Lofoten Internasjonale Kunstfestival LIAF 2022
3. september – 2. oktober 2022, Kabelvåg/Svolvær
Tekst: Øystein Voll, kunsthistoriker og skribent
Foto: Kjell Ove Storvik / LIAF
Publisert for Se Kunst Magasin nr 03 2022
KUNSTKRITIKK
HISTORIETIMER
Det er noen kilometer – og 200 år – mellom ytterkantene av årets kunstfestival i Lofoten, LIAF 2022. De fleste utstillingene er konsentrert i sentrum av Kabelvåg, med en avstikker til Galleri Espolin i Storvågan, og en annen avstikker til Nordnorsk kunstnersenter (NNKS) i Svolvær.
Kunstfestivalens visjon er å skape møter mellom kunst og sted som gir mennesker kunnskap om seg selv og den verden vi lever i. Denne visjonen er det i 2022 opp til den italienske kuratorduoen Francesco Urbano Ragazzi å fylle med innhold. De har derfor utfordret de 37 inviterte kunstnerne til å fortelle historier.
Kunstnerne har selv kunnet velge hvilke historier de vil fortelle. Et felles startsted er boken «Fantasmagoriana» som er en samling tyske spøkelseshistorier fra 1812. En vennegjeng, som i 1816 satt isolert i Villa Diadoti ved Genévesjøen i Sveits, leste historiene sammen og utfordret deretter hverandre til å skrive nye historier for å skremme hverandre. Ut av dette kommer Mary Shelleys (1797-1851) «Frankenstein» og John Polidoris (1795-1821) «Vampyren». Disse er sagt å ha hatt stor betydning for utvikling av den litterære fantasy-sjangeren – og dermed historiefortelling – i vårt moderne underholdningsunivers.
Årsaken til den litterære vennekretsens isolasjon i Sveits er det store utbruddet til vulkanen Tambora i Indonesia året før (1815). Asken fra vulkanutbruddet fører til midlertidige, men tydelige endringer i klimaet, først i Asia, så i Europa. Det regner mye mer enn normalt og det er uvanlig kaldt, noe som fører til dårlige avlinger og hungersnød i begge de to verdensdelene, og 1816 blir kalt året uten sommer. I tillegg brøt det ut en kolera-pandemi i India på grunn av klimaendringene, og den spredte seg til store deler av Øst-Asia og vestover til Middelhavsområdet.
Historier som rød tråd
Det er likhetstrekk mellom 2022 og tiden rundt året 1816, med klimaendringer og pandemi. Alle omveltende perioder i verden, enten de kommer som følger av naturlige hendelser eller menneskelig aktivitet, bidrar til nye kapitler i vår felles historie.
Kuratorduoen har gjort et poeng av utviklingen i verdenshistorien i planleggingen av LIAF 2022. Uten at det nødvendigvis har noen direkte plass i utstillingene danner det et betydningsfullt bakteppe. Og historiene som fortelles i utstillingene kan like godt være hentet fra virkeligheten, eller hentet fra eldgamle myter og folkelige fortellinger – og være skapelser av ren fantasi.
Årets kunst presenteres i bygninger tydelig preget av tidligere bruk. Dette tilfører kunstverkene ekstra dimensjoner, og opplevelsen av kunsten blir ladet av hva rommene tidligere har vært brukt til. Det er også en form for politisk korrekthet, og det argumenteres med gjenbrukstanken og å sette minst mulig klimaavtrykk.
Den belgiske kunstneren Marianne Berenhaut stiller ut skulpturer i det tidligere fengslet i Kabelvåg, som under LIAF har fått tilnavnet «Den forhenværende rettssal». Fengselet tjente som rettslokale under 2. verdenskrig og flere hundre lærere ble dømt for å motsette seg den tyske okkupasjonsmakten, og dermed internert i Kabelvåg. På samme tid satt Berenhaut i konsentrasjonsleir på kontinentet i krigsårene. Hennes skulpturer laget av gamle klær og søppel har groteske og sønderrevne menneskelige trekk, og oppleves som et opprivende minnebilde over menneskelig lidelse.
Marianne Berenhaut, Poupées poubelles: Homme assis et deux chaussures, 1971 – 1980. Foto: Kjell-Ove Storvik / LIAF
Lokal lyd og vannmaling
Både tid, teknikk og uttrykk skiller Kirstine Colban Aas sine akvareller med motiver fra Kabelvåg tidlig på 1800-tallet, fra Tine Surel Langes lydverk «My Favourite Places» (2022). Begge kunstnerne er født i Bø i Vesterålen, like nord for Lofoten. Colban Aas levde og arbeidet i Lofoten for nesten 200 år siden som kartograf, og bidro til å kartlegge Lofot-øyene. Hun tegnet perspektiviske kart og var ansett for å være svært dyktig i sitt fag. Hun var samtidig en anerkjent kunstner, og hennes akvareller fra 1809 og 1810 er utstilt i Nordnorsk kunstnersenter sitt galleri. Motivene fremstiller prestegården i Vågan og dens omgivelser fra to ulike vinkler.
Kirstine Colban Aas, "Prestegård ved Kirkvågen", 1809, akvarell. Foto: Museum Nord/Lofotmuseet
Surel Lange er komponist og lydkunstner med Lofoten som sin base. Hennes flerkanals lydverk kan oppleves i korridorene til «Den hjemsøkte skolen». Surel Lange kaller lydverket et lydlig portrett av sine favorittsteder i Lofoten, og det veksler mellom at hun forteller om stedene hun besøker (som gjerne er helt andre steder enn der turiststrømmen på øyene befinner seg) og opptak av lyder i naturen som omgir henne; og jeg kan høre vind og hav, stillhet og måker fra høyttalerne.
Tine Surel Lange, "My Favourite Places", 2022, flerkanals lydverk. Foto: Kjell-Ove Storvik / LIAF
Colban Aas’ gamle akvareller er et kunstnerisk uttrykk, og representerer samtidig en form for historisk dokumentasjon. Surel Langes lydkunst viser derimot en moderne dokumentasjonsform. Til sammen blir dette god formidling av historier fra øygruppen.
Manipulasjon og sårbarhet
Den gamle barneskolen i Kabelvåg er hovedarena for LIAF 2022. I de to bygningene finner vi både «Museum under destruksjon» og den tidligere nevnte «Den hjemsøkte skolen». Begge byggene skal rives når LIAF er over, og her finner jeg noen av festivalens mest spennende kunstprosjekter. Kunsten fyller de mange rommene i skolen, og det gjenværende inventaret og læringsmaterialet har fått nytt liv som del av kunstverkene.
Den Los Angeles-baserte kunstneren Jennifer West fyller «Museum under destruksjon» med installasjonen «The Social Imaginary» fra 2022. Her er film, video og skulpturelle kinetiske arbeider montert i fire ulike rom. Utgangspunktet for West har vært rivningen av Los Angeles County Museum i 2020, og slik dannes en direkte parallell til det rivningsklare skolebygget.Jennifer West, The Social Imaginary, Foto: Kjell-Ove Storvik / LIAF
I Wests installasjon er en eksperimentering og manipulering av filmmediet. Hun lar fysiske objekter og kjemiske substanser påvirke negativene i sine 16 mm- og Super 8-filmene før de digitaliseres. Resultatet er filmer som danner fantasmagorier – fantasibilder – som forteller reelle historier, men likevel i et manipulert språk. Spredt i mange rom og presentert på vegger, vinduer og på skjermer opplever jeg at kunstneren peker på den informasjonsstrømmen vi lever i. Hvor lett vi opplever det er å manipulere fakta både i redaktørstyrte medier og frie sosiale medier. Vi kan få presentert en nyhetssak som sannhet, med bilder og en reporter som forteller om hva som har skjedd, og det hele framstår troverdig. Helt til noen avslører det hele som fake news og ren propaganda.
Den Berlin-baserte italienske kunstneren Tomaso De Luca viser to filmer og tre installasjoner i garderobene utenfor gymsalen i «Den hjemsøkte skolen». Hans «Desperate Times» og «Hard Buttons (girlfriends’ room)», samt «Buchstabieren», «Gang» og Pile» er alle verk laget i 2022, som forteller om, eller er laget som ulike typer feller. Feller som enten er ment å skremme, fange, skade eller drepe. Jeg opplever det som svært relevant at akkurat disse kunstverkene er plassert i skolens garderober. Rom som for mange kan knyttes til nakenhet og sårbarhet – rom som for mange barn og ungdommer i dag oppleves som vonde og utfordrende å være i. Mange barn og unge – voksne også, for den saks skyld – opplever et stort fokus på kropp og (manglende) vellykkethet. Når hen kan oppleve å bli tatt bilde av i garderoben, når hen er på sitt mest sårbare, og nakenbilder havner på ulike sosiale medier, oppleves skammen som så stor at mange føler at livet er ødelagt. Her lager Tomaso De Luca feller som kan være umulige å unngå – for alle.
Tomaso De Luca, "Gang", 2022, skulptur i tre. Foto: Kjell-Ove Storvik / LIAF
Symfoni fra solen
Ute i skolens lekeområde står to gamle sklier. Her ligger to solcellepaneler som genererer strøm til en medieenhet og elektriske signaler forvandles til lyd og spilles av via høyttalere. I dette lydverket til britiske Haroon Mirza, «Message from a Star (Solar Symphony 12)» (2022) er lyden, og dermed hele kunstverket, helt avhengig av sollyset for å fungere. Lyden jeg hører blir til når de elektriske impulsene tiltar og avtar i intensitet i takt med lyset, og framstår tilfeldig og uten plan. Det er ikke musikk i tradisjonell betydning, men elektriske signaler som prosesseres av en modulator.
Haroon Mirza, Message from a Star (Solar Symphony 12), 2022, stein, fotovoltaiske paneler, skreddersydd medieenhet som produserer 4-kanals elektriske signaler, høyttalere. Foto: Kjell-Ove Storvik / LIAF
Lydfrekvensene er harmonier av 111Hz, og kalles en «hellig frekvens» i miljøer som forsker på megalitter (f.eks. Stonehenge i England) og neolittisk (steinalder) arkitektur fordi frekvensen knyttes til astronomiske beregninger og kultisk bruk. Jeg får en følelse av at de elektroniske lydene virkelig formidler en beskjed fra en stjerne, vår sol, i et for meg uforståelig, morseaktig språk. Selv om lydbildet ikke er en vakker klassisk symfoni, opplever jeg en form for andektighet mens jeg står der og lytter under Lofot-solen. Etter hvert som dagene blir kortere i løpet av september (og antall timer med dagslys bli færre) vil symfonien bli kortere og kortere. Kanskje kan det tolkes som et bilde på at vi må lytte mer konsentrert til universets beskjeder.
I et av klasserommene i den nærliggende skolebygningen har Haroon Mirza et annet kunstverk som også er av avhengig av sollyset. «Light Work xliv» (2022) er streker av led-lys i flere firkanter på gulvet, som rammer inn en mosegrodd stein. Det hele minner om en stilisering av steinringene vi kjenner fra steinalderkulturene, med den virkelige steinen plassert der som et samlingspunkt. Begge kunstprosjektene til Mirza blir for meg en påminnelse om vår avhengighet av solen. Vi er prisgitt at naturen er i balanse. I dag ser vi ut til å ha glemt kunnskapen om dette, mens for tidligere generasjoner var dette en selvfølge.
Haroon Mirza, Light Work xliv, 2022, COB LED tape, ståltråd, aluminium, kobber-tape, PWM modulator. Foto: Kjell-Ove Storvik / LIAF
Svarthvitt og fargesterkt
I Galleri Espolin foregår flere «samtaler». I «Solmuseet» – som kuratorduoen har døpt galleriet til under LIAF – blir Espolin Johnsons kunst en konstant som utfordrer samtidskunsten som i noen uker flytter inn i galleriet, og inviteres til samspill med den gamle mesteren. Kaare Espolin Johnson (1907-94) var en kunstner som gjennom store deler av sitt liv oppholdt seg i Lofoten. Han er kjent for sine svarthvite grafiske verk med motiver fra det karrige og strevsomme livet til kystbefolkningen og fiskerne i Nord-Norge, og malerier med motiv fra folketro og myter.
Flere av kunstnerne som stilles ut i «Solmuseet», har tatt utgangspunkt i den samiske skapelsesmyten «Solsønnens frierferd», som forteller om samefolkets opprinnelse. Hos botswanske Thebe Phetogo sine fire malerier i serien «Batsatsing/How To Move A Mountain» (2022) tar han utgangspunkt i skapelsesberetninger og myter om solguder fra hans hjemland, og viser stiliserte mennesker, fjell og soler. To av Phetogos malerier domineres av en intens grønnfarge, mens de to andre – tilfeldig eller ikke – referer til bruken av gul, blå, grønn og rød i samiske kofter. I det samme rommet i museet henger Espolin Johnsons «Lappens drøm/Barndomsminne fra Finnmark» (1935), som er et bilde som viser et menneske i et drømmeaktig og harmonisk landskap med mennesker omgitt av blomster, trær og reinsdyr, og som kontrasteres av skikkelser som danser vilt rundt et stort bål i natten.
Et annet vellykket møte med Espolin Johnson er Rimaldas Viksraitis serie med svarthvite fotografier fra perioden 1978-2008. Der Espolin Johnson lagde grafikk av hverdagslivets strabaser, fotograferer Viksraitis hverdagen til folk på den litauiske landsbygda. I fotoserien «At the Edge of the Known World» er motivene en blanding av øyeblikks motiver og dokumentarfoto, og viser mennesker i lek og arbeid. Det enkle og fattigslige livet skildres i et foto av en gammel kvinne i en slitt og skitten kjole, sittende på gulvet mens hun stirrer tenksom framfor seg. Absurd lek skildres i et foto der to unge voksne løper nakne i snøen, mens de trekker en påkledt skapning sittende i en ødelagt barnevogn etter seg. Noen vil kanskje si at det er for opplagt og kan oppleves som en klisje når svarthvit grafikk møter svarthvite fotografier på denne måten. Jeg mener det er vellykket. Fordi tematikken er i samklang. Fordi det noen ganger er godt for øyet og hjernen at estetikken er i harmoni.
Rimaldas Vikšraitis, "At the Edge of the Known World", 1978-2008, fotografi. Foto: Kjell-Ove Storvik / LIAF
-Det er dette som er kunst
Nordnorsk kunstnersenter er omdøpt til «Datasenteret», og inneholder en samling kunstverk – originaler og kopier – samt kuriosa og arkivmateriale, som skal fungere som et konseptuelt kart og et referanseverk for LIAF 2022. For så vidt en god idé, selv om jeg ikke opplever kunstverkene og objektene som interessante nok til å oppfylle tanken om kart og referanser. Det blir snarere en samling tilfeldige ting – og det er kanskje det som er meningen i et kuriositetskammer?
Det er også i Datasenteret jeg finner filmen «Orquestina de Pigmeos» som både setter tonen for LIAF 2022, men som også indirekte kritiserer den som internasjonal kunstfestival. Den New York-baserte filmskaperen Jonas Mekas (1922-2019) forteller i dette klippet fra sin videodagbok i juli 2017 om en reise til Europa sommeren 2017. Her opplever han store byer, kunstmesser, documenta 14, og andre viktige kunstutstillinger. Men det han sitter igjen med som det viktigste han så i løpet av reisen, og som vi får se et klipp av, er hans møte med fire syngende og dansende rumenske kvinner i Madrid. Kvinnene øver til en forestilling de skal ha senere det året, og Jonas Mekas erklærer at dette var det han likte best av alt det han så den sommeren. Det er dette kunst handler om for meg, sier han i filmen. Det var enkelt, rett fram, jordnært, personlig, upretensiøst, ekte.
Perspektiv
Jonas Mekas film bidrar til å sette ting i perspektiv. Selv om kunstverkene på en måte spriker i mange retninger, opplever jeg at kunstnerne har tatt utfordringen til å fortelle historier til seg. Som Lars Laumann fra Brønnøysund, som løfter frem 1980-tallets frykt for sur nedbør, AIDS og becquerel (Helgeland ble hardt rammet av radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken i 1986) og kobler dette sammen med det rystende politiske mordet på Sveriges statsminister Olof Palme i 1986 i sin tekstil/installasjonskunst «What Would Olof Palme Do? (WWOPD)» (2017-2022). Andre fortellinger som løftes frem er mer fabulerende, som Auriea Harwey i det uendelige og svært fredelige videospillet «The Endless Forest», som ble startet i 2005 og fortsetter inn i evigheten. Tomás Kajánek fra Tsjekkia bruker deep fake-teknologi for å gjenopplive en avdød svensk rapper i filmen «Take a Little Peep» (2020), mens Kenneth Goldsmith bruker skrivemaskin når han kopierer allerede skrevne bøker og lager et skyggebibliotek i «Retyping a Library» (2002-2022).
Kunstopplevelsene under LIAF 2022 krever at publikum investerer litt tid for å avdekke lagene med historier for å få utbytte av den. Men her er det også fantastiske vakre opplevelser som appellerer godt til alle sanser, som du bare kan hvile øyne eller ører i og få en umiddelbar opplevelse av. Eksempler er italienske Alessandra Cianchettas tegninger, trykk og foto av landlige og marine kartografier i «A-Z Series: Islands (unlimited)» (2022), og samiske Aage Gaups klebersteinsbyste «Máttáráhkku/Urhode» (1976-81).
Jeg er imidlertid usikker på om jeg klarer å finne den røde tråden til LIAF 2022. Jeg opplever heller at kunsten danner et helt nettverk av tråder hvor historiene som fortelles løper på kryss og tvers. I poststrukturalistisk filosofi fra 1970-tallet beskrives det at en fortelling kan forbinde to andre fortellinger i et uendelig og ikke-hierarkisk nettverk, som rhizomer – jordstengler – der gamle og nye skudd forbindes i samme botaniske rotsystem. Og en historie er ikke bare én historie, men manges historier.
Myter, fakta og fantasi flyter fritt gjennom nettverket, og jeg mener at LIAF 2022 oppfyller sin visjon om å skape møter som gir mennesker kunnskap om seg selv og den verden vi lever i.
