«Made of Stone» Skade Henriksen og Annelen Røe

Hva er forskjellen på systemkritikk og mimring? Hvor går grensen mellom eksotisering og poesi? Utstillingen «Made of Stone» i Bodø kunstforening inneholder vakre og viktige momenter, men helhetlig er det for lite å hente.

KUNSTKRITIKK

SKADE HENRIKSEN OG ANNELEN RØE «MADE OF STONE», 3. SEPTEMBER – 16. OKTOBER 2022, BODØ KUNSTFORENING

Tekst: Anki Gerhardsen, foto: Dan Mariner / Bodø kunstforening
Publisert desember | Se Kunst Magasin Nr. 4 / 2022

 

KUNSTKRITIKK
Sorgen over den moderne verden

Utstillingsrommet minner meg om Gruve 7 på Svalbard. Det nesten brutale møtet mellom inngangshallens hvite industrilys og åpningen til gruvegangens altoppslukende mørke. Det kalde, rå gufset. Den ubegripelige dybden.

Bodø kunstforening sine lokaler er riktignok ikke mørklagt massivt svart, men i utstillingssalen jeg befinner meg i er lyset allikevel dunkelt og kunsten bare svakt opplyst. Inngangsdøren er dekket av et teppe i sort filt, og veggene er malt i ulike gråtoner. Kunstverkene her inne følger samme fargepalett: Lyst grått, mørkt grått, svart og hvitt. Jeg ser fotografier, tegninger og objekter.

Ikke så rart det er grått og mørkt, for i likhet med Gruve 7 handler utstillingen om fjell. Innsiden av fjell, mineraler og om jakten på mineralene. Det handler om gruvedrift og om de ødeleggende konsekvensene den har for både omgivelsene og menneskene. Dette er en kunstutstilling som føyer seg inn i den store sorgen over tapt natur og skadet klima. En sorg som har preget kunstfeltet lenge og som det blir stadig vanskeligere å gjøre noe nyskapende og oppsiktsvekkende rundt.

Samfunn og forstørrelser

Utstillingen «Made of Stone» er et samarbeidsprosjekt mellom kunstnerne Skade Henriksen og Annelen Røe. Henriksen er fra Finnmark og arbeider med tegning, skulptur, fotografi og installasjon. Røe bor og arbeider i Bergen, og også hun jobber med mange ulike uttrykk og metoder. Til denne utstillingen har hun laget en lysbildeframvisning, en serie poetiske mørkeromscollager og et oljemaleri. Der hun undersøker gjenstander og minner fra gruvedriften i Sulitjelma.

Annelen Røe, Cleaning Rocks and Road Signs, 2020, lysbildefremvisning og tekstet lydverk. Foto: Annelene Røe

I Røes lysbildeframvisning Cleaning Rocks and Road Signs fra 2020 følger kamera kontorenes geografi og de museale gjenstandene som står utstilt der. På veggen henger et innrammet svart-hvittfoto av hendene til en mann i dress, kombinert med foto av en globe. Like ved siden av henger negativer av en skjør blomst, og et lite bilde av en fugl. Sårbart. Vakkert. Vemodig.

Lyden, og stemmen som ligger som en voiceover på lysbildeframvisningen er en fortelling framført på engelsk i førsteperson. Det er en fortelling om å høre til i det opprinnelige, om å miste tilværelsen og levesettet nært naturen når gruvedriften starter opp. Det er det autentiske livet mot det industrielle.

Steinens dype detaljer

Skade Henriksens arbeid er relatert til gruvedriften i Skaland på Senja. Her hentes det ut store mengder grafitt. Grafitt leder strøm, og tåler høy temperatur og høy grad av kjemisk påvirkning. Mineralet brukes både i blyanter og som en vesentlig bestanddel i bilbatterier. Det grønne skiftet og dagens teknologiutvikling har skapt en enorm etterspørsel av grafitt i verden, og i Nord-Norge er det funnet mange tonn av det viktige mineralet. Allerede i 1870 ble det funnet grafitt i området, og nå er det et Australsk gruveselskap som eksporterer mengder av grafitt fra Senja til verdensmarkedet.

Skade Henriksen, "Peradam IV 2020", seks meter høye tegninger med grafitt på papir og digital print (monotypier). Motivene er basert på bilder av grafitt sett gjennom SEM-mikroskop.

Henriksen skyver konsekvensene mineralutvinning og teknologiutvikling har for naturomgivelsene og samfunnslivet til side, og går i stedet dypt inn i steinens formasjon og beskaffenhet. Hun har plassert et stort stykke grafitt på en pidestall i et glassmonter, og viser omfangsrike blyanttegninger av fjell. Aller mest iøynefallende er imidlertid et stort foto- og tegnearbeid, Peradam IV (2020), basert på ekstremt forstørrede partikler av grafitt, studert gjennom et SEM-mikroskop. De fire bildene strekker seg fra tak til gulv og er flere meter bredt. Bildene er så nært innpå at det ikke lenger går an å gjenkjenne partiklene som stein. Det kunne like gjerne vært mikroskopiske biter av hår, støv, eller kanskje glass.

Kanskje går det an å si at Annelene Røe er opptatt av samfunnet og samfunnets erfaringer, mens Skade Henriksen borer i detaljene. Røe retter blikket mot menneskene som mister sin opprinnelige livsførsel, mot fuglene og blomstene, mens Henriksen zoomer inn på de dype detaljene.

Annelen Røe, Øyets Terskel.

Monotont og gjenkjennelig
Undersøkt hver for seg er flere av kunstverkene her inne interessante og spennende. Det er poesi i de analoge negativene, og i nærstudiene av stein. Det store fotoarbeidet er allerede nevnt. Men samlet sett blir «Made of Stone» for meg monoton og grå, både bokstavelig og også tematisk. Alt peker liksom i samme retning. Det er ingen kontraster eller motsetninger. Det ene bildet glir over i det andre, og fortellingen som pipler fram er uten overraskelser. Det gis ikke rom for tvil, kritikk eller mangetydighet.

Lysbildeframvisningen med jeg-fortellingen oppsummerer langt på vei det vi møter her inne: Vår moderne verden, med et jag etter vekst og framgang, som koster oss mye. Den stjeler urfolkets opprinnelige levesett. Den huler ut fjellene og en lager skitten og ødelagt natur. Noen blir rike, mange blir fattige. Det grønne skiftet, som betyr forandring i mer miljøvennlig retning, er helt avhengige av de mineralene gruvene byr på, men konsekvensene er at også denne aktiviteten medfører skade og nederlag.

Alt dette er sant. Men vi vet det jo så inderlig godt fra før. Dette er tema for politiske diskusjoner hele tiden. Kunstfeltet har også om og om igjen minnet oss på at klima- og naturkriser er to sider av samme dystopiske sak. Her forskjønnes ofte fortiden og det førmoderne, og det vi tror er det autentiske. Det moderne er utgangspunktet for nedturen, grådigheten – og også for overgrepene. Prosjektet «Dark Ecology» (2014-2017) av Hilde Methi, og andre kunstprosjekter av henholdsvis New Mineral Collective (Tanya Busse og Emilija Škarnulytė) eller Anne Haaning har også pekt på dette.

Det ser rett og slett ut til å være vanskelig å lage ny kunst om klima og naturkrise uten å bli repetitiv og nesten kjedelig. Utstillingen «Made of Stone» greier det heller ikke.

Enkeltutgave av nr 04/2022 kan kjøpes på nett hos tekstallmenningen.no

Enkeltutgave 105 kr. Betalingsalternativer: