"Lott/Lotto" av Inghild Karlsen
Inghild Karlsen briljerer med en ubegrenset visuell lekenhet i utstillingen «Lott/Lotto». Noe barnslig vekkes på innsiden og en tanke om å bære kunsten som hodeplagg melder seg. I neste øyeblikk blir tonen mer alvorlig og varsler bekymringer for oljeboring i havet.
"LOTT/LOTTO" INGHILD KARLSEN, 07. NOVEMBER 2020 – 10. JANUAR 2021, NORDNORSK KUNSTNERSENTER
Tekst: Marianne Røysum Kleven - frilans skribent
Foto: Nordnorsk Kunstnersenter / Kjell Ove Storvik
Publisert 15.mars 2021 | Se Kunst Magasin nr 01 2021
KUNSTKRITIKK
EN SAMLET GEVINST
Allerede før jeg når utstillingssalen hører jeg stemmen til Inghild Karlsen si: «Jeg ønska at kunsten min skulle være overalt, ikke bli låst fast på et sted». På skjermen ser jeg et filmklipp av Karlsens gigantiske Jordballong bli dratt etter en liten robåt i et fotografi fra Harstad da Karlsen var festspillkunstner i 1990. I filmen intervjues Karlsen av Svein Ingvoll Pedersen, daglig leder ved NNKS, mens de sitter foran hennes installasjon Outdoor/Indoor fra 1994. Den forestiller et skjelett av en campingvogn i realistisk størrelse, laget av tre og hvalbein. Campingvogna er montert for anledningen, fordi det er pandemi og kunstsenteret er stengt for publikumsbesøk. Utstillingen skulle egentlig åpne i mars 2020. Da den endelig åpnet i november måtte det bli uten campingvogna – som nå står utstilt hos Henie Onstad Kunstsenter i Bærum.
Karlsen og Pedersen snakker om kunsten og om livet, og det at Karlsens fascinasjon for det tredimensjonale oppsto etter hun fikk korrigert en synsfeil. Før synskorrigeringen hadde hun sett verden som todimensjonal og flat, og trodd at det var normalt. Ikke rart at det tredimensjonale ble en glede å jobbe med.
Publikum trekkes innover utstillingen langs en vegg med 16 "Lyttemalerier" Foto: Nordnorsk Kunstnersenter / Kjell Ove Storvik
Meditativ drodling
Kortfilmen gir en fascinerende introduksjon til Inghilds tankeunivers og campingvogn før jeg møter en vegg med store tusjmalerier på vei inn i utstillingsrommet. Karlsens seksten Lyttemalerier er fylt med meditative små evige repetisjoner av sirkler og bølger over enorme flater. Det er som om de er laget under veldig lange og dype telefonsamtaler. Som før i tiden, da jeg satt ved telefonbordet i gangen, med en ledning fra telefonen og inn i veggen som holdt meg fast. Med det røde telefonrøret i den ene hånda, mens en drodlende penn i den andre hånda danset rastløst over papirblokka i mangel på andre bevegelsesmuligheter.
Inghild Karlsens tusjmalerier går langt forbi min egen tenåringsdrodling. Vakre og beroligende motiver i ulike nyanser av brunt og gult henger tett i tett på veggen og er fortryllende å se på. De kan nesten forveksles med mønstret tekstil, eller dyreskinn, ved første øyekast.
Installasjonen Drift består av skulpturer i filt, glass, gipsavstøpninger av
hval- og selbein og åtte dyptrykk på håndlaget akvarellpapir.
Filt i mange former
Jeg snur meg vekk fra tusjmaleriene og kikker litt stresset rundt i resten av utstillingssalen. Det er ikke verkstekster på veggene. Det er så mye å feste øynene på. Det er mye jeg ikke forstår. Og så lite skillelinjer. Jeg har fått en liste med verkstitler, men den forteller ikke så mye.
Hele utstillingen lukter tovet ull, en lukt som tar meg tilbake til barnehagen. Filtskulpturer i ulike former, i grått og sort, står på gulvet. Jeg ser gipsavstøpninger av hval- og selbein plassert rundt omkring. I hjørnet står en stor hodeskalle fra en vågehval og stirrer på meg. På gulvet ligger store, glassblanke, gule og røde garnblåser. På veggene henger grafiske verk, dyptrykk med ulike meditative mønstre. På et bord midt i rommet ligger grønne, røde og sorte små lakkerte bronseavstøpninger av hval- og selbein. Rommet bevitner Karlsens bakgrunn fra Tromsø og hennes engasjement for natur, næring og materialtradisjon i Nord-Norge.
På slutten av 1970-tallet begynte Karlsen å utforske toving og filt. Dette var teknikken og materialet som satte hennes ideer ut i livet. Det hele startet med en motivasjon for å forhindre at tradisjonen med toving skulle dø ut. I toving bearbeides ull i vann og såpe, og blir til filt. I denne prosessen oppdaget Karlsen at materialet var lett å forme, og at det var perfekt for å lage tredimensjonale skulpturer.
Hennes berømte installasjon Fugleskremsler skrev seg tydelig inn i den norske kunsthistorien, og gjorde Karlsen kjent som kunstner. I 1979 debuterte hun med separatutstilling på Unge Kunstneres Samfund (UKS) med en samling fugleskremsler satt i jord, sammen med gjenstander knyttet til nordnorsk kulturhistorie. I august 1982 satt hun på ny femten skremsler av filt utendørs, på en holme utenfor Mandal. Hun kalte dem vernearbeidere, de skulle verne havet i nord mot oljeboring. Prosjektet handlet også om å observere hvordan naturen påvirket filten. Hun vendte flere ganger tilbake til holmen for å filme prosessen. Men prosjektet vekket motstand hos lokalbefolkningen, og utpå våren 1983 var skremslene saget ned av ukjente gjerningspersoner. Det hele fikk stor pressedekning og Karlsens navn ble kjent over hele landet.
"Ungdom", Foto: Nordnorsk Kunstnersenter / Kjell Ove Storvik
I «Lott/Lotto» er filten dominerende. Blant filtkuler, filtstrimler og filtfjell står det seks litt mindre filtfenomener lent opp mot noe treverk. De er lysegrå, pæreformet og hule, med et hull foran på magen. De har ulike, klare farger øverst på tuppene. Med tittelen Ungdom er de noe av det mest tiltalende i utstillingen, selv om jeg har vanskeligheter med å tenke meg til hva de forestiller. Jeg kommer ikke lengre enn at jeg bare har lyst til å stikke hodet inn i hullet og bære dem som et hodeplagg på surrealistiske dager.
Rommet som kunstform
Inghild Karlsen har med sin tekstil- og skulpturutdannelse jobbet mye med scenografi og installasjonskunst. På 1970/80-tallet ble hun en av de første kunstnerne i Norge som begynte å jobbe med installasjoner, og det å skape rom, som kunstform. Hun stiller ofte ut eldre verk sammen med nye, og plasserer dem i nye sammenhenger, som igjen blir til nye installasjoner og nye rom.
Jeg setter meg ned på huk ved Karlsens Sorte kuler av filt. Jeg møter mitt eget blikk i en av de blanke, røde garnblåsene som er en del av installasjonen Drift. Installasjonen opptar en stor del av rommet. Her ruver to store fjell av filt med røft tovet utseende. Fem blanke garnblåser av glass er plassert omkring fjellene. Tre av dem er røde, de siste to er gule. Det ligger et par liksom gjenglemte grå tova votter på en av dem. På gulvet ligger det klynger med filt i grått, gult, grønt og brunt, i forening med gipsavstøpninger av hval- og selbein. I tillegg består Drift av en serie fargerike dyptrykk. De henger høyt opp på veggen. Motivene ligner utropstegn og fugleskremsler. Fugleskremslene hinter om noe vi kjenner Karlsen godt for. Disse tegnene som henger oppunder taket er kanskje en hilsen fra de tidligere nevnte fugleskremslene. Havet trenger fortsatt å vernes mot oljeboring.
Det er ufattelig at Karlsen, som vanligvis skaper enorme installasjoner og omfattende utendørsprosjekter, kunne komprimere noe ned i denne lille utstillingssalen hos Nordnorsk Kunstnersenter. Rommet som i starten føltes uoverskuelig, blir raskt til et herlig univers. Her er store kontraster i materialer og farger, og hele rommet er lekent utført. Jeg heller mot at dette er en god smakebit på hennes mesterlige kunstnerskap.
Et tilbakevendende tema
Siden starten av sin karriere for over 40 år siden har Inghild Karlsen som en av Norges viktigste samtidskunstnere stilt ut sin kunst i mange av verdens land. Blant annet representerte hun Norge under kunstbiennalen i São Paulo, Brasil i 1994 med den nevnte campingvogna, samt en varde bygget av hvalbein og en 25 meter lang fiskehjell. En kopi av fiskehjellen står utenfor Tromsø Lufthavn.
Det arktiske er stadig hennes tema. Karlsens blikk på sine omgivelser er utgangspunktet for kunsten hennes. Hun tar gjenstander ut fra sine vante omgivelser og plasserer dem i nye sammenhenger. Med denne løsrivelsen ønsker Karlsen å overlate tolkningen av sin kunst fullstendig til publikum. En fiskehjell og en campingvogn av hvalbein og tre vil av kulturelle årsaker antakeligvis oppfattes annerledes i São Paulo enn i Nord-Norge. Karlsens kunst er ikke låst fast noe sted, verken fysisk eller tematisk.
På samme måte opplever jeg at denne utstillingen heller ikke er låst fast, den oppleves både meditativ, leken og alvorsfull. Med utstillingens tittel «Lott/Lotto» refererer Karlsen til fiskeindustrien og kunstnerlivet: lott er det du får tak i og lotto er det du vinner. I et lotto-liv kan du gå fra stor gevinst til plutselig ingen ting. Eller omvendt, som min opplevelse av utstillingen. Jeg gikk fra å ikke kunne sortere de ulike inntrykkene, til å ta det hele inn som en stor samlet gevinst.
Utstillingen vises i Samisk senter for samtidskunst 02.07 – 05.09