Intervju med grafiker Are Andreassen

Tekst: Susanne Hætta
Publisert desember | Se Kunst Magasin Nr. 4 / 2022

Intervjuet skal handle om å eldes som kunstner, men når blir man egentlig en eldre kunstner? Det å intervjue noen basert på et slikt premiss kan potensielt fornærme vedkommende, men Are Andreassen tar det med et stort smil. For når fødselsåret hans er 1957, er vi vel forlikte om at han nå kan plasseres i nevnte kategori.

Mens eldre i andre deler av samfunnet kan oppleve å bli oversett, er eldre kunstnere oftere ansett som ressurspersoner.

– Er du en eldre kunstner, Are Andreassen?

– Tja, hvor går aldersgrensen for det? Heller enn et vidunderbarn, håper jeg på å bli en vidunder-olding, ler 65-åringen, og siterer Håkon Bleken fritt.

– De som var utrolig talentfulle som unge, blomstra fort av. De beste vinene er vel de vellagrede? sier han.

Antydningen om at man blir bedre med årene må vi kunne ta som god fisk. Kunstnere vokser med erfaring og stadig utforsking av tema og materialer.

 «The Arctic Hideaway». Foto: Kathrine Sørgård / Fordypningsrommet Fleinvær

Andreassen forbindes uløselig med Fleinvær, der Harstad-kunstneren bygde hus og atelier på 90-tallet. Likevel er han fortsatt en sentral person i Bodøs kunstkrets, som bare er en hurtigbåttur unna, og han tar gjerne imot besøk i atelieret på øya si. Sørværet i øygruppa Fleinvær er Andreassens basecamp, som han sier. Etter mange år med mye reising, har det blitt roligere de siste åra.

 – Nå kommer verden ut til oss; det er unge kunstnere, forfattere, familier og andre fra hele Europa som søker arkipelets ro, horisonter og vårt eget Fordypningsrom, forteller Andreassen, som har bodd og jobbet på øya i 27 år. Han sikter til «The Arctic Hideaway», ti små bygg som huser kunstnere, turister og andre som ønsker ro, og fører en liten, ujevn strøm av nye mennesker til øya.

Andreassen er først og fremst grafiker, men samfunnsengasjementet hans har gjort ham nesten like kjent. Språk kaféen i Bodø har han likeså godt invitert hjem, og små og store kommer til Fleinvær både for å oppleve kunst, praktisere norsk, men også for å få lov til å trykke sjøl.

Are Andreassen ønsker å invitere internasjonale kunstnere til Bodø for å skape grafikk på storformatgrafikkpressen som i 2021 ble installert hos Bodøgaard kunst og kultur.

Rett fra nervesystemet

Are Andreassen har sin kunstutdannelse fra Wales og Trondheim. Han har vært Håkon Blekens assistent, og han har stilt ut sin kunst i både inn- og utland, samt gjennomført mange offentlige utsmykninger. Karakteristisk for kunstneren er hans mange maritime motiv, men det anger da også saltvann av andre motiver. Serien «Vinbærerne ved Piemonte» fra 2019 er intrikate linosnitt fra vinmarker i Italia, med vinstokker som minner om både draug og sjøhester.

Hvorfor valgte kunstneren å dedikere seg til grafikk?

– Jeg møtte Herleik Kristiansen som skoleelev i tenåra, og da jeg skulle ta siviltjenesten var jeg så heldig å få gjennomføre den på Trastadsenteret i Harstad (en institusjon for mennesker med funksjonsnedsettelser, og nå et galleri/museum for outsider art siden år 2000. Red. adm.). På den tiden var senteret en viktig kulturell smeltedigel med blant annet keramikere og tekstilkunstnere som ansatte. Her bodde Herleik Kristiansen og Torstein Nilsen, og Kristiansen jobbet med noen enorme linosnitt; mektige, grafiske arbeider. Disse skapende sjelene gjorde et stort inntrykk på meg som ung mann, sier han. Tiden hos Trastad beskriver Andreassen som magisk.

– Jeg husker fortsatt lydene, og lukta av trykksverte og keramikkovnen. Her ble det skapt arbeider og kunst direkte fra sentralnervesystemet, noe jeg også søker, sier han. – Det er alltid en dialog med materialer, men i bunnen ligger en idé, et tema eller en stemning som vil frem, sier Andressen som deretter valgte å gå videre med en kunstutdannelse.

Herleik Kristiansen (75) signerer trykk til salgs i forbindelse med utstillingen under fjorårets avduking av Kristiansens bilde Engleflokk på Havnebygget i Harstad.
Foto: Karl Emil Rikardsen

Herleik Kristiansen, som i oktober fylte 75 år, er en av Norges mest kjente og anerkjente såkalte outsider-kunstnere. Han ble sendt til Trastad med stempelet «ikke opplæringsdyktig» hvor han fikk opplæring i teknikker som høytrykk og keramikk. Dermed startet Kristiansen et langt kunstnerliv, som Are Andreassen har vært med på å fremme de siste åra. ­En film om Kristiansen har han også vært med å lage, og en ny er på vei.

NordlandiART

Opp gjennom årene har Are Andreassen både vært initiativtaker og deltaker i mange store og små kunstprosjekter som har skapt ringvirkninger og spor etter seg i den norske kunstoffentligheten. For flere år siden startet han prosjektet NorlandiART sammen med filmregissør og produsent Karl Emil Rikardsen.

Dette er et kunstformidlingsprosjekt som viser verk av kunstnere bosatt i Nordland, og et eksempel er å vise verkene på Bodøs arkitektur og vindusflater. Det meste av finansieringen kommer fra næringslivet.

En milepæl for NordlandiART var fjorårets avduking av Herleik Kristiansens bilde Engleflokk, et ti meter langt og tre meter høyt lyssatt bilde på veggen til Havnebygget der Hurtigbåtene anløper i Harstad.

– Vi ønsker å bevisstgjøre oss selv og folk, og her har kunsten en viktig rolle.

Montering av Herleik Kristiansens bilde i Harstad. Foto: Karl Emil Rikardsen

Engasjement for havmiljøet

Tida vi lever i har bragt et tema sterkere frem i Are Andreassens bevissthet. Det er kanskje ikke så rart, når han bor midt i den store blå åkeren. En fiskeoppdretter har kjøpt en av holmene i Fleinvær med planer om å sprenge den og plassere oppdrettsbassenger der, noe som fremprovoserer en kraftig motstand.

 – Havet, kysten og det marine livet trues av den grenseløse, umettelige ekspansjonen til havbruksnæringa. Vi må være på vakt, for dagens politiske klima applauderer dette, sier Andreassen.

- Akkurat nå jobber jeg konkret med prosjektet «Fish out of water» (som på norsk kan oversettes til at man er på utrygg grunn), der jeg følger industrifisket langs kysten, sier Andreassen.

I prosjektet har han fulgt en snurpetråler på sildefiske i Nordsjøen og kvitlaksfiske på Trændypet. Andreassen er skarp som flint når han snakker om industrinæringene som forsøker ta fiskerens plass.

­– Deler av laksenæringa uttaler at oppdretterne er den nye fiskarbonden! Men fiskarbonden gikk mye lengre i å vise hensyn enn det oppdrettsnæringa gjør, for eksempel surra fiskerne tøyfiller rundt åregangene for å ikke forstyrre ærfuglene med unødig støy i hekketida, forteller han. ­

– Vi kan risikere å få en kystlinje med store bassenger sprengt inn i utholmene, ledsaget av store vindturbiner på fjellene, sier Andreassen, og tegner opp et dystopisk fremtidsbilde.  

Are Andreassen, Trændedypet, 2022, fra serien «Fish out of water» prøvetrykk 63x90 cm.

Det samiske var hemmelig

Familiebakgrunnen til Are Andreassen er av det ganske utbredte slaget i Nord-Norge: en norsk og en samisk forelder, der sistnevnte holdt opphavet skjult. Morens foreldre var samiske og bosatt i Tromsø, og det var en stor skam midt i den hardeste fornorskningstida.

– Mor var same i byen, men fornekta sin bakgrunn og slet med skam og mindreverdighetsfølelse. Besteforeldrene min snakket samisk seg imellom, men ble bedt om å slutte med «det finnespråket». Jeg vet lite om oldeforeldrene mine og slektsleddene bakover. Men nå tråler datteren min på 25 år kirkebøker og offentlige dokumenter. Hun har funnet at morsslekta kom fra Målselv og Jukkasjärvi. Hun vever bånd og syr seg kofte, forteller Andreassen­ stolt.

Den nye kunnskapen om slekta kanaliseres inn i et av hans verk, Sjømannsenka og kapteinen. Der har Andreassen for første gang inkludert et samisk symbol.

– Solsymbolet er mors symbol.

Are Andreassen, Sjømannsenken og kapteinen, 2019. Foto: Are Andreassen

Utstilling i Tyskland

­– Når vi er inne på kunst og aldring, er det helt klart blitt fysisk tyngre for meg å trykke med store trykkplater i tre eller linoleum. Jeg kunne selvfølgelig fått trykket grafikken på profesjonelle verksteder, men for meg er det så mye poesi i selve trykkeprosessen, og jeg trykker få eksemplarer, sier Andreassen.

Han merker også godt at han har en frozen shoulder og at knærne heller ikke er som før. Andreassen har derfor hjelp av sønnen Adrian Aressønn Norwich når trykkene skal produseres. Utstillingsplasser har han sluttet å søke. – Å ramme inn grafiske verk er dyrt og jeg selger elendig, smiler han.

Likevel blir han stadig vekk invitert til å stille ut, og mellom februar og juli 2023 er Andreassens grafikk å finne i Tyskland. En slags øyhopping, fra Fleinvær til øya Föhr, der Museum Kunst der Westküste ligger. Museets samling inneholder grafikk av danske, norske og tyske kunstnere, som Max Liebermann, Emil Nolde og Edvard Munch. Tematisk inneholder samlingen kunst med sjø og kyst som motiv og tema, som også er kjernen i Andreassens egen motivkrets.

Kritiserer etablissementet

Fordelen ved å ha mange år under beltet, er at det er mindre risikabelt å kritisere etablissementet forteller kunstneren. En av de virkelig store kommende kulturevenementene i nord er Bodø2024. Å være europeisk kulturhovedstad innebærer et stort potensial ikke bare i 2024, og ikke bare for Bodø isolert sett, men for hele regionen i tiårene etterpå, dersom oppgaven forvaltes klokt, mener Andreassen. ­

– Vi har skaffet en svær svensk trykkpresse til Bodø, som kan trykke opp til 1.50 x 3 meter, sier Andreassen. Den store grafikkpressen står hos Bodøgaard kunst og kultur. Gjennom NorlandiART håper han å invitere europeiske kunstnere til Bodø for å jobbe sammen med kunstnere i nord – og skape en grafikkutstilling.

Nå er Andreassen småfrustrert, for tida flyr. Året 2024 nærmer seg, men de har ikke fått en positiv tilbakemelding fra Bodø2024 om samarbeid.  – Vi burde vært i gang med prosjekt Grafisk Blikk NORD nå, sier han utålmodig.

– Jeg besøkte Stavanger etter deres år som kulturhovedstad. De var så seint ute at de måtte shoppe utenlandske kulturuttrykk i siste liten for å fylle programmet, sier Andreassen, med Bodø2024 som klar adressat.

­Ferie er en uting

– Kunstnerlivet mitt er en stadig reise, eventyrlig, men også elendig. Bølgedalene er jævlig dype, men belønningen kommer når du står på toppen: lykkerusen når du er ferdig med et verk du er fornøyd med. Drivkraften er å hoppe i alt jeg ikke har peiling på, men basisen ligger i det kunstneriske jeg har med meg fra akademiet og fra møter med andre eldre kunstnere, sier Are Andreassen.

– Å være kunstner er ikke en jobb, men en måte å leve måte. – Ferie er en uting, ler han.

Artikkelen er en del av tekstserien «Å høre til i vår samtid» produsert med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Enkeltutgave av nr 04/2022 kan kjøpes på nett hos tekstallmenningen.no

frem til 31.desember.

Enkeltutgave 105 kr. Betalingsalternativer: