Maiken Stene "Via Norske Fjell Del 4"

I utstillingen «Via norske fjell del 4» tar Maiken Stene naturlandskapet med inn i galleriet, og lar oss vandre i kunsthistorie og fjellheim. Den som forventer nasjonalromantikk, blir kanskje skuffet.

KUNSTKRITIKK
03.06.202208:19 SE KUNST

Maiken Stene «Via Norske Fjell Del 4» Nordnorsk Kunstnersenter 2. April – 5. Juni 2022 Tekst: Øystein Voll, kunsthistoriker og skribent
Foto: Kjell Ove Storvik / Nordnorsk kunstnersenter
Publisert for Se Kunst Magasin nr 02 2022

PÅ FJELLTUR

Kunstneren byr på en ganske ujålete presentasjon av malerier om nåtidens fascinasjon, og fortidens redsel, for det ville fjellet. Her må du la sansene spille fritt for å få spennende opplevelser for hver fjelltopp som bestiges.

Det er mange kunstnere som opp gjennom historien har latt seg inspirere av naturen; Tempelbyggere i antikkens Hellas og Roma formet joniske og korintiske søyler med detaljer inspirert av blomster og akantusblader. I barokken hadde malerne fått godt grep om å avbilde menneskekroppen med nøyaktige proporsjoner. Og i nasjonalromantikken temmet blant andre Johan Christian Dahl og Thomas Fearnley den ville norske naturen, og la grunnlaget for et nytt syn på våre fjell. Fram til da hadde den norske fjellheimen blitt betraktet som både stygg og farlig. Og forandringen er stor fra den tiden, til våre dagers begeistring for og idolisering av norske fjell.

Tolkninger av norske fjell

Kunstneren Maiken Stene (f. 1983) har de siste årene gjort sine tolkninger av norske fjell gjennom prosjektet og utstillingsserien Via norske fjell (2019-). Del 1 ble vist i Trøndelag senter for samtidskunst i Trondheim i 2019, Del 2 i Bærum Kunsthall i 2020 og Del 3 ble vist hos KB Contemporary i Oslo tidligere i år. Denne våren presenterer Maiken Stene «Via norske fjell del 4» hos Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS) i Svolvær.

Stene maler ofte i storformat, og maleriene hennes kan like gjerne være plassert frittstående rundt om i gallerirommet som å henge på galleriveggen. I Nordnorsk kunstnersenters store utstillingssal er 17 malerier plassert utover gulvet på en slik måte at jeg må gå inn mellom dem og rundt dem, og jeg får se både forsiden og baksiden. Forsidene er helt eller delvis dekket av maling. Baksidene viser de ubehandlede sponplatene, stativene av trelister som holder maleriet oppe, og sandsekkene plassert på støttene slik at maleriene ikke skal falle.

Det å plassere maleriene på denne måten gjør utstillingen om til en totalinstallasjon, hvor hvert maleri inngår i en enhet sammen med de andre maleriene. Og det er det som gjør utstillingen så spennende. Om maleriene hadde hengt på veggen ville hele utstillingen blitt konvensjonell og flat. Jeg er usikker på om alle maleriene i utstillingen har tilstrekkelig kunstnerisk verdi til å kunne stå alene. Men så er jo meningen med utstillingen nettopp helheten som installasjonen gjør mulig.

Stene har også ved de foregående Via norske fjell gjort det på tilsvarende måte. Hun bruker gulvarealet for å plassere de enkelte kunstverkene på en dynamisk måte rundt omkring i utstillingsrommene. Denne gangen har hun i tillegg brukt stikksagen aktivt på samtlige malerier og beskåret platene på en måte som framhever hver taggete eller avrundede fjelltopp.

Forventning og inspirasjon

Jeg hadde forventninger til utstillingen, etter å ha sett tidligere utstillinger av Stene. Samtidig var jeg litt reservert. Er det mulig å rettferdiggjøre en maleriutstilling av norske fjell inne i et gallerirom når man, så fort man kommer ut av galleriet, så til de grader er omgitt av ekte norske fjell? Lofoten er tross alt verdenskjent for sine fantastiske og dramatiske fjell!

Jeg oppdager fort at mine forventninger blir innfridd og reservasjonen ikke var nødvendig. Kunstneren har i forkant av utstillingen hatt et to måneders arbeidsopphold i Lofoten for å kunne jobbe med direkte inspirasjon fra fjellene. Men det er ikke kopier av Lofotfjellene som presenteres i galleriet. Heldigvis. Som med Via norske fjell del 1-3 er også del 4 noe mer enn avbildninger av fjellene. Selv kaller hun det en malerisk reaksjon på landskapet.

Stene maler naturen etter hukommelsen. Etter å ha stått og betraktet og tatt inn et naturlandskap, tar hun fram minnene fra dette landskapet når hun kommer inn i atelieret. Uten forlegg å se etter transformerer hun landskapsminnene til et maleri.

Derfor er ikke fjellene i Stenes malerier fotografisk gjengitt, men heller en blanding av naturalisme og abstraksjon. Det betyr at avbildningene kan være av fjell nærmest hvor som helst. Og det åpner opp for at jeg kan se med mitt eget blikk og være i det som er mine egne fjell.

Å gjøre maleriene om til objekter i rommet inneholder en form for uryddighet, og ikke alle maleriene er helt dekket av farger. Noen av maleriene viser store flater hvor bare den hvite grunningen dekker treplatene det er malt på. Dette gir en form for tomrom, ikke som noe kjedelig, men noe som gir rom for videre tankerekker. Og det blir som et symbol på at de virkelige fjellene heller ikke er ferdige. Selv om de for oss framstår som evige og uforanderlige, foregår det en stadig skapelse og nedbryting av fjell.

En tur i fjellet

Før kunstnere i nasjonalromantikken startet å male fjell, før nordmenn sakte men sikkert skulle endre syn på fjellet fra å være noe stygt og farlig til å bli noe man kunne beseire, beundre og nyte, da var norske fjell utilgjengelige og noe folk holdt seg unna. Maiken Stenes måte å vise norske fjell på i sine malerier oppleves som en kombinasjon av dette. Fjellene er store og uinntakelige, men samtidig vakre og tiltrekkende.

Måten installasjonen er montert på både inviterer til, og gjør det nødvendig, at jeg som betrakter bokstavelig talt går inn i fjellheimen. Dermed blir jeg, som kunstneren selv har sagt i forbindelse med utstillingen, en turist som beveger meg inn mellom fjellene. I starten er det litt forvirrende å bevege seg der inne. Litt som om jeg hadde gått meg bort i fjellet. Men etter hvert som jeg får oversikt føles det mer og mer som hjemme. Som det gjør for den som er glad i å gå på fjelltur.

Lysene i utstillingen er plassert slik at flere av maleriene kaster skygge på maleriet som står plassert bak. Og det er ikke til å unngå at jeg kaster skygge på fjellene etter hvert som jeg beveger meg rundt – slik det er når vi beveger oss ute i naturen også.

Mens jeg vandrer mellom maleriene savner jeg en benk å sitte ned på, for å kunne reflektere, ta inn og nyte kunsten. Men naturligvis kan det ikke være benker her – det er det heller ikke i fjellheimen. Der setter man seg ned der man vil, nyter utsikten, spiser nistematen sin og hviler før man går videre. Så jeg setter meg ned på gulvet, først et sted, så et annet sted og enda et sted. Slik får utstillingen enda større kraft. Som når vi er ute i naturen og ser fra vårt perspektiv opp på høye trær, utover store vann eller mot mektige fjell.

Utstillingen minner oss på å bruke sansene våre. Vi skal se, men også lytte, lukte og smake på naturen. Og vi skal tenke. Hva er natur? Hva gjør naturen med oss? Hva gjør vi med naturen? 

Troll og penselstrøk

Jeg har etter hvert sett alle fjellene i Maiken Stenes malerier, kartlagt dem, og føler at jeg har skaffet meg oversikt. Men så ser jeg nærmere på detaljene. I tillegg til tinder og skar, ser jeg regn, snø og sol, gress, skygger av skyer og spor etter vind, vann og snøras.

Og til sist kunne jeg se jeg det utemmede. Det som mennesker så, og som gjorde at de tenkte som de gjorde om fjellene for hundrevis av år siden. Jeg kan se det stygge og farlige, det utemmede og ugjestmilde. Og jeg ser nisser og troll. Jeg settes tilbake i tiden for naturmyter, før fjell ble idolisert som nasjonal romantikk, og før folk overvant redsel og med nysgjerrig begeistring startet sin fjellvandring.

Gjennom Stenes kunst forenes gamle og nye historier og syn på naturen.

Jeg liker penselstrøkene i Stenes malerier. Det er noe delikat, men samtidig ubesværet over arbeidene hennes. Jeg liker fargebruken i maleriene; her finnes mye hvitt og grått, men også innslag av grønt og oransje, lilla og rødt, og mange nyanser av brunt. Jeg liker at installasjonen gir rom for bevegelse, og at maleriene er konkrete nok til at vi kan vite hva vi ser, og samtidig abstrakte nok til at vi kan fabulere. Jeg liker helheten som skapes av utstillingens komposisjon, malerienes lekenhet og den ujålete ærligheten i selve kunstverkenes konstruksjon.

Hva kan jeg sette fingeren på i denne utstillingen? Bare at det kunne vært enda flere malerier og flere fjell å bevege seg rundt i.