Tekst: Astrid Fadnes
Foto: Lavangsnes Wunderkammer
Publisert i høstutgaven 2021 | Se Kunst Magasin nr 03 2021
En 80 meter lang rød løper strekker seg opp den smale grusveien gjennom den grønne skogen. Den er klissvåt av regnet, men like fullt nærmest lyser den opp som en vennlig velkomstgest og tydelig veiviser. En staselig uniformert portier leder meg og søndagens publikum på veien til ruinparken for å se de første kunstverkene i Salangen biennale. Foruten kunstverk av norske og internasjonale kunstnere byr dagens festivalprogram på kunstnersamtale med Kari Nordheim, historisk vandring, omvisning, trimtur, og en vaffelperformance. Men først: litt industrihistorie.
Flyktig eventyr støpt i betong
Det gamle industrieventyret i Salangen i Sør-Troms hadde knapt begynt før det ble avsluttet. Etter store funn av jernmalm, var det til slutt tyske ingeniører og montører som i 1907 etablerte og bygget det svære produksjonsanlegget innerst i Salangsfjorden med kai, kullager, kraftstasjon, knuseverk, separasjons- og briketteverk, verksted og jernbane.
Industrioptimismen var stor i århundreskiftet, men Salangsverket ble stengt allerede i 1912. Like fullt satte fem små års drift sine spor. Ruinene etter de svære betongkonstruksjonene står fortsatt igjen som forfalne monumenter over jernverket nå over hundre år etter.
Frode Ljøkjell og Are-Dag Eriksen har med enkle og håndverksmessige grep tilbakeført noe av den gamle storheten til Kraftstasjonen med farget tekstil og musikk. Foto: Astrid Fadnes
Når de to kunstnerne fra Lavangsnes Wunderkammer; Selma Köchling og Vidar Laksfors i samarbeid med kunstner Ann-Lisbeth Stiberg for første gang avvikler en kunstbiennale i Salangsverket, har de ikke valgt minste motstands vei. Over en kupert strekning på flere kilometer, vises verk fra 17 kunstnere over tre dager, på fjellet og i ruinene etter det gamle jernmalmverket.
Å bygge på, belyse og fabulere rundt den rike historia til jernverket, framstår som en lavthengende frukt for en kunstfestival nettopp her. Dette hadde biennalen vært tjent med å benytte i langt større grad. Noen av kunstverkene glimrer likevel blant den grå betongen.
I området som kalles ruinparken er Selma Köchlings Skåler (2017-2021) blant kunstprosjektene som på indirekte vis resonnerer godt på de historiske omgivelsene. Hennes åtte skulpturer er laget av en mengde sammenlimte fragmenter av farget glass, porselensbiter og keramikk som ligger og balanserer tungt på grønne mosegrodde, forfalne betongstubber.
Guiden fra Sør-Troms historielag forteller under den historiske vandringen at det i dette området foregikk både knusing og separasjon av jernmalm fra gråberget. Köchlings skulpturer passer i måte inn; store nok til å ta sin plass i de svære ruinene, med sine harde, knuste materialer – det er nesten så man kan høre malmen knase.
Også Hannah Bohnens enorme tekstilbannere Unghost (2021) har både i kraft av sin utstrekning og utforming, ettertrykkelig funnet sin plass i ruinene. De to bannerne på tre meter brede og åtte meter lange strekker seg i en vaier mellom det som en gang utgjorde de høyreiste, tykke veggene til Salangsverkets magnetseparator.
De er laget spesielt for biennalen og har et påtrykt tredimensjonalt motiv i svarte, røde og lilla fargetoner – inspirert av jernbaneskinnene som strakk seg her og jernets naturlige farger. Vinden tar tidvis lett tak i stoffet som ellers sveiper ned i det gamle betonggulvet som er dekket av haugevis med skrapmetall og rustne bilkarosserier dumpet på 1970-tallet – nok et tilført historisk lag.
Utfordrende fødsel
På røffe svære betongvegger henger Grete Johanna Neseblod sine to svarte faner utført i tekstil, skinn og tråd med malte motiver av ulv med store melkesprengte patter og en slange. Neseblod er kjent for å blande stereotyper og estetikk fra black metal-miljøet med morsrollen. Dette kommer tydeligst frem i hennes videoverk Breathe, Birth (2021) som vises på en skjerm montert i en av betongveggens åpninger.
- Dette er det kanskje mest utfordrende verket på biennalen, forteller kunstneren og en av festivalens ledere Selma Köchling meg, og henviser til Neseblods videoverk som framstiller en fødsel. Filmen viser abstraherte bilder i rosa og er lydsatt av smertefulle skrik og skjærende toner som gir gjenklang i betongflatene. Verket skiller seg ut – og kanskje litt for mye.
- Jeg får assosiasjoner til en ulykke, og tenker på kvinnene som en gang jobber her, kommenterer en dame blant publikum idet hun passerer Neseblods videoverk.
Ingen verksliste eller skilt forteller om kunstverkenes titler, eller navn på kunstnerne, noe som både gir utstillingen inntrykk av en manglende helhet. Dette åpner derfor samtidig for at publikum må gjøre sine helt egne tolkninger.
Ubrukelig søyle
Ruinene i seg selv er en utstilling med permanente og subtile informasjonsskilt satt opp av det lokale historielaget. Her kan man lese at Salangsverket ikke bare utførte nybrottsarbeid innen jernmalmindustrien, men også var åsted for utprøving av revolusjonerende byggeteknikker. Her ble et av landets første armerte betongkonstruksjoner oppført – og sporene er tydelige: armeringsjern stikker opp fra bakken og spriker som floker ut fra veggene.
True Solvang Vevatne, "Dekonstruert, rekonstruert". Foto: Astrid Fadnes
Kunstneren True Solvang Vevatne gjør en eksplisitt arkitektonisk referanse med sin skulptur Dekonstruert, rekonstruert (2021). En høyreist og smal, hvit søyle, sprekt utformet i pappmasje med malte felt i blått og gult. For meg som arkitekt vekker den assosiasjoner til postmoderne arkitektur, i så måte humoristisk malplassert, men noe har den likevel til felles med ruinene: Funksjonen til Solvang Vevatne sin søyle som et bærende konstruksjonselement, er borte. Søylen bærer ingenting, men står der helt ubrukelig og patetisk. På et vis som bygningsruinene selv, tomme og formålsløse.
Vaffelfinale
Det må planlegges litt for å få med seg alt på Salangen biennale. Alt skjer i løpet av en knapp helg og deler av utstillingen foregår på fjellet, på Vinkelen og Storhaug der malmuthentingen i sin tid foregikk. Det krever både gode sko og brukbar form å ta seg dit. De sprekeste festivalgjestene springer de bratte 400 høydemetrene som en del av festivalens «kunstløp», med utlodning av kunstverk på toppen. Et voldsomt regnvær under festivalhelgen
la sine ubarmhjertige begrensninger – det er risikosport å lage utendørsarrangement i Norge, og deler av biennaleprogrammet ble derfor avlyst eller utsatt.
I pausene mellom regnskurene fikk imidlertid kunstner Kari Nordheim gjennomføre sin nydelige maleperformance i ruinparken. Stående mellom grå betong og i fuktig skog med solstrålene som tidvis trengte seg gjennom til lerretet, ble det skapt noen øyeblikk av nærmest hypnotisk ro i takt med Nordheims abstrakte og langsomme penselstrøk.
Deres «Vaffelperformance» begynner nærmest å bli et varemerke for kunstnerne Selma Köchling og Vidar Laksfors i Lavangsnes Wunderkammer, som andektig og uniformerte steker og trakter bak en kjøkkeninstallasjon. Det performative og folkelige møtes i vaffelduft og den etterlengtede smaken av nystekte vafler med rømme og syltetøy. Foto: Astrid Fadnes
Ved å kombinere kunstbiennale med trimtur og historisk vandring anslår kunstnerne i Lavangsnes Wunderkammer en folkelig og inkluderende tone. Arrangørene har også funnet fram en annen essensiell folkelig ingrediens: vaffelen! Bak en mobil kjøkkenbenkstruktur i metall står Selma Köchling og Vidar Laksfors iført identiske uniformaktige drakter mens de høytidelig håndterer henholdsvis en kaffetrakter og et vaffeljern. Wunderkammers vaffelperformance fungerer som folkefrieri og er en humoristisk, velduftende framføring i ruinene som avslutter festivaldagen. Det sies ingenting, men vi skjønner: her er det bare å vente på tur. Vaflene serveres på pappfat av den staselige portieren, og omsider får vi tilfredsstilt den programmerte vaffelsulten!
Kraftstasjonen: hvor det hele starter
Biennalens mest storslåtte verk står for seg selv nede ved kaia. Den tar plass i den viktigste bygningen under jernmalmproduksjonen som er den gamle kraftstasjonen som forsynte hele Salangsverket med elektrisk strøm. Planter og trær har tatt over innsiden av veggene, mens 39 av de gjenværende vindusåpningene er tildekket med oppspent møbelstoff, håndverksmessig utført av de to arkitektene Frode Ljøkjell og Are-Dag Eriksen. De ulike nyansene av jordfarger er hentet fra ruinens bygningsdeler og vegetasjon, og harmonerer med bygningen og endrer uttrykk med lyset.
Klassisk pianomusikk strømmer ut fra et ubestemmelig sted innenfra ruinen – framført live under festivalen av den lokale, unge musikeren Christian Henrichsen og i ettertid spilt av som opptak. Det oppspente stoffet og de klassiske pianotonene tilfører en nyvunnet monumentalitet og stolthet til den en gang så betydningsfulle industribygningen.
Salangen biennale ble arrangert i perioden 11. – 13. juni. Et utvalg av verkene står etter planen ut september – med værforbehold.
Karin Aurora Lindell (NOR), Grete Johanne Neseblod (NOR), Viviankrist (NOR), Sara Korshøj Christensen (DK), True SolvangVevatne (NOR), Iren Gule (NOR), Kari Johanne Nordheim (NOR), June Mong (NOR), Selma Köchling (GER), Vidar Laksfors (NOR), Ann-Lisbeth Stiberg (NOR), Ruth Unger (GER), Hannah Bohnen (GER), Laura Massmann (GER), Marita Isobel Solberg (NOR), Delphine Besse (FR), Christian Henrichsen (NOR.
Har du husket å fornye abonnementet ditt? Lyst til å motta tidsskriftet i postkassen? Abonnement bestiller du på nett via tekstallmenningen.no
KAMPANJEPRIS FOR FØRSTE ÅR MED BETALT ABONNEMENT
Privat abonnement 369 kr. / Fire utgaver i året levert hjem rett i postkassen.
Bedriftsabonnement 669 kr / Motta tre eks. av fire utgaver i året.
Enheltutgaver kr. 105,-
