Outi Pieskis utstilling "Selected works" - Festspillene i Nord-Norge 2022

KUNSTKRITIKK
Spor av kvinner

Det henger et flere meter langt bilde på en vegg i Galleri Nord-Norge. Det er satt sammen av en serie fotografier av i alt 47 unike hornluer, eller Ládjogahpir som er det samiske navnet på denne særegne kvinneluen. Hver lue fyller en klart avgrenset firkant på bildets flate. Bakgrunnen er fargesterk: Rosa. Turkis. Rød. Gul. Blå. Grønn. Akkurat som i Andy Warhols fargerike pop art-serie med malerier og silketrykk av Marilyn Monroe.

Outi Pieski, 47 eanemus ohccojuvvon máttaráhkut (The 47 most wanted foremothers), fra 2019 er et verk med en vakker og sterk beretning om enkeltmennesker, kultur og tap.

Bildet til Outi Pieski heter 47 eanemus ohccojuvvon máttaráhkut (The 47 most wanted foremothers). I likhet med hos Warhol, er det altså kvinnen som står i fokus. Og kanskje også kontrasten mellom kvinnens autentiske og private identitet på den ene siden, og offentlighetens, eller majoritetens, oppfatning, blikk og fortolkning på den andre. Jeg vet ikke. Jeg bare assosierer.

Outi Pieski er en finsk samisk kunstner. Hun har laget dette bildet, og alle de andre kunstverkene som tilsammen utgjør årets Festspillutstilling som er kuratert av Anna Kristiansen. Hver av de gamle, bevarte luene i bildet har engang tilhørt et faktisk menneske. I en liten katalog står navnene på flere av dem: Kriistina Guttorm, Máhtte Risten, Elen Marit Olsdatter Erke. Hvem var de alle sammen? Hva slags liv levde de? Hva ble tatt fra dem?

Djevelens verk

Den tradisjonelle Ládjogahpir, eller hornluen som den heter på norsk, blir et symbol for kvinnen og naturen i Outi Pieskis tolkning.

Hornluene var vanlige i bruk for nordsamiske kvinner på 1700- og 1800-tallet i Norge og i Finland. Men luene ble bannlyst av Læstadianismen fordi krumningen på toppen fikk ord på seg for å romme djevelen. Luene ble derfor samlet inn og brent. Outi Pieski har sammen med den finske forskeren Eeva-Kristiina Nylander reist rundt til arkiver, samlinger og biblioteker i hele Europa for å finne historien, fortellingene og sporene. De to samarbeider om et kunst- og forskningsprosjekt med tittelen «Máttaráhku ládjogahpir». Oversatt betyr det omtrent «En formors stolthetslue». Det er fra dette fellesprosjektet at billedmaterialet til deler av denne utstillingen har oppstått.

Kurator Anna Kristensen har plukket fra Outi Pieskis store kunstproduksjon. Selv om det ikke kommer fram av hverken tittel eller program, er det åpenbart at denne utstillingen er tilegnet den samiske kvinnen. Alt vi ser retter oppmerksomheten mot hennes historie, undertrykkelsen hun har blitt utsatt for, og også det som gikk tapt da kristendommen inntok de samiske samfunnene. Sånn som den samiske kosmologien og spiritualiteten. Relasjonen mellom det kvinnelige og naturen. Skytsåndene.

Outi Pieski jobber på et bredt register. Disse mønstrene, basert på et fotografi av en sovende kvinne, minner om en veggtapet. Ládjogahpir rematrieren—Máhccat eatni lusa (Rematriation of a Ládjogahpir—Return to Máttaráhkká), 2019.

Men denne utstillingen peker også på revitaliseringen. På gamle tradisjoner og tenkemåter som får nytt liv. Både tilhørigheten til naturen og revitaliseringen kommer fram i små skulpturelle kunstverk, der nylagde versjoner av Ládjogahpir er fylt med lav. Eller forsiktig tredd ned på en rund stein i hodestørrelse. Utstillingen viser også store tapetlignende grafiske trykk der mønsteret er kvadratiske fotografier av en ung kvinne som ligger hvilende på lyng og lav. Øynene er lukket. Hornluen er på. Noen partier er i svart-hvitt. Andre i svakt rosa.

Vakker kunst, kjent tematikk

Outi Pieski, Ládjogahpir revival.

Outi Pieski er en usedvanlig dyktig kunstner med en særegen og svært variert estetisk stil. Reiser du til Inare i Finland kan du se det fantastisk vakre metallarbeidet hun har laget i Sametingets plenumsal. Hennes store kreative spennvidde kommer til uttrykk i utstillingen gjennom eksempelvis videoverket Guhte gullá (Here to hear) der innholdet formes av dans til musikk av Mari Boine med en besnærende, nesten sakral vokal. Videoen er vakker, spennende og har et gjennomarbeidet formspråk.

Tematisk føyer denne utstillingen seg inn i en lang rekke der tap og undertrykkelse som følge av nasjonal eller religiøs politikk er aksen kunsten dreier rundt. Før i tiden settes opp mot nåtiden. Det tradisjonelle mot det moderne. Samisk identitet mot majoritetssamfunnets ignoranse og likegyldighet. Avmakt mot makt. Parallelt følger dessverre også stereotypier og forenklinger. Både av fortiden, av tradisjonen, av den samiske kulturens innhold, av det omkringliggende samfunnet og av historien.

I tekstene som følger Pieskis utstilling er denne klare dikotomien og forenklingen tydelig til stede. Her står det eksempelvis at i det samiske verdenssynet står likestilling mellom kjønnene sentralt. Ja, mon det. Det er i alle fall såpass mye ubalanse at det synes godt på voldsstatistikken. Spør artisten Erlend Elias fra Tysfjord om hvordan det er å være skeiv i samiske kjerneområder.

Dette betyr ikke at kunstens håndtering og behandling av myndighetenes overgrep og usynliggjøring av en stor og rik kultur ikke har vært og er viktig. Vi må snakke om det, og vi snakker heldigvis også mye om det. Ettersom samisk kunst nå har fått en så betydelig plass, både på den nasjonale og den internasjonale kunstscenen, blir også fraværet av de kritiske og mer komplekse perspektivene i denne utstillingen påtrengende.