Kunstnerportrett - Inghild Karlsen

Inghild Karlsen inspireres fremdeles av havet, folk og ressursene i nord, når hun i 2021 er aktuell med en retrospektiv utstilling som går 40 år tilbake i tid. Den internasjonalt anerkjente kunstneren fra Tromsø er bevisst på at det er i nord hun har sine røtter.

13.04.202108:39 SE KUNST

TETT PÅ KUNSTNEREN
INTERVJUPORTRETT MED KUNSTNER INGHILD KARLSEN

Tekst: Susanne Hætta - forfatter, fotograf, kunstner og frilansjournalist
Foto: Susanne Hætta, Inghild Karlsen, Henie Onstad Kunstsenter, Pikene på broen, Nordnorsk kunstnersenter
Publisert 15.mars 2021 | Se Kunst Magasin nr 01 2021

Et nomadisk kunstnerliv

– I atelieret stoler jeg veldig på det visuelle språket. Jeg begynner uten å vite hva det er.

Det begynte med veven
Inghild Karlsen er en nasjonal og internasjonal kunstnerskikkelse. Hennes verk er innkjøpt av utallige gallerier og kunstsamlere, og hun står for markante, store og ofte omdiskuterte kunstverk i offentlige rom. I vinter har hun stilt ut på Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær, og Henie Onstad Kunstsenter viser hennes filtinstallasjon Våre indre beist (2016) og campingvogninstallasjon Outdoor/Indoor fra hennes deltakelse i kunstbiennalen i São Paulo, Brasil i 1994. Til sommeren er hun aktuell med en soloutstilling på Sámi Dáiddaguovddáš i Karasjok og i oktober åpner hun en stor retrospektiv utstilling på Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal. I den forbindelse jobber Karlsen med materiale til en kunstbok som utgis på forlaget Skira.

– Man må ikke være så dum at man trekker frem de siste kunstprosjektene, fordi man synes de er mest interessante. Jeg må gå langt tilbake i livet mitt, smiler hun.

Vi møtes i Inghild Karlsens atelier sør på Tromsøya, i det tidligere tuberkulosehospitalet, som nå er Troms Fylkeskultursenter. Her hersker det stillhet og ro. I Karlsens arbeidsrom ligger bein, stein og andre ting samlet inn fra naturen. Det minner meg om skattene ungene kommer hjem med etter en fjæratur; et vitne om både ambisjoner og en uendelig nysgjerrighet.

Inghild Karlsens har sitt andre atelier i Oslo, der hun egentlig bor, men nå har hun rømt til Tromsø for en periode på grunn av pandemien. Er det ikke det vi alle gjør eller ønsker å gjøre i vanskelige tider; søker oss tilbake til det som dypest sett er hjem. For Karlsen er hjemme i Tromsø, byen hvor hun ble født for snart 70 år siden. Kunstutdanningen begynte hun på i hjemfylket.


Inghild Karlsens Lyttemalerier og installasjonen Avstøpninger av hval- og selbein i bronse og kinesisk lakk på polygon i utstillingen «Lott/Lotto». Foto: Kjell Ove Storvik / Nordnorsk Kunstnersenter.

– Jeg startet med tekstil og gikk først ett år på husflidskolen i Målselv, og lærte veving. Det var fint å ha i bunn, jeg lærte mye der, sier Karlsen.

Kunstnerskapet til Inghild Karlsen begynte på 1970-tallet, midt i hippietida og en bølge av nostalgi og lengsel etter røttene. Hun var tidlig en opprører og var en av fire studenter som sluttet på dagen etter to år på den daværende Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Gruppa protesterte mot at de ikke fikk gjøre det de ville. Det førte til en ny og betydningsfull mulighet for den unge kunstneren.

En hospitantplass på billedvevlinja på lærerhøyskolen i Oslo ga Karlsen rom for å gjøre nettopp hva hun ville. Deretter gikk hun videre til Kunstakademiet i Bergen, en institusjon i opposisjon til akademiet i Oslo. 

Fant seg selv i Bergen
– I Bergen oppdaget jeg filten, et materiale som tillot meg å jobbe raskt og tredimensjonalt, i motsetning til vevingen, som er meditativ og streng, forteller Karlsen.­

Våre indre beist, 2016, inngår i Henie Onstad-samlingen og stilles nå ut i tre år. Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter

– Vi studenter sto veldig fritt, men hadde få fasiliteter. Studentene var i opposisjon til de klassiske materialene og teknikkene, som for eksempel marmor, så vi fant tilbake til gamle teknikker som kunne passe til formen og innholdet. Det løsnet og jeg fant min egen stemme i Bergen, sier Karlsen, som i tiårene etter har stadig kommet tilbake til filt i sine verk og installasjoner.

Inghild Karlsen debuterte i 1979 på Høstutstillingen og Unge Kunstneres Samfunn, der hun i sistnevnte viste fugleskremsler av filt i kasser med jord. Fugleskremslene førte til at hun ble kjent over natta da hun satte dem opp på ei sørlandsøy i 1983.

 – Min motivasjon var å se hvordan vær og vind forandret skremslene.

Karlsens monumentale installasjon skapte stor ståhei i lokalmiljøet, og da alle skremslene ble saget ned en natt, ble hun for alvor kjent i kunst-Norge. Det førte henne, direkte eller indirekte, til et av høydepunktene i kunstnerlivet: et gjesteatelieropphold på PS1 i New York, der Karlsen tilbrakte ett år fra 1984 til 1985.

– Jeg gjorde ingenting med filt i New York. Jeg ønsket ikke å bli låst til filten, men brukte tiden på å finne andre materialer å jobbe med, forteller Karlsen.

– Undergrunnen interesserte meg. Jeg koblet det jeg kom fra, til dit jeg kom. Manhattan er omtrent like stor som Tromsø, men i Tromsø hadde vi verken undergrunn eller tog, sier Karlsen, og forteller at hennes tid i New York resulterte i prosjektet Metro.


Bilde av installasjonen Outdoor/Indoor stilt ut
på São Paulo biennalen i 1994. Foto: Inghild Karlsen



– Et annet høydepunkt for meg var biennalen i São Paulo i 1994, der jeg fikk privilegiet med å bo og jobbe i et eget atelier et halvår. Jeg fikk satt opp den første fiskehjellen min og jobbet også med performance.

– Det var utrolig spennende å jobbe med brasilianerne, og de ble et fantastisk nettverk for meg, sier Karlsen.

Prosjektets navn, Outdoor/Indoor, inneholder et skjelett av en campingvogn Karlsen bygget opp. Det er et av hennes mest kjente verk, som inneholder bein fra sjødyr.

Nordområder er nærområder
Selv om Karlsen har jobbet i hele verden og vært reisenomadisk, som hun selv sier, kommer hun stadig tilbake til nordområdet, både fysisk og i tematikken hun har valgt å behandle kunstnerisk.

– I den tida vi er inne i nå, er de internasjonale møtene vanskeligere å vedlikeholde, og derfor må vi ikke glemme nærområdene våre, sier Karlsen.

Hun fremhever det nordiske samholdet fra 1970- og 80-tallet, som hun ønsker kunstnerne skal finne tilbake til i dag.

– Da var det et veldig godt nordisk samarbeid, og her i nordområdene er jeg livredd for at det skal spisse seg til mellom finske, samiske, norske og andre kunstnere. Vi står sterkere om vi lar disse møtene styrke oss, mener Karlsen.

– Vi har alltid levd flerkulturelt i nord, og derfor er jeg redd for at man skal bygge opp vanntette skott. Jeg håper inderlig vi kan utvikle noe sammen, sier Karlsen, som tidligere har jobbet i samiske områder og med samiske institusjoner, og liker spenningen og det fruktbare i forskjellene mellom folkegruppene i nord.

Hvalkranier og selbein
Et vidt spenn i materialer og uttrykksmidler er betegnende for kunstnerskapet til Inghild Karlsen. Hun var tidlig ute med å utvikle performance- og installasjonskunsten i Norge, har jobbet med scenografi, skulptur, fotografi, maleri for å nevne noe, både for utstillinger og kunst i offentlige rom.

Vågehvalens hodeskalle i utstillingen «Lott/Lotto». Foto: Kjell Ove Storvik / Nordnorsk Kunstnersenter.

Utstillingen «Lott/Lotto» som Karlsen viste på Nordnorsk Kunstsenter i Svolvær frem til januar i år inneholdt både avstøpninger av hval- og selbein, samt verk i filt og andre materialer, maleri og trykk. Hav, sjø og kyst går gjennom kunstnerskapet, og plasserer således Inghild Karlsen i en regional, nordnorsk dimensjon, og samtidig i en temamessig internasjonal trend som handler om klima og global oppvarming.

– Jeg er et typisk bymenneske, og har aldri bodd på landet. Jeg har ikke kunnskapen og energien til å bevege meg i naturen, men henter enormt med inspirasjon i naturen, om jeg blir tatt med ut i den. Jeg forsto i 1983 at vi trengte flere skremsler, for eksempel mot oljeboring i Lofoten, som det faktisk var snakk om allerede da, sier Karlsen.

– Kysten driver meg, havet driver meg, klimaet driver meg. Jeg vil ikke settes i bås, men det er disse temaene jeg er opptatt av. Hva gjør kongekrabben nå, hvorfor får ikke kystbefolkninga drive selfangst og hvalfangst når det er nok å fangste på? spør Karlsen. I fjor, like før nedstengningen av landet, var hun invitert til Barents Spektakel i Kirkenes, der hun skapte installasjonen Epoch of the crab / Krabbetid.

Solide røtter i nord
Lange filtskulpturer henger på veggen bak Inghild Karlsen i atelieret. Jeg fotograferer henne omkranset av sine gråtekoner, mens formiddagslyset svinner, og snøfnuggene begynner å danse utenfor de trekkfulle vindusrutene.

Hva betyr det for en kunstner å være en del av en regional, lokal, nasjonal og internasjonal kunstscene?

– Røttene mine er her. Jeg er en kunstner som liker å se på det som er utenfor meg selv. Forskjellige kunstnere forteller hvordan de selv har det, spesielt menn, men det har aldri interessert meg så mye. Det jeg er, vises uansett i kunsten. Jeg er interessert i det jeg møter der jeg er.

– Det var ingen utdannelse her i nord, eller utstillingssteder da jeg begynte som kunstner. Som festspillkunstner i Harstad i 1989 møtte jeg kulturfolkene i nord. Da først følte jeg at jeg ble jeg en del av denne scenen, fordi jeg møtte de samiske og norske kunstnerne i landsdelen der.

– Når jeg kommer opp hit, så ser jeg ting på enn annen måte, og når jeg kommer tilbake til Oslo, filtrerer jeg det. Teknikken er blant annet fotografi, selv om jeg sjelden tar fotografier med i produksjonene. I fotografiene kan jeg se detaljene i etterkant. Det blikket har man ikke ellers, for jeg går ikke rundt med kamera i Oslo eller i Tromsø, sier Karlsen.

– Stol på det du selv ser
Det siste årets pandemi er dessverre like internasjonal som kunstverdenen. Utstillinger har blitt utsatt, prosjekter har blitt satt på vent og mye har forandret seg radikalt. Men endelig skal Inghild Karlsen reise igjen; i juni skal hun til Karasjok og gleder seg til å jobbe og være i lokalsamfunnet i forkant av utstillingsåpningen på Sámi Dáiddaguovddáš i juli.

– Man får for lite kontakt med publikum om man er til stede bare på åpninga, så det meste av kontakten med publikum får man på et sted før åpninga. Den kontakten betyr veldig mye for meg, sier Karlsen.

Hvordan begynner man på et kunstverk?

– Det er ulike måter. I det offentlige rom kan ikke publikum velge å ikke se. I en utstilling må man aktivt velge å gå inn. I offentlige rom må mye være bestemt på forhånd, fordi man trenger arbeidskraft til å få det gjennomført, men i gallerirommet kan du gjøre mer personlige ting. I atelieret stoler jeg veldig på det visuelle språket. Jeg begynner uten å vite hva det er. Så tenker jeg på hva er det jeg gjør her; hva er problematikken og hva betyr dette? Jeg har malt mye de siste årene, men kunne ikke vise det før jeg forsto hva det er, smiler Karlsen.

Før vi går ut for å fotografere Karlsen foran ett av de offentlige utsmykningene hun har gjort i Tromsø, De syv musene og teatermaskottene (laget med Bo Bisgaard), foran Hålogaland Teater, avslutter hun med et nikk inn i fremtida.

– Ta det du finner og gjør det beste utav det. I dataalderen er det spesielt viktig; om du gjør feil eller skjelver på hånda når du maler, er det en styrke. Da er det åpenbart at kunsten er menneskeskapt. Stol på det du selv ser, ikke det som er, avslutter Inghild Karlsen.

Foto: Mikhail Slavin / Pikene på broen
Inghild Karlsen møter publikum i sin utstilling E
, click to open in lightbox

Relaterte artikler