Tilbake til Lost and Found | Stuart Frost | Stuart Frost- Curriculum Vitae |

"Isis", Rå kork.

"Unir", siv.

"Ephemeral vision",
Rå kork.

Lost and Found

Skulpturelle arbeider av Stuart Frost

Utstillingen viste Stuart Frosts skulpturelle arbeider – hans verker befinner seg i spenningsfeltet mellom kunst og natur: spinkle, spenstige former laget av fuglefjær, filigransaktig bearbeidet bark av portugisisk korktre, og et objekt skapt av tistelplanten kardeborre.

Som utstillingens tittel indikerer, er disse arbeidene blitt til som et resultat av en søkende prosess. Engelskmannen Frost arbeider konsekvent med naturen som råmateriale, og helhetlig sett framtrer hans kunstnerkarriere som en kontinuerlig reise – en reise der han i møte med ulike kulturer, ulike steder, har søkt å ta utgangspunkt i den stedegne biotop. Han har blant annet arbeidet med bark som råmateriale i Portugal, siv i England, is i Finland og papyrusgress og pelikanfjær i Peru. I Nord-Norge der Frost oppholdt seg i flere år, skapte han en hel rekke skulpturelle arbeider med den såkalte Tromsøpalmen (Heracléum laciniátum) som materiale.

Og det å ta utgangspunkt i et konkret sted, er egentlig aspekt vi kjenner godt fra den tradisjonelle, eller førmoderne skulpturtradisjonen. For i renessansen og barokken var skulptur laget nettopp for et bestemt sted – en plass, en park eller et bestemt værelse. Slik bidro skulpturen til å gi stedet identitet. Modernismen kom imidlertid til å bryte med dette. Fra modernismens gjennombrudd i skulpturen, eksempelvis med Auguste Rodins verker, ble ikke lenger skulpturen løftet opp på en sokkel for å dominere en offentlig plass. Basen ble trukket inn i verket – for å bli en integrert del av dette. Slik ble den moderne skulpturen uavhengig av sted og plassering, og på samme måte som det modernistiske maleriet, utviklet den seg i retning av tiltagende abstraksjon.

I 1960 årene plasserte for eksempel den engelske kunstneren Anthony Caro sine non-figurative skulpturer direkte på gulvet. Dette var skulpturer som ikke skulle illudere noe annet utenfor seg selv. Caro’s skulpturer var seg selv, i full størrelse. De tilhørte en autonom verden. De hørte heller ikke hjemme noe bestemt sted, men kunne flyttes rundt omkring til hvilket som helst galleri eller museum.

Men denne skulpturelle praksis ble etterhvert utfordret. Utfordringen presenterte seg særlig med stor styrke blant Caro’s elever ved Royal College of Art i London. I dette miljøet kom tankegangen bak det som i ettertid er blitt karakterisert som konsepkunst, til å slå inn med full styrke. Konseptkunsten utviklet seg i løpet av 60årene som et antiautoritært oppgjør – særlig mot høymodernismens abstrakte maleri og skulptur. Den representerte også et oppgjør med modernismens forestillinger om den gode smak- og tanken om at det finnes en særlig essens og noen særlige verdier i kunsten. I dette lå det en klar anti-formalistisk holdning, og en kritikk mot oppfatningen av verk som form. Slik ble også selve begrepet kunstverk problematisert. Som et alternativ til høymodernismen søkte konseptkunstnerne å skape verk som ikke skulle oppleves som form, men som skulle generere opplevelser, ideer og refleksjoner hos betrakteren. Et kjent eksempel på dette er Richard Longs sti i Peru. Long, som hadde vært høymodernisten Caros elev, fant en ensom slette i Peru. Der gikk han fram og tilbake i dagevis til han hadde gått opp en sti. Så fotograferte han stien, merket stedet inn på et kart og reiste tilbake til Storbritannia hvor han stilte disse fotografiene ut i et galleri. Long hadde slik skapt et verk som ikke hadde noen permanent karakter. Stien er for lengst borte. Men det var likevel et verk som med sin klare markering av stedet som kategori, kom til å markere en motsats til det modernistiske verkets autonome karakter.

Senere er Longs estetikk videreført av en yngre generasjon britiske kunstnere, deriblant Anthony Gormley, David Nash, Nils Udo og Andy Goldsworthy, som også har valgt å arbeide fram og presentere sine verker utenfor den nøytraliserende gallerikonteksten - i selve naturen. (Her i Norge har vi sett denne tankegangen materialisert i den store prosjektet Skulpturlandskap Nordland). Disse kunstnerene er som Long, ikke særlig opptatt av varighet når de skaper sine skulpturelle objekter – som utsettes for de naturkrefter de selv er generert fra. Men samtidig skiller deres verker seg fra Longs tidlige stedsbaserte konseptkunst ved at de, i motsetning til Longs sti, nettopp har en åpenbar karakter av å være estetiske objekter.

Stuart Frost (f.1960) har sin bakgrunn i denne nye generasjonen. Etter syv års kunstutdannelse ble han uteksaminert innen skulptur fra Royal College of Art. Og etter omfattende reisevirksomhet – som førte ham til Norge, der han var bosatt i vel ti år, bor og arbeider han nå i Portugal. I Norge har han hatt flere større utstillinger. Han er her først og fremst kjent for sine korpusarbeider – eksempelvis de transparente objektene med i dobbel forstand organiske former, skapt av jevne sjikt av tromsøpalmens oppsnittede stengel. Et av disse Breaking Out er også innkjøpt av Vestlanske Kunstindustrimuseum. Men han har også hatt utstillinger som framtrer som rene installasjoner, slik som Fuglen er fløyet som ble vist i galleri Bomuldsfabriken i Arendal for to år siden. Denne installasjonen bestod av en massiv siv-vegg som dannet en kontrast til et åpent bur – paradoksalt nok skapt av fjær. Dette tema er videreført i noen av de objekter som vises i SKINNs vandreutstilling.

Et gjennomgående trekk ved Frosts arbeider er at de ved siden av å være naturontologisk meditative, aktualiserer spørsmål om kunstartens vesen: hva kunst eller skulptur er og bør være. I Frosts produksjon kombineres før- og ettermodernismens betoning av det konseptuelle og stedsspesifikke med den formalestetiske forskertrang og skjønnhetslengsel som særpreger modernismens skulptur. Han transformerer siv, fjær og bark til noe nytt og noe annet – til estetiske meditasjonsobjekter. Og objektene er gjennomarbeidet vakre i sin material-logiske struktur. Det vi ser er kunst og natur med mystiske overtoner: et trekk som vi også gjenkjenner fra produksjonen til Anish Kapoor – Stuart Frosts tidligere lærer.

Men det som framfor alt kjennetegner Frosts skulpturelle objekter, er den ydmykhet som framvises i forhold til naturens gåtefulle mikrokosmos. Verkene speiler naturens transparens og materialitet. «Lost and found»: Stuart Frosts kunstneriske univers åpner slik for en gjenoppdagelse av den tilsynelatende tapte, men likevel sterkt nærværende del av den sansbare virkelighet.


Sigrid Lien
1. amanuensis i kunsthistorie, Universitetet i Bergen

 

KONTAKT OSS

Se Kunst i Nord-Norge
Telefon: 75 50 66 20
Postadresse: Postboks 541, 8001 Bodø
Kontoradresse: Storgata 13/15,
Mediegården, 2. etg, 8006 Bodø
E-post: post@sekunst.no



Ansvarlig redaktør: Eva Skotnes Vikjord

Design: Whitefox & Claudia C. Sandor | Webløsning Seria AS