Åpningshowet til Barents Spektakel med det slovenske støyrockebandet Laibach. Foto: Maksim Malyutin
Åpningshowet til Barents Spektakel med det slovenske støyrockebandet Laibach. Foto: Maksim Malyutin
Åpningshowet til Barents Spektakel med det slovenske støyrockebandet Laibach. Foto: Maksim Malyutin
Laibach på scenen og ungdommer som flytter grensestolper. Foto: Irene Domínguez Márquez / Barents Spektakel 2018
Ungdommer marsjerer med festivalflaggene med årets slagord ««TRADE LOW – SCORE HIGH». Foto: Maksim Malyutin/ Barents Spektakel 2018
Knut Åsdam «Murmansk/Kirkenes», stillbilde fra filmen.
Knut Åsdam «Murmansk/Kirkenes» ble vist i utstillingslokalene til Terminal B. Foto: Mikhail Slavin / Barents Spektakel 2018

Ute av fokus

KUNSTKRITIKK
KNUT ÅSDAM «MURMANSK/KIRKENES»
BARENTS SPEKTAKEL 2018: TRADE LOW – SCORE HIGH
TERMINAL B, 22. – 25. FEBRUAR

Fotball er ikke min greie. Jeg ser ikke på fotball, kan ikke mye om fotball og er lite interessert. Men jeg er interessert i kunst. Og jeg er interessert i hvordan kunsten tematiserer store samfunnsanliggender. Fotball er et slikt anliggende, og i år valgte Pikene på Broen, de som står bak den årlige festivalen Barents Spektakel, fotball som ramme. Det ble ikke en spesielt god match.

  Anki Gerhardsen, frilans  ◆  Foto: Maksim Malyutin / Barents Spektakel 2018 

«Trade low – Score High». Det var tittelen på årets festival, og onsdag 21. februar var det klart for fraspark. Først i form av en forestilling med det slovenske industri-rockbandet Laibach  sammen med unge fotballjenter fra Murmansk. Deretter i form av utstillingsåpningen, som i år bestod av to filmer. Denne kritikken skal primært handle om utstillingen, men først noen ord om forestillingen fordi den på sett og vis er betegnende for festivalens noe ufokuserte ramme.

Rock + Football = Spektakel
På en scene av is, designet av Peder Istad, med store kopier av skulpturer som ledet tanken hen til Nord-Korea og totalitære regimer, stod Laibach og spilte mens en flimrende film av massemønstringer og mennesker i taktfast bevegelse strømmet over veggen bak dem. Bandet har vært en del av Morten Traaviks prosjekter i Nord-Korea, og alle som har fulgt med i kunstdebatten vet at Traavik har fått hard medfart – både for å operere i Nord-Korea, og for å blande seg med et band som beskyldes for å lefle med ekstremisme. Det er bare det at ingen er riktig sikker på hvilken ekstrem retning de opererer i.

Jeg ser det uansett ikke sånn. Jeg tenker at Laibach har knabbet estetikken, tyngden og retorikken, men samtidig gjort seg uanvendelig som valuta for alle som måtte prøve seg.  Eller som de selv sier: All art is subject to political manipulation, except for that which speaks the language of the same manipulation.

Men uansett hva man måtte mene; du setter ikke et slikt band, omgitt av så sterke og så skumle symboler på scenen uten å vite hva du gjør. Særlig ikke når en flokk ungdommer danse-spiller fiktiv fotball foran dem, mens de skyver norske og russiske grensestolper rundt omkring.

Rock + Football = Spektakel, var navnet på seansen som åpnet festivalen, og i programmet står det at rockekonserten og fotballarenaen er to av de siste stedene der massedyrkelse ennå eksisterer i den liberale verden. Det er nok sant, men relasjonen mellom de lekne ungjentene og voldsomme totalitærlignende Laibach var allikevel ikke helt enkel å forstå.

Enklere ble det ikke med grensestolpene på banen, for disse stolpene er nå ladet med en helt egen mening etter arrestasjonen av Kirkenesværingen Frode Berg i Moskva. Berg er styreleder i Pikene på Broen, og norske og russiske grensestolper var plassert rundt omkring i hele sentrum i et eget kunstprosjekt dedikert til nettopp Berg. Sånn sett var det sterkt og rørende å se jentene skyve stolpene på banen. Det ga alle en påminnelse om at storpolitikk kan ramme enkeltmennesker og lokalsamfunn, men kunstnerisk sett ble det ingen helhet. 

Manglende forbindelser
Så var det filmene da. Eller rettere sagt; filmen. For arbeidet til Voldemārs Johanson Undercurrents fikk så store tekniske problemer at den ikke ble vist de nesten tre dagene jeg var i Kirkenes     . Det er sånt som skjer, men i dette tilfellet betydde det at halvparten av utstillingen ikke kom opp å stå. Da blir det straks litt mer alvorlig.

I følge programmet skulle Johansons film undersøke dagens arktiske landskap. Et sted med uberørt natur og klimatiske påkjenninger. Filmen skulle vises utendørs, på tre isfjell-lignende skulpturer, også disse laget av Peder Istad. Sammen med de visuelle bildene skulle det følge lydbilder komponert av Johanson, spilt av saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm. Hvordan dette samspillet ville virke, vites altså ikke, men at det ikke hadde noe som helst med fotball å gjøre, er hevet over enhver tvil.

Heller ikke filmen til Knut Åsdam «Murmansk/Kirkenes» hang sammen med festivalens tema. Kunstnerisk leder Luba Kuzovnikova var helt tydelig på denne manglende forbindelsen da hun tok imot pressen til en orientering i forkant av åpningen, men etter hvert ble det nokså vanskelig for meg å forstå hvorfor fotball i det hele tatt ble valgt som tema overhodet. Riktignok ble det diskutert på Ritz Café hver kveld, men da i ordinær debattform. Og ja, det var rigget for en interaktiv bane i den såkalte Brunostparken, med helt egne fotballregler, mens det i den gamle brannstasjonen var mulig å gå på fotballpub med enkelte performative innspill. Men hva mer?

Filmen til Åsdam er, som tittelen antyder, en reise og en refleksjon over to steder, to land, to folk som ligger tett opp mot hverandre, og framstår like mye som en spillefilm som en kunstfilm. Helt konkret er det fire jenter og en gutt som utgjør rolleregisteret. To av jentene, som har fått navnene ”Y” og ”X”, skal forestille norske grensejegere, og vi følger dem gjennom trening, morgenritualer og framfor alt: speiding etter unormal aktivitet i det vakre landskapet som strekker seg ut på begge sider av den norsk-russiske grensen.  

Parallelt følger vi de to russiske jentene ”Z” og ”V” som begge jobber på den lille kafeen Titovka som helt faktisk ligger på veien mellom Kirkenes og Murmansk. Alle som har kjørt denne strekningen har vært innom dette etablissementet med kioskvarer, noe å bite i og russisk øl i kjøleskapet. Gutten, som ingen av dem kjenner, er tildelt navnet ”B”, og dukker opp i denne beretningen gjennom kikkerten til en av grensejegerne. En dag kommer han bare vandrende mot elva som skiller Russland fra Norge, og uten videre vasser han uti og krysser grensen. Ingen sier noe, ingen reaksjoner. Gutten dukker opp igjen litt seinere, men bortsett fra at han snakker norsk får vi ikke svar på hvem han er.

Filmen «Murmansk/Kirkenes» er preget av lange tagninger, med stille, nesten meditative partier fra naturen og landskapet på norsk side, kombinert med en noe mer hektisk uro på den russiske siden. Filmen kan dermed lett leses som en betenkning over forskjellene og ulikhetene både på et menneskelig og et nasjonalt plan. I Norge er det rolig, nesten kjedelig, vakkert og stille. Russland forholder vi oss bare til som en mulig trussel. Uforutsigbar, men samtidig uinteressant. Vi speider for å beskytte oss, ikke for å bi kjent.

I Putins post-sovjetiske Russland er det derimot tydelige dragninger, konfrontasjoner og bevegelser mellom det nye og tradisjonen. Den ene jenta er rastløs, går i hullete olabukser, roper høyt. lengter mot verden og kritiserer tv-innholdet på statskanalen. Den andre er mutt, innesluttet, ber den andre gjøre jobben sin og å spare på pengene.

Gutten er det verre å forstå, og Knut Åsdam har selv sagt at han primært er et verktøy for å drive historien framover. Det er et merkelig valg, spesielt fordi denne gutten gjør så dramatiske handlinger. Han krysser en strengt bevoktet grense uten noen form for sanksjoner eller reaksjoner, han er litt i Norge, litt i Russland, og dermed også den karakteren det knytter seg mest spenning til. Og så var det liksom ikke mer?

Det er interessant å tematisere relasjonene, kontakten og ikke-kontakten mellom to folk som lever så tett innpå hverandre. Det skal Knut Åsdam har ros for. Men det er liksom noe ikke helt ferdig, ikke helt gjennomtenkt, ikke helt klart over arbeidet –  litt på samme måte som det er over hele Barents Spektakel 2018.  Et løfte som ikke oppfylles. En helhet som mangler.

Barents Spektakel 2018 ble for meg en uklar festival der den tematiske rammen og det kunstneriske innholdet virket tilfeldig og lite avklart. Ja, deler av kunsten virket faktisk ikke i det hele tatt.

KONTAKT OSS

Se Kunst i Nord-Norge
Telefon: 75 50 66 20
Postadresse: Postboks 541, 8001 Bodø
Kontoradresse: Storgata 13/15,
Mediegården, 2. etg, 8006 Bodø
E-post: post@sekunst.no



Ansvarlig redaktør: Eva Skotnes Vikjord

Design: Whitefox & Claudia C. Sandor | Webløsning Seria AS