Kunstnerne Anders Dahl Monsen og Arne Skaug Olsen beviser mikroorganismenes vilje ved hjelp av sats og et orgelpipelignende system. Foto: Anki Gerhardsen
Kunstnerne Anders Dahl Monsen og Arne Skaug Olsen beviser mikroorganismenes vilje ved hjelp av sats og et orgelpipelignende system. Foto: Anki Gerhardsen
Kunstnerne Anders Dahl Monsen og Arne Skaug Olsen beviser mikroorganismenes vilje ved hjelp av sats og et orgelpipelignende system. Foto: Anki Gerhardsen
Utstillingen har en sterk samisk dimensjon. Dette planteprosjektet er det forsker Britt Kramvig og kunstnerne Margrethe Pettersen og Katarina Pirak Sikku som står bak. Foto: Roger Hennum / Festspillene i Nord-Norge
Planter. Foto: Anki Gerhardsen
Silje Figenschou Thoresen pirker i arkeologenes skisser og opptegnelser av landskapet i nord. Foto: Anki Gerhardsen
Silje Figenschou Thoresen. Foto: Roger Hennum / Festspillene i Nord-Norge
Half Hidden er en del av Anne Haaning sitt phd-prosjekt ved det kunstfaglige fakultetet ved UiT. Foto: Roger Hennum / Festspillene i Nord-Norge

Om å knytte sammen kunsten og samfunnet

KUNSTKRITIKK

FESTSPILLUTSTILLINGEN «INSTITUTT FOR NATUR OG KUNST» 23. – 30. JUNI 2018, GALLERI NORD-NORGE

«Institutt for natur og kunst» var navnet på Festspillutstillingen 2018, og instituttet var både et reelt og et fiktivt sted. Det finnes ikke til vanlig, men levde som et svært aktivt laboratorium den uka festspillene pågikk. Her jobbet kunstnere og forskere sammen i en ukelang og mangefasettert workshop, Men hvordan skulle publikum forstå dette prosjektet?

Tekst: Anki Gerhardsen, FRILANS JOURNALIST OG KRITIER
Foto: Anki Gerhardsen, Roger Hennum / Festspillene i Nord-Norge

Den som forventet å få vandre blant skulpturer, ferdige videoinstallasjoner eller bilder montert på en vegg, ble derfor sannsynligvis skuffet. Her var nemlig prosessen alt, og målet udefinert. Kanskje med ett unntak: samtalen. Det er nemlig tilnærmet umulig å få noe ut av dette prosjektet uten å snakke med kunstnerne eller forskerne eller Hanne Hammer Stien – som kurator bak det hele. Å forvente så stor grad av interaksjon med publikum er en krevende og risikofylt form, og jeg er sterkt i tvil om det var vellykket. Mer om det snart.

Levende verksted
Totalt syv kunstnere med fem kunstverksted, samt ti forskere var involvert. I tillegg ble det presentert en håndfull grafiske bilder av Herleik Kristiansen, en kunstner fra det såkalte Outsider Art-miljøet i Harstad. Kristiansen ble i sin tid erklært åndssvak, men har senere oppnådd stor anerkjennelse. Kunsten hans er blant annet kjøpt inn av Nasjonalmuseet.

Forskerne kommer alle fra Universitetet i Tromsø, mens kunstnere har en mer spredt bakgrunn. Det faktum at universitetet fyller 50 år i år, er noe av bakgrunnen for hele ideen. Prosjektet skal nemlig også sees som et innspill i omorganiseringsprosessen som dette universitetet står midt oppe i. Her er vilje til nytenkning, vilje til å utfordre vante kategorier og vante årsakssammenhenger. Utstillingen er derfor beskrevet som et åpent eksperiment, og forskerne og kunstnerne jobber sammen eller separat med problemstillinger knyttet til konflikten mennesket og natur, kultur og natur, ressursutnyttelse og ressursran. Det er også en sterk samisk dimensjon til stede.

Kritikk av antrpocen
Det mest interessante med «Institutt for natur og kunst» er kritikken av det som har fått navnet antropocen. Kort sagt definerer dette begrepet en helt ny epoke på jorda, så sterkt preget av menneskets herjinger og påvirkninger at det gir mening å snakke om at kloden har trådt inn i en ny geologisk tidsalder. Vi har altså satt varige spor på så vel jordoverflaten som økosystemet.

Mest tydelig kommer denne kritikken fram i arbeidet til de to kunstnerne Anders Dahl Monsen og Arne Skaug Olsen. De spør rett og slett om mikroorganismer har politisk vilje, og underbygger kvaliteten på dette tilsynelatende absurde spørsmålet ved hjelp av store dunker med sats. Altså gjær og sukker blandet sammen i en prosess som etter hvert blir til alkohol. Dunkene stod og gjæret i utstillingslokalet, og ble samtidig koblet opp mot et system av plastrør med en membran i den andre enden. Gassen som dannet seg under gjæringsprosessen skapte et stort trykk i dunken, og dette trykket presset mot membranen på en slik måte at det utløste en tone. Mot slutten av festspilluka var det et tyvetalls dunker totalt dunker på plass, og til sammen skapte de en slags orgelkonsert som langt på vei levde sitt eget musikalske liv.

Det går altså an å si at det er en vilje til lyd, til toner, til musikk og til aksjon i de millionene av celler som befant seg inne i dunkene, og derfra er ikke veien lang til en refleksjon over hvilke andre viljer disse cellene måtte ha, og i hvilken grad mennesket kan overse denne viljen. Prosjektet setter altså i sving store spørsmål på en elegant, morsom og fascinerende måte.

Konflikten mellom mennesket og kloden har preget kunstscenen lenge, men der mange har produsert enkle, ja nesten banale og propagandapregede prosjekter, viser dette instituttet en større vilje til nye spørsmål og nye måter å reflektere på. Her diskuteres det om såkalt data-mining er en ny form for kolonialisering. Og forskningsprosjektet Unruly Heritage spør hvilke kunnskaper plastsøppel kan gi oss. Silje Figenschou Thoresen pirker i arkeologenes skisser og opptegnelser av landskapet i nord, mens forsker Britt Kramvig og kunstnerne Margrethe Pettersen og Katarina Pirak Sikku undersøker den samiske tilstedeværelsen i Sør-Troms.

Svak formidling
Det er ikke alt som er like banebrytende her, men viljen til å synliggjøre forskningsprosessen så vel som kunstprosessen er interessant og spennende i seg selv. Samtidig er det også her dette prosjektet har sin akilleshæl. For hvis du som tilskuer ikke er pågående og aktiv, hvis du ikke vet hva eller hvordan du skal spørre, er det vanskelig å trenge inn i denne utstillingen. Det er ingen som tar imot deg i døråpningen, det er ingen plakater som forteller deg hvordan du skal møte prosjektet, og det er svært lite informasjon om de enkelte verkstedene på nettet eller i brosjyrer. Det er heller ingen guide inne i lokalet som kan gjøre det litt mindre skummelt å nærme seg kunstnerne og forskerne.

I tillegg er noe av hele fundamentet lite publikumsvennlig. Instituttet krever egentlig at du må sette av mye tid. Ja helst mange dager for å gripe fenomenet. For mye av refleksjonen og innsikten gis i form av kunstnersamtaler og foredrag. Faktisk så mange som 24 i tallet. Det er flott at det er aktivitet hele uka, men den som bare stikker innom for en time eller to får sannsynligvis kun et overfladisk og et noe forvirrende inntrykk av konseptet. Ingen av foredragene eller samtalene var dessuten tilgjengelige i etterkant i form av opptak.

Det som skal være en åpen og transparent prosess, et verksted for nye muligheter, en åpen linje mellom forskningen og borgerne som en bevisstgjøring av kunstens potensiale for samfunnets utvikling, svikter altså på formidlingsbiten. Enkelte av disse verkstedene er tilnærmet ugjennomtrengelige, som for eksempel Half Hidden av kunstner og phd-student Anne Haaning. I sitt prosjekt belyser Haaning sammenhenger mellom teknologi, språk og mytologi, både ved å diskutere gruvedriften på Grønland og dagens såkalte data-mining. Det er interessant, men det er også temmelig komplekst, og det er helt umulig å fange opp prosjektet uten omfattende informasjon. To ganger i løpet av den uka festspillene pågikk holdt Haaning foredrag. I tillegg kunne publikum komme på samtaler mellom kunstneren og kuratoren – også her var det to sjanser. Haaning var riktignok tilgjengelig for en prat for den som oppsøkte henne aktivt, men hvordan kunne publikum vite hva de skulle spørre om?

Institutt for natur og kunst er en god idé og et spennende konsept, men fra et publikumsståsted blir konseptet er også instituttets nedside. Det er underveis, det er vanskelig å gripe, og når formidlingen attpå til er så lite gjennomtenkt, går det ikke an å kalle dette for en vellykket utstilling.

KONTAKT OSS

Se Kunst i Nord-Norge
Telefon: 75 50 66 20
Postadresse: Postboks 541, 8001 Bodø
Kontoradresse: Storgata 13/15,
Mediegården, 2. etg, 8006 Bodø
E-post: post@sekunst.no



Ansvarlig redaktør: Eva Skotnes Vikjord

Design: Whitefox & Claudia C. Sandor | Webløsning Seria AS