenke nytt.

Fjerning av skjell sammen med assistent. Foto: Rob Barrett

Fiskeskinnsforskning

I denne tankeprosessen kom et fiskeskinnsprosjekt fra 1990-tallet til ny nytte.

-Jeg deltok da i et prosjekt i regi av Håndverkregisteret – De Sandvigske Samlinger på Lillehammer og Fiskeriforskning (nå Nofima) i Tromsø.

-Fiskeriforskninga utforsket måter å utnytte alle deler av fisken på. Prosjektet vårt handlet spesifikt om garving og beredning av fiskeskinn. Jeg deltok som fagperson, og hadde i oppgave å lære meg teknikkene, dokumentere arbeidet og skrive rapport.

-Jeg jobbet sammen med en pensjonert garver fra Næsvold garveri i Tromsø. Han hadde ingen direkte erfaring med fiskeskinn, men kunne nok om disse teknikkene til at forsøkene våre kunne starte. Fiskeskinn er mer ømtålig for kjemikalier og temperaturer enn for eksempel oksehud.

-Prosjektet endte i en rapport om ulike garve- og beredningsteknikker for fiskeskinn. Senere utarbeidet jeg et kompendium og et undervisningsopplegg og holdt kurs i regi av Norges Husflidslag og en del lokale arrangører utover 1990-tallet. Jeg gjorde også garveforsøk på oppdrag for oppdrettsindustrien.

Beredningsteknikker fra Sibir

Ovanger deltok på en workshop i regi av Senter for nordlige folk i Kåfjord i Troms i 2011. Der ble hun kjent med representanter fra amurfolket – «fiskeskinnsfolket» – i Sibir og deres teknikker for beredning, bearbeiding og bruk av fiskeskinn.

-Amurfolket bruker enkle, naturvennlige metoder; såpe, salt og eddik i stedet for sterkere kjemikalier og garvestoffer. Uten garveprosessen beholder skinnet den opprinnelige fargen. De bruker mye tid på mykgjøring av skinnet, som de gjennom tidene har brukt til klær og ulike gjenstander.

-Amurfolkets teknikk er ikke en egentlig garveprosess, men mer en form for konservering eller beredning av fiskeskinnet. Hovedsaken er å fjerne alle rester av fiskekjøtt samt fett og endel proteiner, for så å tørke og mykgjøre skinnet.

At teknikken er effektiv og er det ikke tvil om, siden klær laget for ett og to hundre år siden ennå er holdbare. Etnografisk Museum i Oslo har en rik samling av sibirske fiskeskinnsdrakter.

-Jeg har overført teknikkene til lokale fiskeslag som torsk, sei og hyse. Villaks kan også brukes, men oppdrettslaksen er for feit for denne teknikken. Fett som ikke fjernes helt, oksyderer og blir gult.

Den nye lærdommen satte fart i Ovangers arbeid.

Detaljert mønsterarbeid. Foto: Rob Barrett

-Det er stor forskjell på oksehud og fiskeskinn. Fiskeskinnene er forholdsvis små. Materialet er lett og behagelig å arbeide med, men det krever en ny måte å tenke på. Jeg har brukt mye tid på å sette sammen skinn, eller regne ut måter å sette sammen fragmenter av skinn til større flater. Her har jeg funnet inspirasjon i naturen og i geometrien.

-Resultatet har blant annet blitt en serie hemisfærer (halvkuler) der overflaten er satt sammen av fragmenter av seiskinn tilpasset konsentriske sirkler hvor avstanden forholder seg til Fibonaccis tallrekke, og der ulike deler av skinnet er brukt for å skape kontrast.

«Stor Klode – Liten Klode» (2020), vegginstallasjon i fiskeskinn av sei ved Institutt for Læring og Pedagogikk, Universitetet i Tromsø, på oppdrag fra KORO. Foto: Solveig Ovanger

Alle disse kunstverkene ble innkjøpt av Nordnorsk Kunstmuseum og Oslo Kommune i 2019.

Prinsippet i komposisjonen går igjen også i «Stor klode – Liten klode» (2020). Kunstverket er et utsmykkingsoppdrag laget av Ovanger til Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (IPL) ved UiT - Norges arktiske universitet i Tromsø. Andre større arbeider er innkjøpt av Nordland fylkeskommune til Vest-Lofoten videregående skole på Leknes i 2019, og av Tromsø kommune til Brensholmen skole i 2021.

Eksperimenter og plantefarging

De siste par årene har kunstneren benyttet en teknikk hvor beredning og garving av fiskeskinnet kombineres.

-I 2020 ble jeg invitert til en kunstnerresidency i Pasvik, i regi av Pikene på broen. Der lærte jeg om plantefarging med sopp.

Fiskeskinn består av fibre og er på den måten beslektet med tekstil, men skinnet tar ikke til seg farge like lett. Garvingen gjør fiskeskinnet både mer motstandsdyktig og mer mottakelig for fargen.

-Derfor tok jeg garveforsøkene opp igjen. Denne gangen med utgangspunkt i metodene jeg lærte av amur-folket, og videre med garveprosesser basert på bark fra bjørk og selje som mannen min og jeg feller i egen skog i løpet av våren og forsommeren. 

-Farging med sopp, lav og planter er et stort felt, og jeg er kun i startfasen med å utforske dette.

-Tidlig i karrieren var jeg opptatt av at tingene skulle se pene ut, men fra tidlig på 2000-tallet ble jeg mer opptatt av å eksperimentere med råmaterialet, for å se hvor mye det tålte.

-I år har jeg prøvd å løsrive meg fra det strenge og matematiske. Jeg har garvet og plantefarget skinn som jeg har latt beholde sin opprinnelige, råe form. Jeg syntes de var fine i seg selv, at de uttrykte en egen energi. Fargen varierer fra rødbrunt til nesten sort.

«2022» (2022), garvet og plantefarget fiskeskinn av torsk og sei, 210 x 210 cm.
Foto: Solveig Ovanger

Omtrent 300 av disse skinnene har blitt til vegginstallasjonen «2022». Den er en del av gruppeutstillingen «Remember the Future», som i høst har blitt vist ved Vadsø kunstforening i Finnmark.

Tolkninger og bærekraft

Kunstneren opplever gode tilbakemeldinger fra publikum, og får positive reaksjoner på utstillingene sine. 

-Folk blir nysgjerrige på materialet og fremgangsmåten, og får lyst til å ta og føle på kunstverkene.

Kunstneren inspireres av energien, dynamikken og mangfoldet i naturen. Av det ordløse. Og hun er opptatt av at publikum skal kunne se ulike ting i kunstverkene hun skaper, at den enkelte kan ha sine egne tolkninger. Hun er også opptatt av å bringe håndverksteknikkene videre til kommende generasjoner, både i et kulturhistorisk perspektiv og i et bærekraftperspektiv.

-Ordet «bærekraft» ble ikke brukt i min oppvekst. Den gang var gjenbruk, og det vi nå kaller redesign en nødvendighet og selvfølgelig for mange. Det kan bli en nødvendighet også i fremtiden. Stadig flere er opptatt av det. Vi er fattige om vi er avhengig av å kjøpe alt vi trenger, derfor er det viktig for meg å løfte frem og bringe videre kunnskapen om bearbeiding og bruk av skinn fra fisk som vi har så god tilgang på.

-Kompendiet som jeg laget på 1990-tallet, om garving av fiskeskinn og med oppskrifter på ulike teknikker, er noe utdatert nå. Men jeg får stadig spørsmål fra interesserte i mange land, og har et ønske om å lage en bok tilpasset nåtiden. Her vil jeg også ta med oppskrifter basert på egen utforsking, og fotodokumentasjon fra mitt eget kunstneriske virke.

Om å huske framtiden

Utstillingen «Remember the Future» er et konkret kunstnerisk bidrag i bærekrafttenkning. Ovanger jobber her sammen med to kunstnerkollegaer; Ingrid Larssen er tekstilkunstner og bruker den over 800 år gamle teknikken vaffelsøm for å vise oss historier og myter, inspirert av livet i havet. Inger Blix Kvammen jobber med visuell historiefortelling ved bruk av objekter og fotografi.

Sammen ønsker de tre kunstnerne å løfte fram kulturarv knyttet til kvinners håndverkspraksis, tidligere generasjoners og nomadiske folkeslags forhold til natur, og bærekraftig bruk av jordens ressurser.

-Som kunstnere sitter vi alene i hvert vårt atelier. Vi kan se oss blinde på våre egne ting. Samtidig kan vi bli usikre på om det vi gjør er bra nok. Vi har alle en streng kritiker på skuldra.

-Da er det veldig bra å være i et team. Vi har kjent hverandre i nærmere 30 år, og har alltid likt å prate sammen.

Gjennom prosjektet har kunstnerne utviklet et enda nærmere vennskap, og i tillegg et sterkt faglig fellesskap.

-Samarbeidet er til både inspirasjon og motivasjon. Men samarbeidet forplikter også, det må følges opp. Likevel, jeg føler meg ikke fanget, selv om prosjektet legger føringer for de neste par årene med tanke på planlagte og mulige utstillinger.

I mai og juni 2023 vises utstillingen i galleriet Slaturhusid i Egilsstadir på Island, og det er planlagt for flere visninger i Norge og utlandet i løpet av de neste to årene.

NOTE 1: Til tross for mangel på formell utdannelse ble Ovanger i 1980 tatt opp som medlem av Norske Kunsthåndverkere, på bakgrunn av innsendte arbeider. I 2016 ble hun også medlem av Norske Billedkunstnere.

SOLVEIG OVANGER (f. 1952, Tromsø) bor og arbeider i Tromsø. Autodidakt kunstner med tilknytning til faget siden 1972. Medlem av Norske Kunsthåndverkere (NK), Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge (NKNN), Norske Billedkunstnere (NBK) og Nord-Norske Bildende Kunstnere (NNBK).

AKTUELL med deltakelse i Sirkka Arte Biennale i Finland 15. – 20. juni 2023. Utstillingsturné med “Remember the Future” til Slaturhusid (Egilstadir) mai 2023, Terminal B (Kirkenes) i oktober 2023, Galleri RAM (Oslo) og Galleri NAPA (Rovaniemi) i 2024. Utsmykkingsoppdrag av et stillerom ved Hammerfest nye sykehus under arbeidstittelen «Kloder i et stille univers», som skal ferdigstilles i januar/februar 2024.

Se flere bilder hos KORO.no https://koro.no/kunstverk/stor-klode-liten-klode/

Se bilder av eldre arbeider av okselær hos solveigovanger.no https://www.solveigovanger.no/