L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Bodø Biennale 2020 setter linjer i bevegelse

Bodø Biennale er festivalen som insisterer på at visuell kunst og dans kan gi publikum nye erfaringer av Bodøs byrom, og gi tankefulle perspektiver på en by i hastig utvikling.

15.10.202000:00 SE KUNST

BODØ BIENNALE 2020 - FESTIVAL FOR VISUELL KUNST OG DANSEKUNST 3. – 6. SEPTEMBER
Tekst: Amalie Marie Selvik – Se Kunst Magasin. Foto: Amalie Marie Selvik - Dan Mariner/Bodø Biennale.
Publisert 15.oktober 2020 | Se Kunst Magasin nr 03 2020 


REPORTASJE
SETTER LINJER I BEVEGELSE

I kveldsmørket, et stykke utenfor sentrum, bød "Hyper Hidro Sissy" på en av biennalens mest forunderlige opplevelser. I en skråning på baksiden den gamle svømmehallen i Rensåsparken er det fuktig og mørkt, og publikum sitter på paller nær svømmehallens hvitmalte murvegger. Det drypper og sildrer vann fra hageslanger festet i trærne, og bladverk, greiner og røde rognebær lyses opp av lyskastere som skaper en lun stemning i regnet. Sangere ikledd glinsende sorte forklær i lateks vandrer mellom trærne, stopper opp og synger vakkert. Hyper Hidro Sissy, laget av performancekunstner Alice Slyngstad som et bestillingsverk til Bodø Biennale 2020, var satt til en skråning de færreste oppsøker, men som nå ligger midt et område i utvikling. Her skal den tomme svømmehallen bygges om til ny helårs konsertscene og et fast festivalkontor for Parkenfestivalen – og området skal i fremtiden vrimle av musikkelskende publikum og spennende kulturopplevelser. 

Anna Sigmond Gudmundsdottir sine monumentale malerier i galleriet til Stormen kunst/dáidda. Foto: Amalie Marie Selvik
På veggen over bokreolene
Bodø sentrum gjennomgår store estetiske endringer; ny arkitektur, nye byrom, parker og boligstrøk. De raske endringene er inspirasjonen til festivalkunstnerne Kay Arne Kirkebø, Anna Sigmond Gudmundsdottir og Grethe Irene Einarsen i sine kunstprosjekter i biennaleutstillingen i Stormen kunst/dáidda, Stormen bibliotek og Bodø kunstforening. Biennalens kunstvandring tar publikum med til Stormen kunst/dáidda der Anna Sigmond Gudmundsdottir sine to monumentale malerier er som et møte med to fargerike brutale betongvegger. I tykke massive lag av maling på lerret, med mye struktur og tynne streker, er Gudmundsdottirs En gave til sønnens ene arm (2020) og Løpende hund (2020) to abstrakte motiv der mye skjer på kryss og tvers. Hun har tatt utgangspunkt i landskapsopplevelser i Bodø og bearbeidet det i sin hukommelse, slik at det blir til minner som igjen tar form på hennes lerreter. 

Hver millimeter med endring i tegningene skaper bevegelse i animasjonen "Den siste endring" av Kay Arne Kirkebø.
Foto: Amalie Marie Selvik

I sterk kontrast er Kay Arne Kirkebø sin håndtegnede videoanimasjon Den siste endring (2020). Her har Kirkebø tegnet med presise linjer, vinkler og konstruksjoner utført i blyant og linjal med stødig hånd. Animasjonen projiseres rett på veggen i 2. etasje i Stormen bibliotek. Kirkebø arbeider med klassisk håndtegnet animasjonsteknikk, hans nye animasjon består av 5000 tegninger hvor han har latt seg inspirere av den stramme arkitekturen og byplanen i Bodø. Mens vi observerer de flimrende strekene i stadig utvikling på veggen over bokreolene sier kunstneren at han er svært fornøyd med å vise animasjonen i det store biblioteket. 

- Plasseringen skaper stor kontrast til bibliotekets moderne arkitektur med åpne rom, vinkler og stillestående rader med bokreoler. Her er det mange ståsteder som gir forskjellige opplevelser av animasjonen i rommet. Min film er hele tiden i bevegelse på veggen, mens folk sitter stille og leser mellom bokreolene. Det gjenspeiler kanskje det at mange kanskje ikke tenker over at ting i Bodø endrer seg så fort, forteller Kay Arne Kirkebø. 

Grethe Irene Einarsen, Resiliens, fotografi i Bodø kunstforening. Foto: Amalie Marie Selvik

Tilpasningsdyktig ungdom
Kunstvandringen går videre til Bodø kunstforening hvor fotograf Grethe Irene Einarsen forteller at hun i sin utstilling «Reminisens – Resiliens» er opptatt av ungdommens tilpasningsdyktighet (resiliens) og tøffe tilværelse i møte med dagens samfunnsutvikling.
- Det å bli invitert til å ta stilling til tematikken med Bodø by i utvikling, gir meg derfor en mulighet til å bidra med å si noe om konsekvensen av sentraliseringen som nå skjer i Nordland. All satsningen som skjer i Bodø påstås å komme hele Nordland til gode. Men jeg ser ikke det. Jeg bor i Narvik hvor kreative fag på den videregående skolen legges ned og ungdom tvinges til å flytte langt vekk fra hjembyen sin om de vil studere disse fagene. Mitt hovedverk Resiliens (2020) viser derfor sinte ungdommer stående på flyplassen i Bodø og diskret viser fingeren. 

- Når så mange ting legges til Bodø – blir Bodø en kannibal. Det er gigantomani! Er det det vi ønsker? Det er mitt spørsmål.

Dansegruppen Landing, Flytende landskap, i gågata. Foto: Amalie Marie Selvik

Myke linjer mot hard asfalt
Flere av kunstprosjektene i biennalen skjer blant folk utendørs. I "Flytende landskap" beveger de fire danserne i gruppen Landing seg gjennom ulike byrom med lange lianer i grå tekstil. De lager hauger av avlange bøyde formasjoner av tekstil-lianene og gir oppmerksomhet til hver forhøyning, rekkverk, kumlokk og lyktestolpe. Deres bevegelser er langsomme og gjør at detaljer i omgivelsene mykes opp av myke linjer mot hard asfalt utenfor Glasshuset, eller i gågata ved biblioteket.

I konteineren til Prosjekt 67 vises filmer av kunstneren Ingrid Torvund på Rådhusplassen. Foto: Amalie Marie Selvik

På den nye Rådhusplassen står en spesialdesignet svart konteiner med store vindusflater. Dette er Gøran Moyas mye omtalte temporære visningsrom Prosjekt 67. En gedigen LED skjerm viser kontinuerlig Ingrid Torvunds kritikerroste og fascinerende filmserie; Magic blood machine (2012), When I go out I bleed magic (2015) og I found you under earth under blood (2019). Med egne høretelefoner kan ungdommene som henger på Rådhusplassen, og alle andre forbipasserende, koble seg opp til lydkilden gjennom egne mobiltelefoner, og la seg drømme bort i Torvunds fortryllende fortelling om underlige vesener som ferdes i dype skoger. Ikledd broderte kostymer gjennomføres merkelige ritualer med lysende krystaller og blod. Moya opplyser at Prosjekt 67 har fem ulike kunstprosjekter på programmet som skal presenteres ulike steder i Bodø og nærområdet. Etter biennalen skal Prosjekt 67 videre til Lofoten. 

Foto: Amalie Marie Selvik

Film i kjøpesenteret

Inne i Glasshuset vises den nye filmen Centarium (2020) til Bodøkunstneren Aleksander Johan Andreassen. Under biennalen vises den døgnet rundt på en stor TV skjerm utenfor bokhandleren Norli, blant bursdagskort og bøker på salg. Handlingen i filmen foregår inne i et typisk norsk kjøpesenter hvor en forbløffet renholder oppdager en utstillingsdukke som våkner til live om natten. Forvirret beveger dukken seg rundt i kjøpesenteret og stotrer frem salgs-kampanjer, «kjøp tre for to», mens renholderen ytrer sin engstelse for de teknologiske innretningene som gradvis invaderer mennesket i hverdagslivet; «før vi vet ordet av de blitt integrert i oss». Han oppfordrer derfor ulike mennesker på kjøpesenteret til å lukke øynene og bruke sin taktile sans for å beskrive en liten gjenstand han legger i hånden deres. «Det er synet som gir opplevelse av form. I mørket har vi derfor vanskeligheter med å kjenne igjen gjenstander gjennom kun berøring». 

Direkte fra London
Atelier NŌUA omfavnes derimot dagens teknologiske muligheter, for å skape et menneskelig nærvær som knytter Bodø og London sømløst nærmere hverandre. NŌUA har fokus på fotografi og inviterer stadig til prosjekter med kunstnere som utfordrer grensene for foto som medium og uttrykk. I Mirror Mirror er kunstneren Tom Lovelace lokalisert i sitt studio i London med sine to døtre, mens publikummet befinner seg i gallerirommet til NŌUA. Tilkoblet webkamera projiseres Tom på en stor tekstilskjerm og en liten monitor på gulvet. Tom (og døtrene) hermer etter de besøkendes bevegelser i Atelier NOUA hvor rommet er delt i to med svart tekstil drapert over fotostativer, formet som silhuetter av en fjellkjede. Publikum deltar i en live, interaktiv installasjon mellom London og Bodø – og velger selv hvor mye bevegelser som Tom får leke med. Som takk for interaksjonen gir Tom deg et sorthvitt landskapsfotografi når du går. 
Publikum i Atelier NŌUA i samhandling med Tom Lovelace i Mirror, Mirror. Foto: Amalie Marie Selvik

Tom Lovelace i sitt studio i London. Foto: Dan Mariner

Kunstnersnakk mellom Maria Landing og biennalekunstnerne. Foto: Dan Mariner

Å utforske ikke-steder
I lørdagens kunstnersnakk i Stormen konsertsal er koreograf Maria Landmark interessert i å løfte frem kunstnernes tanker om arbeidsprosessen bak et ferdig kunstverk som publikum møter. Hun spør derfor Kay Arne Kirkebø, Alice Slyngstad og danser Venke Marie Sortland i Landing om hvordan de har jobbet med rom og sted? Performancekunstner Alice Slyngstad forteller at hen er opptatt av å sette fokus på kroppen i møte med omgivelsene, og jobber derfor mye med å høyne sanseligheten gjennom for eksempel å bruke nervøsitet aktivt i arbeidet. 

- Jeg har tatt for meg en skråning bak den gamle svømmehallen i Rensåsparken. Det er ingenting spesielt med denne skråningen. Parken er en helt vanlig park, hverdagslig uten spektakulære elementer. I denne skråningen har jeg arbeidet med å tilføre elementer som vann, lys og bevegelser som utforsker vegetasjonen, kvist og gress. 

Kay Arne forteller at han utforsker tegning i bevegelse. Hans interesse for animasjon er å gå fra stillbilder av ferdige tegninger til å sette linjen i bevegelse. Venke Marie Sortland forteller at i Flytende Landskap er lianene i tekstil et virkemiddel for å bryte de urbane, stive og formelle gatestrukturene. 

- Vi er opptatt av å gjøre rom annerledes, for å gi nye opplevelser til folk. Vi sperrer ikke veien, men respekterer at folk skal få gå dit de skal. Kanskje må de bevege seg rundt, eller over oss for å komme frem. Men mest av alt jobber vi mye med publikumsmøtet. Å opprettholde undringen i de første fem minuttene når folk først oppdager oss, før de konkluderer med at det vi gjør er ‘kunst’, og går videre. 

Å invitere til nye erfaringer av det kjente og det ukjente er en fin prosess mot å skape de gode urbane stedene som barn og unge, voksne og eldre trenger. Det gjør også Bodø biennale til en god biennale, poengterer Ellen Sæthre McGuirk i sin åpningstale på Rådhusplassen, og sier videre at «ikke-steder er steder der jeg ikke vil være, det er steder jeg ikke stopper opp, men går forbi. Ikke-steder er for meg steder hvor folk er annerledes enn meg. Men slike ikke-steder kan godt utforskes, for å møte det som er litt annerledes.» 

Les flere aktuelle saker