«Shapeshifter» Rina Charlott Lindgren

«Shapeshifter», Rina Charlott Lindgren , Nordnorsk kunstnersenter

Tekst: Øystein Voll
Foto: Kjell Ove Storvik / Nordnorsk kunstnersenter
Publisert desember 2022 | Se Kunst Magasin

KUNSTKRITIKK
Formendringer i tre, stein og papir

I Rina Charlott Lindgrens utstilling «Shapeshifter» i Nordnorsk kunstnersenter får jeg en opplevelse av å berøre lyset og mørket. Lyset er for det meste representert ved treskulpturene, og mørket er til stede – enten direkte eller i overført betydning – i Lindgrens tegninger. For eksempel er det en urovekkende følelse i blyanttegningen «Sirkel» (2016).

"Sirkel" (2016).

Motivet viser en kvinne stående ved et bord og tegner eller risser i et ark, mens ansiktet og halsen er erstattet av en deformert form av treskulpturene i utstillingen, og bak henne truer mørke skyer og opprørt hav.

"Shapeshifter II" (2022), grafitt på papir.

I tegningene «Shapeshifter II» og «Repeat – return» (begge fra 2022) av grafitt på papir, er stramme, arkitektoniske konstruksjoner plassert mot en utsikt mot natur, enten ut gjennom et vindu, eller oppover gjennom et utelatt tak. I det første bildet får jeg følelsen av å være inne i et (trygt?) rom, og ser ut på det som kan være trær med snø eller hav i storm – eller er det spøkelser? I det andre bildet står geometriske former i kontrast til mykheten i noe jeg aner kan være en soloppgang i sorthvitt.

Det er trygghet i det repeterende. I at solen stadig returnerer. 

Formendring

Rina Charlott Lindgren undersøker formendringer. Rent konkret kommer endringene mest til uttrykk i treskulpturene, siden de er bearbeidet fra det som har vært et massivt stykke limtre, til en form gitt av kunstneren. Treets årringer og kvister er synlige gjennom oljen som gir skulpturene farger, og utskjæringene er med å skape liv i overflatene. Grafitt- og blyanttegningene domineres av motiver der det abstrakte og det naturalistiske forenes, men står likevel i statisk kontrast til de mer levende overflatene i treet.

"Inn i naturen" (2021) skulptur av mangerittstein.

De samme formendringene skjer i Lindgrens steinskulptur i Langåsen skulpturpark ved Svolvær kirke – som danner en utendørs satellitt til utstillingen. Den flere tonn tunge steinen 300 meter fra galleriet har fått en omvendt eller negativ pyramideform skåret inn i seg. Det er en form for brutalitet over skulpturen som har fått tittelen «Inn i naturen» (2021), fordi den massive lavbegrodde, ru og røffe naturlige steinkroppen på et vis har blitt ødelagt. Kunstnerens bearbeiding av steinen har skapt en form for operasjonssår, hvor den høypolerte menneskeskapte overflaten i det gapende såret står i sterk kontrast til steinens organiske form. Samtidig er det fascinerende å kunne se inn mot dypet av steinen.

Hvorfor bearbeide/ødelegge en vakker stein på denne måten? Jeg tenker det er et bilde på det mennesket gjør mot steiner og fjell, trær og skoger, luft og vann hele tiden. Og uten at alle disse inngrepene blir til ettertanke, kun profitt.

Tilfeldighetenes kunst

I et videointervju med kunstneren forteller hun om å lete etter former i materialene, og at det hun finner og bearbeider videre, kan være preget av tilfeldigheter. Det vitner om en spennende intuitiv måte å jobbe på for en kunstner.

"Du flyter jeg synker" (2022), skulptur i oljet tre.

Likevel er et par kunstverk i utstillingen preget av noen tilfeldigheter som ikke nødvendigvis er vellykket. Skulpturen «Du flyter jeg synker» (2022) i oljet limtre, framstår nemlig litt for tilfeldig, og nærmest slumpete laget. Den omtrent 1 x 1 meter store, frittstående skulpturen fremstår som en klump i utstillingsrommet med størknet lim rennende nedover på den ene siden, som en ekkel brun substans. Jeg opplever ikke at disse «tilfeldighetene» har noe med skulpturens form eller tittel å gjøre. Likevel er det en slags ærlighet i dette som fortjener oppmerksomhet; at sporene fra prosessen med å lage verket ikke skal skjules.

Jeg får assosiasjoner til 1950 og 60-tallets brutalisme, en internasjonal stilart i arkitekturen. Da var arkitekter (og kunstnere) opptatt av det rå og upolerte i selve materialet, mer enn av en formfullendt overflate. Material-ærligheten ble en grunnleggende essens i formgivningen, og en bygning skulle heller ikke skjule strukturene i konstruksjonen. Mottakelsen blant publikum har siden vært blandet, og kanskje mest negativ. Et norsk eksempel som er karakteristisk for brutalismen er Erling Viksjøs Y-blokk (1969) i Regjeringskvartalet i Oslo. (Den ble etter mye diskusjon revet i 2020, etter at den ble skadet i terrorangrepet 22. juli 2011.)

Det kan være at Lindgren ønsker å oppnå noe i samme retning, og at denne skulpturen skal stå i kontrast til hennes ellers svært gjennomarbeidede skulpturer og nitidig utførte tegninger.

Hvis vi ser bort fra denne innvendingen, er Lindgrens utstilling svært god. Utstillingen presenterer en stor og imponerende samling av skulpturer, tegninger og andre verk fra perioden 2014 til 2022. I tillegg vises seks kunstverk av fem kunstnere, som hun oppgir som sine inspirasjonskilder. Mer om dette senere.

Kart over en abstrakt verden

Min interesse for kart, geografi og landskap får meg til å se tredimensjonale kart eller landskapsformer i flere av treskulpturene. De er oljet i ulike farger og antyder en topografi jeg kan gå inn i. Jeg kan forestille meg å være i fjellheimen, se for meg hvordan det vil være å stå nede i en av disse dalene og se opp på de høye fjellene. Samme følelse hadde jeg på barneskolen da jeg så et stort kart som hang i gangen, da jeg gikk der på 1980-tallet. Det var et taktilt kart hvor fjellkjedene sto ut fra overflaten og havdypene forsvant innover.

Lindgren vekker også assosiasjoner til Maiken Stenes utstilling «Via norske fjell del 4» som ble vist ved NNKS før sommeren. De to kunstnerne jobber selvsagt svært forskjellig, både i størrelse og teknikk – og Lindgren med svært abstraherte motiver. Men tematikken – fjell og landskap – er til dels felles, og jeg opplever at begge kunstnerne vil minne oss på at naturen, selv om den oppfattes som evig, er inne i store endringsprosesser, påført av menneskets forbruk av verdens ressurser.

Rina Charlott Lindgren jobber med det ville og det utemte, men også det stramt regisserte. (t.v.) "Kapittel" (2022),
grafitt, blyant, jesmonite, papir og tekstil.

Krøllete ark og spekulasjoner

Lindgren bruker naturmaterialer – stein, skinn og tre – men også papir og tekstil. Et av de største verkene i utstillingen, «Kapittel» fra 2022, er et verk hvor jesmonite (et formbart akrylmateriale), papir og tekstil er blandet, og tegnet på med grafitt og blyant. Dette er et vegghengt verk som gir assosiasjoner til et stort sammenkrøllet, og forsøksvis utglattet papirark i størrelse omtrent A1. Overflaten er mørk, og dekket av linjer tett i tett – som om ord og setninger er uleselige, skjulte eller hemmelige. Og for meg blir det som en slags introduksjon til utstillingen. Kunstneren har et budskap; noe av det kan være skjult, og det kan være flere mulige tolkninger.

Hvordan det er tenkt at publikum skal tolke «Hide V» (2019) er jeg usikker på. Et stort, litt uformelig stykke skinn (i en grønnfarge som når en tenåring i opprør protestfarger håret) henger som en gardin med en løpegang fra et kobberrør, og har et rektangulært felt i kobberfarge på skinnets venstre side. Jeg lar komposisjonen stå som en forunderlighet som bryter med alt det andre i utstillingen, og som gir meg noe å spekulere på.

Tydelig inspirasjon fra Peder Balke i "Days are floating through my eyes IV" (2015) (t.h.).

Peder Balke og samtiden

Kunstneren Peder Balke (1804-1887) ser ut til å være en av Lindgrens inspirasjonskilder. I en liten og unnselig blyanttegning på papir ser jeg nok en gang et hav i storm, og vind og regn som pisker mot havoverflaten. Som noe Balke kunne ha gjort. Bildet «Elusive form» (2017) er tegnet med svart eller grå blyant på gulnet papir, og belagt med hvit og blå blyant over det sorte. Jeg ser også referanser til Balke i «Days are floating through my eyes» (2014) og «Shapeshifter III» (2022). Det handler om strekene, det dramatiske, det tåkelagte, om streif av lys, mørket og det mystiske landskapet.

Rina Charlott Lindgren setter seg også i sammenheng med andre og mer samtidige kunstnere som har inspirert henne. Bjørn Barre, Øystein Løvik, Thomas Falstad, Mattias Härenstam og Ingri Haraldsen er plassert inne i et eget, midlertidig bygget gallerirom.

Øystein Lønviks skulptur "Brutt hav" (2020).

Farger, formater og teknikker fra disse kunstnerne kan ses i Lindstrøms kunst, og enkeltverk i hovedrommet er nær beslektet med kunsten i det innebygde rommet. For eksempel er Øystein Lønviks «Brutt hav» (2020), utformet i ask, stål og lasurolje, en røffere treskulptur enn de fleste av Lindgrens skulpturer. Hans bearbeidelse av (eller mangel på dette) og overflatebehandling av treverket skaper likevel sterke likhetstrekk til Lindgrens kunst. Ingri Haraldsens kulltegninger «Alfabet» (2021) og «Forankring» (2021) er langt mer naturalistisk enn Lindgrens tegninger, samtidig som de er fulle av mystikk med en sterk fellesnevner til Lindgrens egne tegninger.

Uten at det oppfattes som kopiering gir dette grepet fra kunstneren igjen en følelse av ærlighet; dette er kunst og kunstnere Lindgren lar seg inspirere av, og det er mulig å se det i hennes arbeid.

Å gå inn i dette lille galleriet blir som å kunne kikke inn i kunstnerens hode. Det er et godt grep.

Utstillingen viser flere sterke enkeltverk av den Lofoten-baserte kunstneren. Lindgrens utstilling er vakker og spennende, både i form og innhold.

Rina Charlott Lindgren «Shapeshifter» vises hos Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær frem til 8. Januar 2023.

Enkeltutgave av nr 04/2022 kan kjøpes på nett hos tekstallmenningen.no 

Enkeltutgave 105 kr. Betalingsalternativer: