Intervju med kunstneren Aslaug Juliussen

Hva skjer med håndverket når nye teknikker møter gamle tradisjoner? Gjennom tekstil, fiber, hud og kroppslige erfaringer, har Aslaug Juliussen utforsket nettopp dette i sitt kunstnerskap de siste 40 årene. Ved bruk av materialer hun sanker fra naturen, og hverdagslige elementer man ofte tar for gitt, skaper hun sine særegne uttrykk.

KUNSTNERPORTRETT

Tekst: Anna Kristiansen
Foto: Anna Kristiansen og Kjell Ove Storvik/ Sámi Dáiddaguovddáš
Publisert i desember 2022 som nettsak| Se Kunst Magasin

– Man er jo aldri bare det ene

Når Aslaug Juliussen brygger på en idé, synes hun ofte det er så spennende at hun må ha det helt stille i studioet sitt. Etter hvert, når hun har kommet litt lengre i tankeprosessen, kan hun høre på radio, eller ha døren på gløtt for sine kunstnerkollegaer som også holder til på Troms Fylkeskultursenter – eller «Kysten» som det kalles på folkemunne.

Inspirasjonskilder henger på veggene i Juliussens studio. Her er et postkort som viser bleking av isbjørnskinn og tekstiler hengende i en bakgård i Tromsø 1965.


Juliussens atelier er vendt mot sør og bader i den lave høstsola. Deler av hennes neste prosjekt er tydelig plassert i forskjellige arbeidssoner rundt omkring, og lukten av tekstil og tre møter meg med åpne armer. Vi slår av en prat ved det hvite arbeidsbordet, strategisk plassert midt i rommet. Der sitter hun blant annet og syr sammen delene til en installasjon som skal stilles ut hos Kunstnerforbundet i Oslo våren 2023. For Juliussen er nemlig i gang med sine siste verk i en serie hun har jobbet med de siste fem årene.

– Jeg jobber i serier. Min kunstproduksjon er en kontinuerlig prosess der arbeidene fremstår som en serie enkeltverk med eksperimentelle materialsammenstillinger. Omdreiningspunktet er tekstil og fiber.

Det er mye arbeid å finne hvilke deler som passer sammen. Delene festes med nåler,
før de sys sammen med pinner.

Juliussen forteller at «Vy-serien» er et prosjekt der hun har jobbet med tekstil, fiber og hud som trigger våre kroppslige erfaringer. Eksempelvis dro Vy II (2018) assosiasjoner til et vevd sjal som man stakk seg på om man tok på den på utsiden, men som var mykt på innsiden. Som beskyttelse og trygghet. De siste tilskuddene i serien tar utgangspunkt i disse aspektene.

– Bearbeidelsen og estetikken er preget av de materialene jeg har for hånden og som er en del av min historie og naturen jeg er omgitt av. Å gjenoppdage den visuelle hverdag og materialenes kulturelle og økonomiske historie er undersøkelser jeg stadig vender tilbake til.

Tradisjonelt håndverk og samtidskunst

Juliussen lar ofte hendene føre vei for hvordan nettopp håndverket blir til. – Det er mye taus kunnskap som ligger i disse, sier hun mens hun ser på sine egne hender. Gjennom de siste 40 årene som aktiv kunstner, har Juliussens hender lært seg sitt eget språk og utfører både tradisjonsrike og nye teknikker med stille ro.

– Tidkrevende teknikker er et aspekt ved mine verk, langsomhet og nitid er en hyllest til naturen, materialene og tradisjonene. Alt dette får oss til å fornemme slektskap med materialet, situasjoner og landskap som ligger et sted der ord ikke finnes.

Med bakgrunn og tilhørighet til både nordnorsk- og samisk kulturarv ligger det mye håndfast, men også taus kunnskap. I kunstnerskapet utforsker Juliussen tidkrevende teknikker og nye materialsammenstillinger. Ulike håndverksteknikker kobler dette sammen. Materialsammenstillinger og møtepunkter forgreiner seg utover i ulike måter å være på, og måter å være sammen på. Menneske, dyr og natur.

–  Siden jeg er så opptatt av materialkunnskap, håndverksteknikker og duodji, lurer jeg på om den materialbaserte kunsten også kan være med på å løfte den tause kunnskapen. Jeg tenker på om samtidskunsten kan være et sånn sted. 

Trepinnene har hun sanket i Karasjok.

Materialets evne til å være historiebærer

– Det som for meg stadig aktualiserer fordypning i materialkunnskap og håndverksteknikker er materialets evne til å være historiebærer, mellom det nære og intime og den allmenne historien, og med et fokus på hånd og ånd. Repeterende bevegelser for hånd, knytter trådene sammen til et synlig kretsløp mellom repetisjon og fornyelse, der intensjonen er å skape en forbindelse mellom fortid og nåtid.

– Å arbeide med tekstil og fiber er for meg nært knyttet til min egen historie og mine personlige taktile minner. I det ligger en stadig interesse for et feministisk forståelsesperspektiv over tingenes tilstand og en generell interesse for de tenkende og frigjorte hender.

I Juliussens arbeid utforsker hun stoffets evne til å være historiebærer, som hun sier, fordi det er intimt og nært, men også fordi det har en allmenn historie. Alle har vi et forhold til tekstil.

I «Vy – Várddus: Med vid sikt I» (2021) er trekantede røde tekstiler sydd samme med spisse bjørkepinner, Y-formede kvister,
tråder og fletter, her vist i utstillingen «Suorgi».
Foto: Kjell Ove Storvik/ Sámi Dáiddaguovddáš

– Det er noe med å underliggjøre et så hverdagslig materiale som ingen reflekterer over, og klare å løfte det frem. Å se det med nye øyne, som om jeg aldri har sett det før, kjenne på materialet, motstanden og så videre. Jeg utfordrer meg selv ved å ta på meg dette "førstegangsblikket". Det er en viktig del av arbeidsprosessen. Å se materiale som om det var for første gang.  

Hun forteller at verkene består av flere lag og holder flere historier, og at hun er spesielt opptatt av brukte materialer fra dagliglivet, som eksempelvis tekstil, fiber og andre organiske materialer. Hun finner også ofte en annen bruk for noe av det hun tidligere har laget.

– For å lage en sammenheng i det jeg gjør. Selv om det ikke er så synlig, vet jeg at det er der.

– Jeg synes det er interessant å reflektere over alle disse strukturene og disse endringene. Det levde livet og komplekse utfordringer, som naturmangfold og ressurser, og det å utnytte ressursene. Det er noe jeg tror vi kommer til å måtte tenke mer over i fremtiden.

– Det er den kulturen jeg har vokst opp i, med min bestemor, som har klart ut fra ingenting å lage de utroligste vakre ting. Jeg har vokst opp i den tradisjonen og syntes det var helt fantastisk å kunne ta vare på ting på den måten. At det ble gjenbruk i alle ledd. Eksempelvis med omsøm, og det å bruke tekstiler til filler.

I ren gjenbruksånd bruker Juliussen materialer hun har hatt liggende og tatt vare på.

I tillegg har Juliussen over 20 år bak seg i reindrifta i Karasjok, noe som har satt tydelig preg på kunstnerskapet hennes. Spesielt avfallet fra slakting av reinsdyr ble sett i et nytt lys, og Juliussen utforsket tradisjonell duodji kombinert med et nyere samtidsspråk for kunsthåndverket. I utstillingen Dialoger I ved Sámi Dáiddaguovddáš i 1999 var det ikke alle som var like begeistret for kombinasjonen mellom organisk materiale fra rein og tekstil.

– Jeg fikk mye pepper, men det var interessant fordi det kom fra forskjellige hold. Både fra kunstmiljøet og fra menigmann. Kanskje den hyggeligste tilbakemeldinga var første gang jeg stilte ut reinvommer som jeg hadde tørket og vrengt. Da var det en ungdom i 10.-klasse som stoppet opp og syntes det var fantastisk kult. Den eldre generasjonen lurte derimot på hva det var jeg holdt på med. Da jeg stilte ut på Festspillene i Harstad fikk jeg en annen reaksjon, og når jeg stilte de ut i Oslo syntes publikum det var ekkelt.

– Men, det er også det der med å se det for første gang, og i en annen sammenheng. Å se materialene på en annen måte, inni, utenpå, snu og vende på det.

I tiden

– Det er jo litt forskjell å være kunstner i nord nå versus da jeg begynte i 1982. At kunstfeltet endelig ser til nord er kjempeinteressant, at det har vært større fokus på samisk kunst de siste årene, spesielt med Den samiske paviljongen i Venezia.

Av høydepunkter i karrieren trekker Juliussen frem utstillingen «Skjæringspunkter/Intersections» som ble vist ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø, Blaafarveværket i Åmot og Anchorage Art Museum i Alaska i løpet av en toårs periode fra 2018 til 2020. Utstillingen stilte ut flere verk fra Juliussens serier, deriblant Vy II (2018), som hun mener fikk øynene opp hos flere for kunstnerskapet hennes. Dette til tross for at hun har en lang karriere bak seg med en rekke utsmykkingsprosjekter, soloutstillinger og gruppeutstillinger i inn- og utland.

– Jeg føler jo at jeg er i min samtid. Man lever jo ikke isolert, man er jo en del av noe. Men, jeg prøver å være tro mot meg selv, og følge min egen vei. Det har jeg gjort hele tiden.

ASLAUG MAGDALENA JULIUSSEN (f. 1953 i Lødingen/Lodegat) bor og arbeider i Tromsø. Utdannet ved Statens håndverk- og kunstindustriskole i Oslo, assistent for Synnøve Anker Aurdal (1980-1982). Hun er medlem av Norske Kunsthåndverkere, Norske Billedkunstnere og Sámi Dáiddáčehpiid Searvi (Samisk kunstnerforbund). Juliussen er innkjøp og representert i mange offentlige samlinger bla. Nasjonalmuseet, Nordnorsk Kunstmuseum, Troms Fylkeskommune, KODE i Bergen, Norsk Kulturråd og Sametingets Innkjøpskomite i Karasjok.

AKTUELL med utstilling i Kunstnerforbundet i Oslo 13. april – 28. mai i 2023.

Se bilder av tekstilverket «Vy II» hos norskekunsthandverkere.no

https://norskekunsthandverkere.no/users/aslaug-m-juliussen

Les Marion Olsen sin kritikk av utstillingen «Skjæringspunkter» ved NNKM i 2019.

https://sekunst.no/kunstkritikk/kunstkritikk-Skjæringspunkter

Les Astrid Fadnes sin kritikk av utstillingen «Suorgi» ved SDG i februar.

https://sekunst.no/kunstkritikk/kunstkritikk-Suorgi-tregreiner