Britta Marakatt Labba, Historja (2003–07), broderi, ull, trykk og applikasjon på lin, 
KORO/UiT Norges Arktiske Universitet, Documenta Halle.
Britta Marakatt Labba, Historja (2003–07), broderi, ull, trykk og applikasjon på lin, KORO/UiT Norges Arktiske Universitet, Documenta Halle.
Britta Marakatt Labba, Historja (2003–07), broderi, ull, trykk og applikasjon på lin, 
KORO/UiT Norges Arktiske Universitet, Documenta Halle.
Iver Jåks, Underlig (1998) Mørkt tre og bein på glassplate. Iver Jåks, Myte, 1998, tre, tauverk og trerot på glassplate.
Iver Jåks, Lages av deg, 1992, tre på glassplate.
Máret Ánne Sara, Pile o’ Sápmi (2017) på Neue Neue Galerie. Gardin av reinsdyrskaller og metallwire, porselensmykke av aske av reinsdyr ben, fotobokser.
Joar Nango, European Everything (2017), Neue Neue Galerie.
Hans Ragnar Mathisen/Keviselie, Palais Bellevue

Documenta som postkolonial festival

KUNSTKRITIKK

«DOCUMENTA 14 – LEARNING FROM ATHENS», KASSEL, 10. JUNI – 17. SEPTEMBER 2017

Den anerkjente utstillingen Documenta har siden oppstarten i 1955 gitt et bilde av hva som er de mest sentrale temaene i samtidskunsten. Da er det selvsagt interessant at seks av kunstnerne som stilles ut i Kassel og Athen i år er samiske. Men hva forteller denne involveringen av samisk kunst om dagens internasjonale kunstscene?  

 Hilde Sørstrøm, KUNSTHISTORIKER, FRILANS KUNSTKRITIKER OG SKRIBENT.   ◆ Foto: Monica Anette Svorstøl, documenta 14

Jeg besøker den 14. utgaven av Documenta i august og står overfor et 30-talls visningssteder spekket av kunstverk laget av kunstnere fra hele verden. De fire dagene jeg har til rådighet føles som altfor lite tid, og jeg må ta noen brutale valg. Jeg peiler meg inn på verkene til Máret Ánne Sara, Joar Nango, Britta Marakatt Labba, Iver Jåks og Hans Ragnar Mathisen som er spredt rundt på forskjellige visningssteder i Kassel. I tillegg til de fem nevnte hadde også Synnøve Persen seks verk utstilt i Athen hvor Dokumenta åpnet tidligere i år. Det ergrer meg litt at Persens flagg-prosjekt ikke er utstilt i Kassel. Skissene fra 1977 til et flagg for det samiske folket, i en tid preget av sterk samisk politisk oppvåkning, passer godt inn i utstillingen hvor det politiske fokuset er tydelig.
Med undertittelen “Learning from Athens” åpner flere av kunstverkene for refleksjon angående relasjonene mellom kriserammede Hellas og andre europeiske land, hvor særlig flyktningpolitikk preger den politiske agendaen. Særlig blir dette tydelig gjennom fenomenet ‘oss og dem’ som stadig utforskes av kunstnerne. Under denne fanen frontes også minoriteter og urbefolkning som sentrale temaer.
Direktør Adam Szymczyk og hans kurator-team har ikke vært beskjedne i sitt utvalg av urfolkskunstnere. Spørsmålene jeg først og fremst stiller meg er hva dette fokuset på urbefolkning forteller oss om dagens internasjonale kunstscene? Hvilken betydning har den samiske kunsten i denne sammenhengen? Hva betyr satsningen for samiske kunstnere? Og i det hele tatt; engasjerer samisk kunst publikum utenfor nordkalotten?

Historiefortelleren
For å ta det siste først, så er svaret at samisk kunst absolutt engasjerer. På Documenta Halle som er en av hovedarenaene ser jeg hvordan store deler av publikum beveger seg sakte på rekke og rad for å ‘lese’ Britta Marakatt-Labba sin broderte fortelling om det samiske folks historie. Tekstilverket Historja (2003), som vanligvis henger i Teorifagbygget til Universitetet i Tromsø, blir nå sett av besøkende fra hele verden. Over én million besøkende har sett utstillingen i Kassel og Athen i løpet av utstillingsperioden.
 Den 24 meter lange broderi-stripa er montert langs den ene langveggen i et enormt rom fylt med flere store og iøynefallende kunstinstallasjoner. Det tok Marakatt-Labba fem år å ferdigstille broderiet, hvor hun med nål og tråd forteller en historie som nok de færreste av Documentas gjester kjenner til. Men Marakatt-Labba er en historieforteller av rang. Og det er i det hele tatt svært fascinerende å se de besøkende iherdig kommentere og bli bergtatt av historien og detaljrikheten i broderiet som forener historiske hendelser, mytologi og hverdagsliv.

Lærerike møter
Tegninger og miniatyrskulpturer av anerkjente Iver Jåks finner jeg i ærverdige Palais Bellevue som er en av de få bygningen i Kassel som overlevde bombingen og ødeleggelsene under andre verdenskrig. I store glassmontere midt i utstillingsrommet presenteres syv av Jåks sine miniatyrskulpturer i naturmaterialer som bein, horn og tre, samt én tegning på papir. På veggene rundt skulpturene henger sort-hvitt fotografier av Lala Meredith-Vula fra Sarajevo. Hennes motiver av mystiske høystakker i alle mulige former og Jåks sine tvetydige skulpturer danner sammen et mystisk møte med kunsten hvor det blir tydelig at det er betrakteren selv må stå for historiene og tolkningene. Noe som også understrekes i tittelen på Jåks skulptur Lages av deg (1992). Det underfundige verket i tre representerer mye av det Documenta 14 - Learning from Athens handler om for meg: det å lære gjennom møter med det som oppleves som ukjent og annerledes. Det er jo nettopp derfor at urfolkskunsten, hvor vi stadig møter tematiske vinklinger og verdenssyn fra andre kulturer, er viktig. Og i sammenstillingen av arbeidene til Meredith-Vula og Jåks oppstår en læreprosess som ikke foregår ovenfra og ned, men i møte med kunstverket. 

Nomadeliv i nord og sør
Foruten den store kunsthallen og de ærverdige museene har Documenta fylt nedlagte og tomme fabrikklokaler og kontorbygg med kunstinstallasjoner. Joar Nango som også deltok i Athen med kunstprosjekt European Everything presenteres i Kassel fordelt på to steder. I en av flere glasspavilljonger som strekker seg langs en av byens gater ser jeg en blanding av gjenstander som reinskinn, klær, kasseroller, tomflasker, en vaskebalje, noen blå lysrør og en TV-skjerm med tekstfraser som “we lived like this for years” og “they got what they wanted”. Det ligner et hjem, eller i alle fall et sted hvor noen ser ut til å ha skapt midlertidig husly. Med reinsdyrskinn og greske vannflasker trekker de funnede objektene en linje både til samisk nomadeliv og livet som flyktning i Sør-Europa. Teksten som ruller over den oppreiste skjermen blir nærmest som en beskjed etterlatt av de som har forlatt dette hjemmet. Det er med andre ord en sterk historie som iverksettes av gjenstandene i paviljongen.
Joar Nango har forøvrig fått hjelp av flere kunstnere og håndverkere som bidrar med videokunst, lydkunst og poetiske tekster i prosjektet. Blant annet har Tromsøforfatteren Sigbjørn Skåden bidratt med en tekst til filmen som vises På Neue Neue Galerie. Her finner jeg en TV-skjerm montert bak en parkert varebil. For å få en mer “nomadisk” opplevelse kan man velge å se filmen sittende i bagasjerommet med et lass av busker bak seg. Den dokumentariske og poetiske filmen viser blant annet bilder fra Hellas hvor man kan gjenkjenne lignende objekter som de som er utstilt i glasspaviljongen. Vi får også se bygningsarbeidere og garvere i arbeid med sveising og tilbereding av dyreskinn. En sentral del av filmen er fortellerstemmen som leser Sigbjørn Skådens poetiske skildring om nomadeliv i snøfylte Barents områder. Også her styrker Joar Nango bindeleddet mellom urbefolkning og flyktninger.

 Pile o’ Sapmie
Gjennom forskjellige kunstinstallasjoner under tittelen Pile o´Sápmie, hvor alle involverer reinsdyrskaller eller reinsdyrhoder, har kunstneren Máret Ánne Sara de siste årene protestert mot den norske stats snevre reindriftspolitikk. Med utgangspunkt lillebrorens kamp mot den norske stats krav om tvangsslakt - som hindrer han i å kunne leve som reindriftsutøver -  fortsetter hun nå synliggjøringen av dette temaet i Neue Neue Galerie.
Blant de 25 kunstnerne utstilt i den store dunkle lagerhallen, er det Saras 4,5 meter brede gardin med reinsdyrskaller som er det mest oppsiktsvekkende kunstverket. Tett i tett henger de hvite kraniene med mørke hulrom og blodspor. Når jeg får øye på de strategisk plasserte kulehullene i hver skalle blir opplevelsen ikke akkurat mindre morbid. Kulehullene forteller at reinsdyrene er slaktet etter statens regler og dermed med en metode som ikke er i tråd med samisk tradisjon hvor det å bruke mest mulig av de slaktede dyrene er viktig. Kulehullene blir dermed symboler, ikke bare for den norske stats inngrep på samisk reindriftsnæring, men i en større sammenheng også et symbol på hvordan statlige reguleringer verden over kan ha negativ innvirkning på dagens urbefolkning. Máret Ánne Saras styrke som kunstner er at hun aldri mister fokus. Hun kjemper for urfolksrettigheter, men hun kjemper først og fremst for sin bror og reindriftsnæringen. Og uansett hvilken side man sympatiserer med skal det godt gjøres å ikke bli berørt av Saras slagkraftige visualisering.

Tilbake på verdenskartet
En annen aktivist finner jeg på Naturkundemuseum im Ottoneum. I likhet med Palais Bellevue presenteres kunsten her i tradisjonell utstillingsform med objekter beskyttet bak glass. Blant videokunst, maleri, fotografi og tegning oppdager jeg og de mange andre nysgjerrige besøkende tegningene til Hans Ragnar Mathisen liggende i glassmontere og beskyttet mot lys av tykke sorte filt-duker. Mathisen, eller Keviselie som er hans kunstnernavn, har siden 1970-tallet arbeidet med kartografi ved siden av andre uttrykksformer. De seks håndtegnede kartene over Sapmi og illustrasjoner av urbefolkning og symboler som vises her er laget mellom 1973 og 2017.
 Sammen med blant annet Britta Marakatt Labba og Synnøve Persen var Mathisen i 1978 med på å etablere Mázejoavku – Samisk Kunstnergruppe i Masi. Hans politiske engasjement strekker seg forøvrig over et større geografisk område enn hva Máret Ánne Sara gjør i Pile o’ Sápmie. Både samiske landområder, Sørøst Asia og andre deler av verden har fått plass i aktivisthjertet til Mathisen. De fargesterke illustrasjonene av urfolk og ikke minst inkluderingen av samiske stedsnavn - en karteggingsprosess han har arbeidet med i årevis - kan oppleves som en kamp mot fornorskningen og kolonialiseringen. Keviselie synliggjør urfolkenes plass i verden og gir dem tilbake plassen på verdenskartet som kolonialiseringen tok fra dem.

Urfolkskunsten som en utfordrer
Det er dristig av Adam Szymczyk og hans kuratorer å vie så mye plass til urfolkskunst på en av verdens viktigste kunstfestivaler. Selv om jeg kjenner godt til de samiske kunstnerne fra før og har sett dem utstilt i Nord-Norge er det interessant å se dem blant internasjonale kunstnere på Documenta. Nå gjenstår det enda å se om kunsten faktisk kan bidra til å utvaske grensene mellom oss og dem - noe som synes å være et mål for kuratorene. Men den samiske kunsten har i alle fall bidratt til arbeidet gjennom å synliggjøre samisk kultur og historie, stille spørsmål ved norsk reindriftspolitikk og sette nytt lys på nomadeliv i nord og sør. For meg betyr et møte med urfolkskunst først og fremst et annerledes møte med verden. Det kan i enkelte tilfeller være komplisert, men det utfordrer også det dominerende tankesettet i vesten. Og det kan vi vitterlig ha godt av i dag.
At Documenta 14 nå går i bresjen for å synliggjøre urfolkskunsten på den internasjonale kunstscenen, utfordrer kunsthistorikere til å se både fortiden og framtidens kunstuttrykk med andre øyne enn tidligere. Selv om vi i Norge har flere teoretikere som forsker på urfolkskunst - f.eks. i The Sami art research project på Universitetet i Tromsø - så dominerer fremdeles euro-amerikansk teori og filosofi faglitteraturen i kunst- og kulturhistorien. Så når seks samiske kunstnere er representert på en av verdens største kunstutstillinger betyr det ikke bare flere utstillingsmuligheter for dem - hvilket selvsagt også er viktig. Det betyr også en reell mulighet til å påvirke dagens samfunnsdebatt og kunsthistorien som skal skrives i framtiden. 

KONTAKT OSS

Se Kunst i Nord-Norge
Telefon: 75 50 66 20
Postadresse: Postboks 541, 8001 Bodø
Kontoradresse: Storgata 13/15,
Mediegården, 2. etg, 8006 Bodø
E-post: post@sekunst.no



Ansvarlig redaktør: Eva Skotnes Vikjord

Design: Whitefox & Claudia C. Sandor | Webløsning Seria AS