Artikkel om Arctic Moving Image Film Festival (AMIFF) 2021
Tekst: Hilde Sørstrøm
Publisert i trykket utgave av Se Kunst Magasin Nr. 4 / 2021
BAKGRUNNSHISTORIENE
Selv om konvensjonelle filmer opptar størstedelen av programmet får videokunst, eksperimentell film og tidsbaserte installasjoner spille en helt sentral rolle på programmet til Arctic Moving Image Film Festival (AMIFF) i Harstad.
Festivalsjef, og initiativtaker, Helene Hokstad har siden oppstarten i 2017 hentet inn egne kuratorer til å ta seg av kunstbiten. Videokunsten er ikke nødvendigvis det som trekker mest folk til kinosalene. Det er derfor oppløftende å se hvordan filmfestivalen hvert år uredd arbeider for å gi publikum utfordrende og uventede opplevelser – både i og utenfor kinosalen. Den seriøse satsningen har dessuten gjort AMIFF til en viktig visningsarena for kunstnere i landsdelen.
Kolonialitet
I år, som i fjor, var Kristian Skylstad gjestekurator, og utformet festivalens tema «The New World» og invitert Anders Eiebakke og Hanan Benammar som årets kunstnerprofiler. Sistnevnte med bestillingsverket «Dette er vår kropp». Benammar er en kunstner kjent for prosjekter som gjerne problematiserer politikk og maktstrukturer. I prosjektet i Harstad har hun tatt utgangspunkt i at det i 2021 er 300 år siden den Harstadfødte kolonisten og misjonæren, Hans Egede, inntok Grønland/Kalaallit Nunaat. Resultatet ble fremført som en spesiell og seremoniell seanse der inuittisk kultur og norsk kirkekultur fant sammen i gamle Trondenes Kirke.
Kirkekonsert med inuittisk strupesang av Cynthia Pitsiulak, musikk av Aqqalu Berthelsen, og sang av mannskoret Bel Chorus i «Dette er vår kropp». Foto: Gunnar Holmstad / AMIFF
«Dette er vår kropp» tok form som en kollektiv performance. Ledet av et samariekledt mannskor, og Benammar selv, vandret publikum fra utkanten av Harstad sentrum til Trondenes Kirke. Her ble det kirkekonsert med inuittisk strupesang av Cynthia Pitsiulak, musikk av den Kalaallit elektroniske musikeren og kunstneren Aqqalu Berthelsen, og sang av mannskoret Bel Chorus, orgelmusikk av Maria Daniela Rasch. Hanan Benammar fremførte selv en opplesning av et brev skrevet av en av Hans Egendes etterkommere. Den alvorstunge performancen var ikke uten humor. Merkelige og malplasserte elementer dukket opp ved flere anledninger, for eksempel under denne brevopplesningen der Bell Chorous tidvis ropte ut nordnorske kraftuttrykk som «Pesshysa».
Hanan Benammar leder vandringen med publikum fra Harstad sentrum. Foto: Kristian Skylstad / AMIFF
Performancen endte med et spirituelt ritual utenfor den gamle middelalderkirken. Store brød fra en 3D-printet kopi av Hans Egede-skulpturen som står i Harstad, ble båret av mennene i Bell Chorus, og overført til Benammar som ga brødene videre til Berthelson som igjen ga dem videre til en kajakkpadler. Sistnevnte rodde et stykke ut og plasserte brødene på vannoverflaten.
Først og fremst var «Dette er vår kropp» en tidsriktig oppfordring til å ta et oppgjør med vår kollektive bevissthet omkring norsk kolonihistorie og Hans Egedes ettermæle. Det ambisiøse bestillingsverket til Hanan Benammar understreker at AMIFF virkelig tar kunsten på alvor.
Kollektivitet
Til å lage ett av festivalens kunstfilmprogrammer hentet Helene Hokland også inn kuratoriske krefter fra egen landsdel. Det skulle nesten bare mangle, for i Nord-Norge er interessen for film- og videokunst stor, i alle fall innad i kunstmiljøet. Ruth Aitken og Camilla Fagerli var kuratorer for filmprogrammet «Reject and reclaim» som samlet seks kortfilmer og én spillefilm. De to tromsøbaserte kunstnerne har begge lang erfaring med videokunst i egen praksis og som kuratorer. De forteller at kollektivitet var et viktig tema og utgangspunkt når de satte sammen dette filmprogrammet til AMIFF 2021.
– Det er der jeg og Ruth finner sammen. Vi er interessert i kollektivitet og hvordan det kan gi en handlekraft til å skape endringer sammen, sier Fagerli.
Aitken forteller at Sarah Turners langfilm «Public House» var utgangspunktet for hele programmet.
Sarah Turners langfilm, Public House, 2016, stillbilde.
– Det er en film med mange lag, både visuelt og idé-messig, sier Aitken og forklarer;
– Du kan høre alle stemmene, men de er lagt over hverandre så du får aldri et komplett bilde av hva som skjer. Men du får et inntrykk av historien. Filmen handler om en pub som skal legges ned, eller selges, men samfunnsborgere tar over, og gjør situasjonen til et samfunnsprosjekt der de skaper en møteplass for å oppleve og å skape kultur sammen.
Ruth Aitken forteller at hun introduserte Fagerli for filmen, som igjen introduserte henne for Kirsten Astrups film «Troe og Agtsom / Faithful and Diligent» (2017) og Gair Dunlops film Engineers (2009). Sakte, men sikkert utviklet de to et gjennomtenkt filmprogram som rører ved aktuelle diskusjoner både i kunstverden og samfunnsdebatten.
– Til å begynne med tenkte vi at filmene går i helt ulike retninger, men etter hvert oppdaget vi at det var et veldig interessant forhold mellom dem – spesielt med tanke på agens – og fant flere filmer som passet inn i konseptet. Thirza Cuthands film «Reclamation» (2018) utfordrer for eksempel ideen om agens og hvor komplisert det er både å ha agens og å ta agens. Samtidig byr den også på en svært håpefull og positiv tenkning rundt hvordan vi kan være agenter i vår egen framtid.
Nordland kunst- og filmhøgskole
En av grunnene til film- og videokunst har en sterk posisjon i Nord-Norge er selvsagt Nordland kunst- og filmhøgskole (NKFS) – og bachelorstudiet ‘bevegelige bilder’ som kombinerer kunst og film.
På AMIFF gav et knippe filmer fra bachelorstudentene et godt innblikk i hva som skapes på høgskolen i Kabelvåg i disse dager. Årets avgangskull er lekne og samfunnsengasjerte videokunstnere med føttene godt plantet i kunstfeltets diskurser. For eksempel syntes forholdet mellom menneske og landskap å være et felles interessefelt for flere av studentene som på ulikt vis beveger seg inn i landskapet og gjør det til utgangspunkt for eksistensialistiske refleksjoner.
Utdanningen i Kabelvåg er uten tvil en viktig utdanning. Derfor er det svært skuffende at skolen igjen står i fare for å forsvinne. Utdanningen har nå havnet i en økonomisk skvis mellom staten og UiT Norges arktiske universitet. Kort sagt; UiT vil videreføre utdanningen dersom staten garanterer midler for studieplasser, mens Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (SP) har uttalt at for å sikre statlige midler må høgskolen ha studieplasser ved et universitet. En lei Catch-22. Camilla Fagerli som selv er tidligere student ved NKFS, og var kurator for avgangsutstillingen i 2021, mener dette er en alvorlig situasjon for hele kunstfeltet.
– Det er en katastrofe om utdanningen legges ned. Det er helt absurd med tanke på at Bodø om kort tid skal være Europeisk Kulturhovedstad, uten noen form for høyere kunstutdanning i fylket. Hele landsdelen står fattig tilbake med bare et kunstakademi. Jeg tror at hvis Nordland kunst- og filmhøgskole blir en del av UMAK (Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag, journ. anm) vil det også styrke kunstakademiet sin posisjon innad i universitetet.
Videokunstmiljøet i nord
For Ruth Aitken og Camilla Fagerli finnes det helt klart et filmkunstmiljø i Nord-Norge.
– Det er mange institusjoner og selvorganiserte visningsrom som viser kunstnerfilm, og det er veldig mange kunstnere i Nord-Norge som jobber med film og video. Jeg syns det er vanskelig å svare på om scenen er stor, forholdene tatt i betraktning er den jo det i Tromsø. Kunstfeltet i Nord-Norge er generelt spredt og det skal litt til før man kan snakke om store scener, men det er i hvert fall en sterk og voksende scene, sier Fageril.
– AMIFF har integrert kunstnerfilm som en viktig del av sitt program, og det synes jeg er kjempespennende! TIFF, har den samme muligheten. De har flere samarbeidspartnere som viser mer eksperimentell film på eget initiativ – som er en viktig del av festivalen for mange, men som ikke løftes nevneverdig frem i offentligheten av festivalen selv.
For å kunne utvikle videokunstmiljøet i Nord-Norge enda mer trekker Aitken frem økonomiske mobilitetsmidler på lokalt nivå som et viktig satsningsområde.
- Å kunne reise vil gjøre det lettere å følge med på andre aktører i Nord-Norge. Spesielt i den analoge filmverden er det viktig å kunne møtes for å dele informasjon, men å reise mellom Tromsø og Kabelvåg, Harstad, eller andre steder i Nord-Norge, blir fort komplisert, og dyrt.
Aitken forteller videre at det har utviklet seg et godt videokunstmiljø som strekker seg over landegrensene, og at det finnes et stort nettverk med analoge film-laboratorier, nettopp fordi det finnes mobilitetsstøtte for samarbeider i nordiske og baltiske land. Selv befinner hun seg på residency i Vasa i Finland når jeg snakker med henne på grunn av hennes engasjement i Polar Film Lab i Tromsø, et filmkollektiv startet av kurator og produsent Sarah Schipschack.
– I tillegg til Polar Film Lab i Tromsø, og denne i Vasa, så finnes det filmlab også i Litauen, i Riga, i Malmø, og flere andre steder i verden. Det er et veldig fint samhold og samarbeid på kryss av de ulike labbene som handler om hvordan man skal utvikle driften, får tak i utstyr og vedlikeholder utstyr.
Fagerli mener flere etablerte aktører bør tørre å gjøre som AMIFF, og gå inn i dedikerte samarbeid med kunstnere og kuratorer som utfordrer konvensjoner innenfor filmmediet.
– Initiativene eksisterer jo. Kurant har et kinoprogram, Tromsø Kunstforening presenterer jevnlig billedkunstnere som arbeider med film. Kinobox Tromsø er fullstendig dedikert til å vise kunstnerfilm og Polar Film Lab har program og workshops tilrettelagt for alle mulige kunnskapsnivåer, sier Fagerli om filmkunstmiljøet i Tromsø.
Ikke minst er det viktig å stole på fagfeltet, og tørre å overlate ansvaret til kuratorene, slik Aitken og Fagerli opplever at AMIFF og Helene Hokland gjør. Der det å bli møtt av åpenhet fra festivalledelsen gjorde deres arbeid svært stimulerende.
– AMIFF oppleves ikke som en spesielt institusjonell festival. Det kjentes mer som et fellesskap som ønsker å bringe folk sammen.
Artikkelen er en del av tekstserien "Bakgrunnshistoriene" produsert med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.
Tidsskriftet Se Kunst Magasin skriver alltid om aktuelle saker fra kunstfeltet i nord.
Bestill abonnement
PRISER:
Privat abonnement 369 kr. / Fire utgaver i året levert hjem rett i postkassen.
Bedriftsabonnement 669 kr. / Motta tre eks. av fire utgaver i året.
Enkeltutgaver 105 kr.