Intervju med lydkunstner og musiker Alexander Rishaug

BAKGRUNNSHISTORIENE

Lytting er en form for miljøvern

Lydkunstner og musiker Alexander Rishaug møter meg på en rustikk café og gjenbruksbutikk i Tromsø. Som stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunstakademiet, UiT Norges arktiske universitet i Tromsø, har han utforsket lyden av det norske landskapet. Mens vi spiser rullekake og drikker kombucha snakker vi om stipendiatutstillingen «Dissolving Topographies», og om det å lytte som musiker, kunstner og forsker, og å være en lydkunstner som driver med feltopptak. Noe han ikke nødvendigvis er.

– Jeg både er og ikke er det. Innen feltopptak-feltet så har du et veldig stort spekter av stemmer. Den tradisjonen jeg kanskje er mer interessert i, og kommer fra, er folk som jobber mer med en subjektiv form for lytting, sier han, og trekker frem de to kunstnerne Kristina Kubisch og Toshiya Tsunoda.

– Begge jobber veldig vitenskapelig, men de har likevel en tydelig stemme og det er det jeg har vært interessert i. At det ikke skal være så autentisk som mulig. Fordi hva som er virkelig, er likevel bare en konstruksjon, sier Rishaug om det å bringe feltopptak inn i kunstproduksjonen.

Foto: Alexander Rishaug

Som musiker har han ofte behandlet feltopptak på lik linje med en synth eller en gitar. Musikkbakgrunnen har naturligvis også påvirket kunsten hans på mange områder. I LP-platen Y (59° 54’ 54.76” N 10° 44’ 46.03” Ø) (2020) som ble utgitt i forbindelse med Oslobiennalen ville han for eksempel vise at feltopptak, fra et ladet sted som den tomme Høyblokka i Regjeringskvartalet, også kan ha musikalske kvaliteter. I verkene som inngår i stipendiatprosjektet har han derimot forsøkt å tone ned det musikalske elementet.

– Det handler mer om stedet, akustikken og historikken enn kun det lydmessige.

Selv om han i dag tenker annerledes omkring lydarbeid, og det å lytte, er det likevel et element som har vært viktig hele veien.

– Jeg har aldri tenkt på eksperimentell musikk, eller lyd som noe jeg skal notere slik man gjør innen tradisjonell musikk. For meg har det handlet mye om improvisasjon. Men jeg har kanskje ikke skjønt at en veldig stor del av improvisasjon handler om lytting. Mer og mer så har det blitt en metode. At jeg lytter til materialet, gjør små endringer, og lytter igjen. At det på en måte er blitt min komposisjonsprosess.

Improvisasjon har Rishaug også tatt med seg når han som forsker har dratt på utallige utflukter i ulike landskap.

– Noen ganger besøker jeg et spesifikt sted for å gjøre opptak. Andre ganger så drar jeg bare på tur og tenker «jammen jeg tar med meg opptaksutstyret». Jeg har prøvd å komme fram til en intuitiv metode, fremfor en forhåndstenkt metodikk. Det handler mye om samspill, og et slags improvisorisk møte mellom meg og stedet.

Alexander Rishaug, "Where does this path lead to", 2021, installasjon med gjenstander kunstneren har samlet fra ulike urbane og landlige landskap. Foto: Mihály Stefanovicz / Tromsø Kunstforening

Stille aktivisme

Kunstnerens feltarbeid i stipendiatperioden har resultert i et stort arkiv av lyder, og en samling gjenstander og bilder hentet fra urbane og landlige omgivelser. Noen av stedene han har oppsøkt er Fakken Vindmøllepark på Vannøya i Karlsøy, Storgata i Tromsø, et forlatt svømmebasseng i Digermulen og en bitcoinfabrikk i Dale i Vestland fylke.

Det er deler av denne samlingen som presenteres i hans stipendiatutstilling hos Tromsø kunstforening denne vinteren. Her kan publikum oppleve lydskulpturen Uten tittel, installasjonen Where does this path lead to med funnet objekter, sortert etter materialene jern, plast og tre, lydinstallasjonen Dissolving Topographies og et arkivrom titulert Fuglesang i Nord-Norge I, II og III. I tillegg følger også fotoboken Field Notes - Tuning into the Norwegian Landscape med en QR-kode som gir mulighet til flere lytteopplevelser.

Selv om utstillingen og boken på ingen måte roper aktivisme, aner jeg et sterkt miljøengasjement.

– Lytting er en form for miljøvern, sier Rishaug og bekrefter at han selv er opptatt av miljø- og klimaspørsmål. For eksempel er han inspirert av urfolksperspektivet «leave no trace» som for ham er en form for stille aktivisme. Likevel er det noe annet enn miljøvern som har vært viktigere å få frem i det kunstneriske arbeidet.

– Det handler mer om samspillet mellom natur og kultur. Og menneske og natur. Hvordan disse relasjonene endrer seg over tid og hvordan fortid, nåtid og framtid på en måte sameksisterer og påvirker vår opplevelse av tid og rom.

Det er fristende å se Rishaugs interesse for sted og lydkunst i lys av begrepet sonisk arkeologi. Men det er ikke en bås han virker komfortabel med å plasseres i. 

– Jeg er ikke en arkeolog. Lydarkeologi er en del av det jeg er interessert i å finne ut av. Men jeg tenker ikke at det jeg gjør er lydarkeologi.

I løpet av Alexander Rishaugs stipendiatperiode tilbrakte han mye tid i Tromsø Museums arkiver.
I arkivrommet Fuglesang i Nord-Norge I, II, III presenteres noen av funnene. Foto: Mihály Stefanovicz / Tromsø Kunstforening

Det subjektive

Improvisasjon, subjektivitet og intuisjon er tilbakevendende begreper i samtalen. En insistering på å fremme det subjektive kommer særlig godt frem i utstillingens ene verk, arkivrommet Fuglesang i Nord-Norge I, II, III. Ved første øyekast minner rommet om et utstillingsrom på et natur- eller kulturhistorisk museum. Her er hodetelefoner med lydopptak av kvitrende fugler, en vegg dedikert til projiserte fotografier av fugler, et gammelt glassmonter med et utvalg av arkivmateriale fra Tromsø Museum, og et gammelt TV-apparat der det vises en dokumentarfilm, laget av Tromsø Museum på 1980-tallet, som omhandler dyre- og plantelivet ved Prestvannet i Tromsø.

Dokumentarfilm fra 1980-tallet om dyreliv og planter gjennom fire årstider ved Prestvannet i Tromsø. Foto: Mihály Stefanovicz / Tromsø Kunstforening

Men den pedagogiske forklarende vitenskapen som presenteres bak monterets beskyttende glass, og i filmen fra Prestvannet, avbrytes effektivt av en essayistisk tekst montert på veggen. Her skildrer kunstneren sitt møte med forskningsmaterialet gjennom en fortelling om hans egen, oppslukende, detektivjakt etter kassetter med fuglelyder som forskere ved Tromsø Museum lagde på begynnelsen av 1980-tallet.

Rishaug forklarer at når han tilnærmer seg et forskningsmateriale, forsøker han å unngå å ta erobrer-rollen som vitenskapen ofte tar når materialer samles inn og analyseres. Hans metode handler mer om å gå i dialog.

– Jeg utforsker, stiller spørsmål, lager koblinger, men det er ikke nødvendigvis et eksperiment som leder til ett svar. Det er ikke vitenskapelige ‘hard facts’.

Kunstneren er spesielt fornøyd med den lokale koblingen og tidsaspektet i Fuglesang i Nord-Norge I, II, III, som han mener viser at det ikke bare handler om i dag, men også om å se ens praksis i et større tidsperspektiv.

– Hvis man hører nøye på noen av kassettene så hører man plutselig en motorsag, eller en bil, eller et fly, eller sauebjeller i det fjerne. Karl Birger Strand, som er ornitolog, laget også en cd-versjon av kassettene. Der hadde han fjernet fortellerstemmen, og all lyd av teknologi og rom, og kun beholdt det vitenskapelige aspektet; fuglelyden. Da var det ikke så interessant for meg lenger, forklarer Rishaug.

Urfolksperspektivet

Lydkunstneren som til vanlig er bosatt i Oslo er ikke helt ferdig med Nord-Norge enda. Til våren skal han holde workshops på kunstakademiet, og senere skal han på et residensopphold i kunstner- og forskerboligen Lásságammi. Her skal han dykke enda dypere inn i urfolksperspektivet, ved å se nærmere på urfolks tilnærming til landskapet, og da spesielt med utgangspunkt i Nils-Aslak Valkeapää sine egne feltopptak. Interessen for det samiske er noe som har vokst grundig gjennom stipendiatperioden i Tromsø. Og selv om Rishaug har arbeidet noe med dette i prosjektet er det et område der han føler han fremdeles har mye å lære.

– I boka, og i utstillingen, så har jeg både norske og nordsamiske stedsnavn. Men jeg er ikke samisk selv og jeg visste veldig lite om samiske stedsnavn før jeg flyttet opp hit. Jeg visste ikke at Lyngen heter Ivgu, eller at Ullsfjorden er Moskavuotna. Det har skapt nysgjerrighet og interesse for å lære mer. Samiske stedsnavn sier også noe om landskapet, og vår opplevelse av sted. Og jeg jobber jo med landskapet.

Lydkunstneren, og landskapsarkivaren, forteller at han også skal til Vega i Nordland og utforske fuglelivet der.  Arkiveringen og utforskningen av landskapet er med andre ord ikke helt avsluttet. Selv om utstillingen hos Tromsø Kunstforening ikke vil gjenoppstå i den samme formen andre steder, er det ikke utenkelig at andre deler av det stadig voksende arkivet gjør det

Artikkelen er en del av tekstserien "Bakgrunnshistoriene" produsert med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

DET SKJER MYE PÅ KUNSTSCENEN I NORD - VI FØLGER MED!

Bestill abonnement for å sikre deg tidsskriftet i postkassen!

Se Kunst Magasin utgis fire ganger i året. I hver utgivelse som er på over 50 sider, kan du lese kunstkritikk, reportasjer, artikler og intervjuer med kunstnere, m.m.

Abonnement bestiller du på nett via tekstallmenningen.no