Intervju med duojár Pia Katarina Jannok

Tekst og foto: Astrid Fadnes
Publisert desember | Se Kunst Magasin Nr. 4 / 2022

Veskesyklus

– Forsyn deg av alle de sju sortene jeg har bakt! sier Pia Katarina Jannok med en spøkefull tone, og holder frem et brett med påskesjokolade, kjeks og pølsebiter.

Jeg møter henne i et arbeidsrom i huset utenfor Karasjok, like ved bredden av Karasjokvassdraget. Her tar Jannok imot bestillinger fra hele Norge og Sverige. I verkstedet sitt syr hun vesker, luer, klær og ryggsekker – alt laget av skinn hun selv har garvet og klargjort til bruk.

Pia Katarina Jannok syr luer og andre produkter, som krever bruk av symaskin.
Foto: Astrid Fadnes

Det er et tidkrevende arbeid og hun har lange bestillingskøer. Noe som unnskylder langt på vei mangelen på hjemmebakst å by gjester på.

– Men reinpølsen har jeg lagd selv, legger Jannok til, som en selvfølgelighet.

Med fingerbøl og lydbok

I 2004 flyttet Jannok fra svensk til norsk side av Sápmi, og det påfølgende året startet hun sitt eget foretak. Å sy har hun gjort hele livet.

– Vi hadde undervisning i samisk håndverk allerede på barneskolen, i sjette til niende klasse. Da fikk vi jobbe med ordentlig materialer. Vi sydde med sentråd og skolen kjøpte inn garvet skinn. Så har jeg holdt arbeidet gående hvert år. Nå er jeg 60 år, forteller Jannok.

Arbeidsverkstedet til Pia Katarina Jannok har vindu ut mot elva og bjørkeskogen. Rommet er fylt med symaskiner, håndverktøy og materialer. Fra et glasskap plukker hun fram skinnvesker i ulike størrelser og former.

– Dette var den første jeg lagde, sier Jannok og henter ut en skinnpose med en overflate i rød ull med et lite, rundformet tinntrådbroderi. Siden den gang har hun trent teknikken og for lengst kommet ut av tellingen av hvor mange hun har laget.

Man må finne sin egen stil, mener Jannok. Hun har funnet sin gjennom stilrene, runde tinntrådsbroderi og et modernisert veskedesign, som hun mener kan passe til alle, ikke bare til samiske kofter. Den moderne veskestilen utviklet Jannok i fjor da hun innledet et samarbeid med duojár Ove Stødle. Sammen skapte de en serie vesker som raskt ble utsolgt fra butikken Laš i Tromsø, Jannok designet og sydde veskene, og Stødle lagde detaljene i tre og horn.

Jannok gjør designet alltid selv, og tar ikke nødvendigvis utgangspunkt i tradisjonell ornamentikk.

– Det er min frihet at jeg kan gjøre som jeg vil, sier Jannok.

I glasskapet på sitt arbeidsrom har Jannok tatt vare på tidligere arbeider.
Foto: Astrid Fadnes

Det finnes altså ikke samisk symboler i designet hennes. Som eksempel nevner hun de tre samiske gudinnene, Sáráhkká, Máttaráhkká og Juoksáhkká – de hører ikke hjemme i arbeidet hennes, fastslår hun. Designideene oppstår i hodet, og etter inspirasjon hun får på reiser, sier hun – og via Instagram og Pinterest.

Over det solide arbeidsbordet henger det en kalender med innskrevne bestillingsfrister, på bordet en rekke verktøy; ulike sakser, kniver, fingerbøl og en liten telefonhøytaler. Å telle timer har hun sluttet med for lenge siden, forteller hun. For timene går når hun setter i gang med håndsømmene i sentråd.

– Med en god lydbok, så går det fint. Det er kul å holde på, ellers hadde jeg kanskje ikke gjort det, forsikrer Jannok.

Reinskinnene som henger til tørk er å se på husvegger over hele indre Finnmark gjennom senvinter og våren. Foto: Astrid Fadnes

Et årshjul mot ferdig produkt

Sentralt i Pia Katarina Jannoks arbeid, står sisti, naturgarvet reinskinn, basert på en tradisjonell og miljøvennlig garvingsmetode som hun utfører selv.

– For å begynne den prosessen, må jeg nesten starte et år i forveien, forklarer Jannok. Bare forklaringen hennes som følger, steg for steg gjennom sesongen, tar lang tid. Hvert steg bringer med seg spor inn i refleksjoner om kunnskapsoverføring, natur, været og hennes egen bakgrunn.

– Jeg må først samle inn bark, og det gjør jeg før midtsommeren, når det er sevje. Da samler jeg inn barken som skal brukes neste år. Om jeg bruker den fra i år, så er den så svak, det er bedre om den tørker. Den kan gjerne tørke flere år, jeg bruker vanligvis ett års tørking.

Naturen styrer når det er den rette tida for å hente ut barken, legger Jannok til.

Deretter henter hun reinskinn. Enten via kjøp direkte fra slakteriet, eller privat – enkelte får hun også fra sin egen familie. Jannok er selv vokst opp med reindrift, utenfor Gällivare i Nordbotten, og de fleste i familien driver fortsatt med rein. Behovet hennes for skinn er stort – et år med produksjon og kursvirksomhet, krever «x antall skinn», forteller Jannok.

– Så skal skinnet tørke. For det er jo råskinn jeg får. Da spikres de på veggene ute. Sånn tørker jeg dem, jeg soltørker skinnene.

Å spikre utspente reinskinn på veggene er en utbredt praksis for å tørke skinnene. Rundt om i indre Finnmark får hus og skur et ekstra hudlag gjennom vinteren.

– Og så får de henge, til jeg legger dem til avhåring i mai-juni. Det kan ta tre uker til en måned, kanskje lengre. Alt avhenger været. Når det er varmt, går det raskere. Når det er kaldt, tar det lengre tid.

Jannok har utdanning i mjuksløyd fra Samernas utbildningscentrum i Jokkmokk, og fra tilskjærerakademi i Stockholm hvor hun lærte å tegne klær. Mye av skapergleden kommer nok derfra, sier Jannok, men understreker samtidig den uvurderlige nytten av lærdommen gjennom praksis og utveksling mellom familie og kolleger.

Árbediethu

Kunnskap og «koder» som overføres mellom generasjoner, som lesninger av vær og landskap, og praktisk kompetanse i utforming av bruksgjenstander, kalles gjerne árbediethu på nordsamisk. At barken helst bør hentes ut på voksende måne, kan betegnes som en slik «kode», mener Jannok, før hun fører oss tilbake til neste steg i årshjulet.

– Tilbake til skinnet! Når jeg har håret dem, da skal man skrape bort alle hinner på baksiden. Før i tiden, da jeg kanskje laget bare noen få skinn skrapte jeg for hånd. Men nå, når jeg har så mange, så drar jeg til et garveri og skraper dem, så blir det litt lettere. Der er det en maskin som fjerner hinnene, fett og kjøtt som kan sitte igjen. Nærmeste garveri er i Kautokeino, forteller Jannok.

– Så hiver jeg dem i fryseboksen, og begynner der igjen i august. I mellomtiden, følger en helt nødvendig pause fra garve- og duodji-arbeidet.

Veske av Pia Katarina Jannok og Ove stødle. Foto: Pia Katarina Jannok

Årlig kalvemerkepause fra frilanslivet

– Jeg lever jo et sånt liv at på sommeren så reiser jeg hjem til Sverige opp på fjellet og til reinen. Det blir så fritt når man driver noe eget. På sommeren gjør jeg ingenting, med mindre jeg har en bestilling jeg må ha ferdig. Da er jeg med på kalvmerking. Så kommer jeg hjem igjen og jobber som en galing! forteller Jannok og ler.

Friheten med frilanslivet har også sine baksider, påpeker hun. Selv om bestillingene kommer på rekke og rad nå, så vet man jo ikke hvordan det blir neste år, eller året etter. Det er en uforutsigbarhet som mange frilansere må leve med, konkluderer hun, før hun plukker opp tråden på årshjulet.

– I august plukker jeg skinnene opp fra fryseboksen. Man kan ikke holde på med skinn når det er varmt, det må være litt svalt. Så fra august til oktober så garver jeg skinnene hjemme, ute - på utekontoret mitt. Da har jeg dem i barkbad flere ganger.

Hun framhever at det må være seljebark. Bjørkebark gjør skinnet hardt, og tas bare i bruk om hun vil tilføre litt brunfarge. 

– Så begynner egentlig den verste, eller tyngste, jobben. Da skal jeg gjøre skinnene myke. Og jeg kan ikke gjøre alle 20, 30, 40, 50 skinnene myke på en gang, så da hiver jeg dem i fryseboksen og tar én og én. Og så holder jeg på, gnukkar på dom, sier Jannok og forklarer hvordan hun i garveprosessens siste steg altså tar i bruk sine egne hender, og av og til en slags kjevleligende verktøy legger hun til, som repetitivt dras imot skinnet.

– Det er vel det, når jeg er ferdig, så har jeg et skinn!

Fullbooket

I dag står både bestillinger – og kursdeltakere, i kø. De mange kursene Pia Jannok holder rundt om i landet, i skinnsøm, barking, veskedesign og teknikk, blir fort fullbooket.

– Det er mer interesse nå enn før. Fornorskningen har vært hard. Mange eldre har dysset ned sin samiske bakgrunn, mens i dag er det mange unge som ønsker vise fram sin bakgrunn gjennom å sy seg en kofte.

- Jeg tror interessen handler mye om informasjon. Folk vet mer, og flere tenker at de vil «back to the basic» ved å kjøpe en veske i skinn istedenfor i plast – og at de ønsker ting som varer.

Enkeltutgave av nr 04/2022 kan kjøpes på nett hos tekstallmenningen.no

frem til 31.desember.

Enkeltutgave 105 kr. Betalingsalternativer: